Naturperle ødelegges av plast

Mausund og Froan naturreservat i Trøndelag har i mange år hatt åpenbare problemer med plastsøppel. For noen år siden startet det profesjonelle ryddearbeidet, med opprydding av marint søppel som har havnet på øyer og holmer. Men ingen visste hvor stor oppgaven skulle bli.

– Ryddearbeidet begynte i 2017. De kunne ikke ha sett for seg hvor ille det var, sier Hilde Ervik, førstelektor ved Institutt for lærerutdanning ved NTNU.

For den ytre delen av Trøndelag er blant de mest forurensede i landet, viser det seg. NTNU har et forskningsprosjekt som tar for seg plastforurensningen av reservatet. Resultater er publisert i Science of The Total Environment.

Havstrømmene fører plasten med seg

På grunn av havstrømmene rundt øygruppen, er Mausund og Froan naturreservat ekstra utsatt for at marint søppel skyller i land her. En avgreining av Golfstrømmen svinger blant annet innom, og øyene ligger midt i den norske kyststrømmen. Mye av søppelet kommer langveisfra.

Ved enkelte undersøkelser er det registrert at rundt 70 prosent av plasten kommer fra utlandet, sier daglig leder Odd Arne Arnesen ved Mausund feltstasjon.

– Men det betyr ikke at ansvaret først og fremst hviler på folk i andre land. Mye av plastavfallet her kommer fra sjøfart og lokal industri, som tau, fiskeredskaper og byggematerialer. Det er ikke bare plast som driver i land heller, påpeker Arnesen.

Feltstasjonen tar mye av arbeidet

Firmaet Eider AS Mausund feltstasjon har 16 ansatte. De har en samarbeidsavtale med NTNU om forskning og feltarbeid.

Herfra kommer kystrenovatørene som mer eller mindre daglig er ute og samler plastsøppel på øyene. De ansatte reiser også rundt til skoler og forteller om utfordringene plasten i havet fører med seg.

– Fra starten i 2017 har ryddemannskapene samlet sammen 5500 kubikkmeter, eller 5,5 millioner liter marint avfall. I tillegg kommer 14.200 kilo olje, kjemikalier og andre væsker, sier Arnesen.

– I tillegg har vi i perioder stor hjelp av frivillige. Siden oppstart har vi hatt med oss nærmere 1500 av dem. Dette er en stor oppgave med mange utfordringer, men vi har tro på dette. I tillegg føler alle som er med i prosjektet at vi bidrar med noe positivt for miljøet, sier en engasjert Arnesen ved Mausund feltstasjon.

De frivillige er skoleelever, studenter, kommunal- og fylkespolitikere, turister, pensjonister, lag og organisasjoner og et par syklubber.

Fraktes til fastlandet

Det meste av avfallet tas med til land på Mausund der det som kan gjenvinnes sorteres ut, mens resten samles for videre transport til Trondheim.

Ettersom ryddingen har blitt langt mer effektiv, øker også volumet. De siste par årene har Kystvakta stått for en god del av transporten til Trondheim, men fra i år foregår transporten med lastebil.

Alt avfall som ikke kan gjenvinnes, det vil si det meste, går til forbrenning ved Statkraft Varme sitt anlegg på Heimdal i Trondheim.

– Dette er ikke en best mulig bærekraftig løsning, og vi håper at vi sammen med NTNU kan få på plass bedre løsninger senere, sier Arnesen.

• Les også: Plast lekker giftstoffer

Tar svære jordprøver

Jorda her er så forurenset av plast at det ikke er hensiktsmessig å ta små jordprøver. Ikke hadde det vært enkelt heller, så sammenfiltret nedgrodd plast, tau, fiskegarn og trålposer er med røtter, jord og vegetasjon.

Derfor har forskerne isteden samlet inn 13 svære prøver på 27 liter hver, som de har undersøkt.

– Disse prøvene inneholdt fra 3 til 72 prosent plast. I snitt rundt 25 prosent, sier Ervik.

Noen av prøvene inneholdt altså over 2,5 ganger mer plast enn jord.

530 millioner plastbiter fra én prøve

Denne plasten fragmenteres sakte, og over tid vil den bli til ørsmå biter av mikroplast og nanoplast.

– Vi har beregnet at én jordprøve på 27 liter, som inneholder 25 prosent plast, vil fragmenteres til rundt 530 millioner mikroplastpartikler, sier Ervik.

En drøy halv milliard mikropartikler, altså. Hvilke mulige helseskadelige virkninger dette kan ha, vet vi ikke ennå. Virkningen av mikro- og nanoplast på helsa og livet på kloden er usikker.

Men plastforurensningen er en trussel mot dyrelivet i naturreservatet. Du finner for eksempel ikke mark i den mest forurensede jorda. Det er et dårlig tegn.

Gjør ferskvannskilder for fugler og dyr udrikkelig

Men plasten holder seg ikke bare i jorda. Du finner den også i ferskvannsdammene og tjernene på øyene. Mye av plasten som har havnet her, har ligget der i flere tiår.

