Foto: Kenneth Nordahl Pedersen
Når Norges største innsjø skal sikres for fremtidige generasjoner, står ingeniører og biologer skulder ved skulder med både filosofer, samfunnsvitere og historikere.
Av Mads Wang-Svendsen – Publisert 10.09.2024
Det tok kun åtte år fra USAs president John F. Kennedy delte sine ambisjoner om å lande et menneske på månen til Neil Armstrong i 1969 steg ut av romfartøyet Eagle og skapte historie.
Eksperter innen alt fra medisin og biologi til informatikk og ingeniørvitenskap var involvert, og på det meste anslår NASA at hele 400 000 mennesker bidro til å gjøre Kennedys visjon til virkelighet.
Historiens første bemannede månelanding er slik sett et godt eksempel på hva som kan utrettes når man mobiliserer på tvers av ekspertise og jobber målrettet over tid.
Det har fått enkelte til å spørre seg om hvorfor man ikke bare gjør det samme i møte med store samfunnsutfordringer som klima- og naturkrisen.
Svaret ligger trolig i at utfordringene som preger vår tid skiller seg på vesentlige måter fra månelandingen:
Mange åpne spørsmål
– Månelandingen hadde et veldig konkret mål. Så fort de første menneskene satte sin fot på månen og var fraktet trygt tilbake igjen, var oppdraget på mange måter utført, sier professor i anvendt etikk ved NTNU, Siri Granum Carson.
Månelandingen var dessuten en utpreget teknisk bragd, påpeker hun. For selv om det krevde bidrag fra en rekke ulike fagfelt, var det først og fremst teknologien det sto på.
Slik er det ikke nødvendigvis med de største utfordringene vi står overfor i dag:
– For når har man egentlig oppnådd bærekraftig forvaltning av en naturressurs? Hvilke tiltak og virkemidler er best egnet i omstillingen til et lav- utslippssamfunn? Og hvordan får man menneskene som på forskjellige måter berøres av utviklingen – med seg på laget? spør Carson.
Dette er åpne og vanskelige spørsmål. Spørsmål som på mange måter gjør utfordringene som preger vår tid langt mer komplekse enn månelandingen.
– Det er mot denne bakgrunnen vi må forstå Oppdrag Mjøsa, mener Carson.
Hvor påvirket er fisken av miljøgifter? Prosjektet er stort og skal kartlegge hele økosystemet.
Foto: Jan Grimsrud Davidsen
Aldri før gjort i ferskvann
Carson er fungerende leder for et av de i alt seks forskningsløpene som utgjør Oppdrag Mjøsa – et femårig forskningsprogram med en tverrfaglighet som må kunne sies å være helt på høyde med Apollo-programmet.
For når Norges største innsjø nå skal sikres for fremtidige generasjoner, står ingeniører og biologer skulder ved skulder med både filosofer, samfunnsvitere og historikere.
Oppdrag Mjøsa har allerede fått mye oppmerksomhet for å benytte avansert havforskningsteknologi som aldri har vært brukt i ferskvann tidligere, til å kartlegge dumpet ammunisjon.
Det som kjennetegner Oppdrag Mjøsa, er et ønske om å gjøre noe som kommer samfunnet i sin helhet til gode.
Lenge trodde man at det dreide seg om et sted mellom 100 og 200 tonn ammunisjon. Det var inntil NTNU i samarbeid med Forsvarets forskningsinstitutt introduserte Mjøsa for den selvkjørende ubåten Hugin. Undervannsroboten fant på kort tid nærmere 1 000 luft-til-luft-missiler av typen Sidewinder, og bidro i prosessen med å øke tidligere anslag med ti til tjue ganger.
Ammunisjon var heller ikke det eneste Hugin fant. Høsten 2022 dukket det som kan være Mjøsas hittil eldste kjente skipsvrak opp på sonarbildene og skapte medieoppslag verden over.
Vraket, som ligger på 410 meters dyp, ble anslått å kunne være så gammelt som 700 år, og videoopptak fra fjernstyrte undervannsdroner har senere bekreftet at det trolig dreier seg om et svært gammelt skip av stor kulturhistorisk interesse.
Og samtidig som arbeidet med å datere vraket fortsetter, rulles nå en rekke parallelle forskningsløp ut langs Mjøsas bredder.
Med undervannsrobot er det funnet ammunisjon og eksplosiver som er dumpet i Mjøsa. Også på steder man ikke kjente til.
Foto: NTNU
Mjøsa har alt
Mjøsa er høyt skattet både som drikkevannskilde, fritidsområde og bosted for mange. Likevel vet vi overraskende lite om Norges største innsjø. Bare noe så grunnleggende som hvor dyp den er, er fortsatt usikkert.
Mjøsa står i tillegg overfor en lang rekke trusler som kommer til å prege ferskvannssystemer verden over i tiden som kommer. Avrenning fra jordbruket, oppblomstring av skadelige bakterier og høye forekomster av miljøgifter og mikroplast er bare noen av de mest åpenbare eksemplene på det.
Det gjør innsjøen til et utmerket utgangspunkt for å forstå hvordan vi kan sikre bærekraftig forvaltning av vannressursene våre – ikke bare i Innlandet, men også globalt, mener NTNU-professor i sosiologi, Terje Andreas Eikemo.
– Mjøsa har alle ingrediensene. Ved å forstå dette konkrete økosystemet får vi langt på vei byggesteinene for å ta vare på ferskvannssystemer også andre steder i verden fremover, sier han.
Alt henger sammen med alt
Når Eikemo snakker om økosystemet Mjøsa, er det ikke bare dyrelivet i området og livsmiljøet deres han har i tankene. Som sosiolog er hans rolle i Oppdrag Mjøsa først og fremst knyttet til menneskene som bor rundt og bruker innsjøen. Og de kan ikke forstås separat fra miljøet, mener Eikemo.
– Vi påvirker omgivelsene våre, og omgivelsene våre påvirker oss. Det blir bare tydeligere og tydeligere. Oppgaven vår nå er å finne ut hvordan vi kan leve gode liv samtidig som vi tar vare på miljøet rundt oss, sier han.
Det skal den nært forestående Mjøsundersøkelsen bidra til:
– Målet er i første omgang å forstå hvordan lokalbefolkningen bruker og forholder seg til innsjøen. Ved hjelp av en omfattende spørreundersøkelse skal vi finne ut alt fra hvordan folk opplever vannkvaliteten i Mjøsa, til om de fisker eller bader i innsjøen, forklarer Eikemo.
Spørsmålene deltakerne i Mjøsundersøkelsen blir stilt overfor er ikke bare forskernes egne. De er nemlig utformet med hjelp fra representanter fra lokal- befolkningen. Det bidrar til å gjøre forskningen mer treffsikker, mener Eikemo.
Høsten 2022 dukket det som kan være Mjøsas hittil eldste kjente skipsvrak opp på sonarbildene. Vraket lå på 400 meters dyp og antas å være 700 år gammelt.
Foto: NTNU
Gir forskningen legitimitet
Det brukes enorme summer på forskning i Europa i dag. Bare i Norge ligger bevilgningene til forskning og utvikling på omkring fire prosent av det totale statsbudsjettet. Det vil si nærmere 50 milliarder kroner.
Når man investerer slike samfunnsressurser er det også viktig å bygge legitimitet rundt forskningen, mener Siri Granum Carson.
– Samfunnsnytten av månelandingen kan nok diskuteres. Det som kjennetegner mer målrettede samfunnsoppdrag som Oppdrag Mjøsa, er et ønske om å gjøre noe som det er bred enighet om at kommer samfunnet i sin helhet til gode. Borgerinvolvering er en måte å sørge for det på, sier Carson.
Det å inkludere vanlige borgere i forskningen har dessuten vist seg å ha andre fordeler.