– Drikkevann til fugler og dyr er sterkt forurenset. Dette må prioriteres å rydde opp i, sier Ervik.

Ny forskning dokumenterer at plast lekker miljøgifter ut i vannet. Dette er for eksempel ulike tilsetningsstoffer som tilsettes plasten for å gi den forskjellige egenskaper som styrke, smidighet og farge, men det kan også være miljøgifter som har festet seg til overflaten av plasten på ferden med havstrømmene.

Forskere fra NTNU har tatt prøver fra disse vannene, men resultatene er ennå ikke publisert. Oppløftende er resultatene ikke.

Må begynne på nytt

Så hva kan gjøres for å rydde opp alt avfallet i naturreservatet? Vel, først og fremst må det marine avfallet ryddes bort før det går for langt.

– Det årlige tilsiget av søppel må ryddes opp for å forhindre at det gror ned i terrenget, fastslår Ervik.

For når søppelet først er kommet nedi bakken, er det mye vanskeligere, nesten umulig, å plukke opp, enn når det bare ligger på overflaten.

Men det er ikke nok. Noen steder er så forurenset at det ikke er praktisk mulig å renske det opp for hånd. For plasten lekker også ned i jordlaget. Det er ikke bare det du ser som er problemet.

Rensker ennå for hånd

– Mange steder ser vi problemer med å renske med bare hendene. Den plastholdige jorda må ryddes maskinelt hvis områdene skal bli ryddet rent. Der er alt biologisk materiell fortrengt av plastforurensning- På steder som dette underbygger forskning at de må renskes helt for at naturtyper og arter får etablere seg på nytt når plasten er tatt vekk, sier Arnesen.

Men i fagmiljøer er denne fremgangsmåten uansett omstridt, sier Jakob Cyvin, forsker ved Institutt for Geografi ved NTNU. Det finnes svært lite forskning på slike løsninger, og vi vet derfor ikke hvilke følger det vil få for naturmangfoldet å gjennomføre en industriell rensning mot å la plasten ligge og bli en del av jordsmonnet, mener Cyvin.

• Les også: Bioplast ikke tryggere enn annen plast

Uforutsigbar økonomi

Arnesen etterlyser en større satsing fra myndigheter og industri for å komme på offensiven med opprydding av marint plastavfall på øyene, tjernene og i jorda.

– Vi trenger økt kompetanse, nye teknologiske løsninger, og en helt ny bærekraftig håndtering av hele prosessen, sier Arnesen.

Den største utfordringen nå er at prosjektet ikke er økonomisk forutsigbart.

Miljødirektoratet støttet ryddearbeidet de første årene. Fra i fjor støttes oppryddingen av Handelens miljøfond. 50 øre per plastpose som du kjøper på butikken, går til fondet. Løftet Handelens Miljøfond har gitt prosjektet, har bidratt til en langt større aktivitet med flere ansatte og mye mer innsamlet avfall.

Avtalen med Handelens Miljøfond gjelder for ytterligere to år, og målet er at de skal rydde rent nærmere 50 prosent av skjærgården i Sør-Trøndelag. Dette er bra, men miljøfondet alene er ikke nok.

– Ett til tre års avtaler med de investeringer vi har i materiell og utstyr er ikke bra. Vi har et veldig drevent personell, men mangel på forutsigbarhet sliter på alle, sier Arnesen. – Vi har siden starten skaffet oss en del erfaring med teamet, og ser at skal vi lykkes, både for å bli mer effektive og komme på offensiven med forurensningen, må vi tenke stort, veldig stort.

Mye prat, men penger og teknologi må til

– I det store bildet snakker Regjeringen og FN om verdenshavenes videre eksistens på grunn av forurensningen, mens vi etter flere års arbeid med rydding fremdeles rydder 100 prosent manuelt. Slik kan det ikke fortsette, vi må ta i bruk nye teknologiske og industrialiserte løsninger.

Flere fagmiljøer innen NTNU engasjerer seg. Arnesen tror det er mulig å løse flere av utfordringene sammen.

– Men uansett løsninger fremover vil dette koste penger, og vi ser at jo mer effektive vi blir, dess mer koster dette. Hvis vi ser dette i et større bilde, har vi greid å forurense verdenshavene så mye at vi nå ser irreversible skader flere steder. Dette har vi greid på knappe 60 år, sier Arnesen.

Dette er ikke noe vi greier å rydde opp i over natta, det vil trolig ta flere tiår. Det underbygger at vi må tenke stort når det gjelder teknologiske løsninger, mener Arnesen.

Referanse: Jakob Bonnevie Cyvin, Hilde Ervik, Anne Aasen Kveberg, Christina Hellevik. Macroplastic in soil and peat. A case study from the remote islands of Mausund and Froan landscape conservation area, Norway; implications for coastal cleanups and biodiversity. Science of The Total Environment, Volume 787, 15 September 2021, 147547. https://doi.org/10.1016/j.scitotenv.2021.147547