Får hjelp av lokale fiskere
Jan Grimsrud Davidsen er biolog ved NTNU Vitenskapsmuseet. Han leder blant annet en forskningsgruppe som kartlegger sjørøyas liv på Grønland. Nå har han tatt med seg en ny gruppe forskere for å gjøre det samme med ørreten i Mjøsa.
– Målet er blant annet å finne ut om ørreten bruker hele innsjøen som et felles matfat, eller om den kun holder seg til visse deler, forklarer Davidsen.
På grunn av høye verdier av miljøgifter som PCB og kvikksølv har nemlig gravide og ammende lenge blitt advart mot å spise fisk fra Mjøsa. Ved å utstyre fisken med elektroniske sendere og sette ut lyttebøyer som registrerer når den svømmer forbi, vil man kunne danne seg en oversikt over hvordan fisken vandrer. Denne innsikten vil i sin tur kunne gi oss mer detaljert kunnskap om mjøsørretens helsetilstand, forteller Davidsen.
Men for at fisken i det hele tatt skal kunne merkes, må den først fanges.
– Vi har fått god hjelp fra lokale fiskerforeninger. Her er det mye kunnskap og erfaringer å dra veksler på. Mjøsa er ikke vår innsjø, og vi er helt avhengig av hjelp fra de lokale. Vi kjenner ikke innsjøen slik de gjør, sier Davidsen.
Han har ledet prosjekter som involverer medlemmer av lokalbefolkningen tidligere og mener at effekten ikke bare er klar, men også et lyspunkt i en tid hvor klimafornektelse, vaksinemotstand og vitenskapsskepsis brer om seg:
– Vi ser at det å delta i slike prosjekter gir en eierskapsfølelse. Deltakerne får en aksje i forskningen. Det gjør det i sin tur langt lettere å akseptere resultatene, forklarer Davidsen.
Den selvkjørende ubåten Hugin deltar i det store prosjektet. Denne typen avansert havforskningsteknologi har aldri vært brukt i ferskvann tidligere.
Foto: Merete Nyheim / NTNU
Økt vitenskapsforståelse
Også barn og ungdom skal forske på fisken i Mjøsa. Og de er ikke bare invitert med for å bedrive «liksom-forskning», forteller Davidsen. Innsatsen deres vil nemlig munne ut i reelle vitenskapelige bidrag.
– Vi samarbeider med Vitensenteret Innlandet og Mjøsmuseet om å ta med flere skoleklasser ut på tokt. Elevene skal blant annet samle inn og studere fisk og bunndyr. Funnene deres vil inkluderes i NTNUs vitenskapelige samlinger, hvor de vil være tilgjengelig for forskere i fremtiden, sier Davidsen.
Slike og liknende folkeforskningstiltak har man erfaringer med fra andre sammenhenger, som FNs tiår for havforskning, forteller Carson.
Oppdraget består av seks forskningsløp som sammen skal bidra til en bred og tverrfaglig tilnærming til de sammensatte problemstillingene Mjøsa står overfor. Forskningen skal blant annet munne ut i en «digital tvilling» som vil vise innsjøens tilstand på ulike tidspunkt og simulere hvordan den kan bli.
– Selve utgangspunktet i Oppdrag Mjøsa er at vi har å gjøre med et økosystem som er blitt til over tid og i samspill med en rekke naturlige og menneskeskapte forhold i verden. Deltakerne vil derfor kunne sitte igjen med kunnskap om alt fra klimaendringer og artsmangfold til historie og teknologi. Ikke minst kan det gi dem en dypere forståelse for hvordan forskning foregår og det arbeidet som ligger bak kunnskapen som en gang kan bli til politikk som berører dem, forklarer Carson.
Og kanskje er det nettopp denne typen forståelse fremtidens månelandinger vil kreve av oss.
RELATERTE ARTIKLER
FLERE NYHETER FRA GEMINI.NO
LASTER INNHOLD
