– Klimamøtet endrer nær ingenting – igjen
Verdens ledere er samlet i Glasgow for å diskutere klimatiltak. Men det mest sannsynlige utfallet er at det stort sett blir med snakket.
FNs 26. klimakonferanse i Glasgow kommer rett etter en rapport fra Det internasjonale klimapanelet. Rapporten fikk politikere, medier og mange andre til å finne frem noen av de aller største ordene. Nå er det jammen på tide å gå fra ord til handling! Igjen.
Mer av det samme er det mest sannsynlige.
For vi har jo hørt det før. Hvor sannsynlig er det egentlig at det kommer endringer i praksis denne gangen?
– Mer av det samme er det mest sannsynlige. USA er tilbake, men for hvor lenge aner selvfølgelig ingen, sier professor Espen Moe ved Institutt for sosiologi og statsvitenskap ved NTNU.
De tre største bidragsyterne til klimagassutslippene er Kina, USA og India, og det er svært viktig å få med disse landene om det skal komme virkelige endringer. Men Kina kommer ikke med noen nye klimaløfter denne gangen, og India satser ikke på å oppnå nullutslipp før i 2070. Det er lenge til i denne sammenhengen. Så hva med USA?
– Intensjonene fra amerikansk side er i hvert fall større enn tidligere, uten at noe av det som skjer i Glasgow kommer til å bli ratifisert av det amerikanske senatet, konstaterer professor Moe.
Tror du at endringene kommer der 200 land møtes? Det er lite trolig. Illustrasjonsfoto: Shutterstock, NTB
Virkelige endringer må skje lokalt
For klimapolitikken blir først og fremst til på hjemmebane, ikke i store møter mellom 200 land, mener Moe.
Årets stortingsvalg skulle jo bli det store klimavalget her til lands, men det fislet også ut i oljesanden.
Det samme mener for eksempel amanuensis Matto Mildenberger ved University of California, Santa Barbara. Han kritiserte nylig Norges mangel på politiske tiltak, og antakelig gjennomføringsevne, i en artikkel i Energi og klima.
Årets stortingsvalg skulle jo bli det store klimavalget her til lands, men det fislet også ut i oljesanden.
– Det ble ikke noe klimavalg i Norge, og jeg er bare sånn middels overrasket over akkurat det, sier professor Moe. – Vi endte i stedet opp med en skyttergravskrig for eller mot norsk oljeproduksjon heller enn å diskutere det som er politisk vanskelig, nemlig innenlandsk kraftproduksjon.
Klimasaken bare stor der folk har nok
Når klimapartiene ikke engang lykkes i Norge, gir det ikke akkurat mye håp om at de skal gjøre det i land med betraktelig dårligere økonomi.
– Klimasaken er stor i ganske mange land, men først og fremst i land med gode levevilkår, slår professor Moe fast.
Dessuten viser det seg at alle økonomiske kriser gjør politikere enda mer interessert i økonomisk vekst enn de var før. Om befolkningen din først og fremst strever med å skaffe mat og klær til ungene, eller ønsker seg kjøleskap, ny tv og et liv som folk har i de rikere delene av verden, er det ikke sikkert at de bryr seg like mye om klimatiltak.
FNs klimapanel ser atomkraft som en del av løsningen. Det er ikke alle enige i. Her fra Antwerpen i Belgia. Foto: Shutterstock, NTB
Motreaksjon mot klimapolitikken
Landene er mer polarisert enn de var tidligere. Denne polariseringen finner du ikke bare mellom land, men også innenfor landene.
Tilhører du dem som definerer seg selv i opposisjon til samfunnets eliter, er du antagelig mer skeptisk til klimapolitikk nå enn du var for ti år siden.
– Klimasaken har høyere status i dag enn for ti år siden i de politiske establishmentene, men polariseringen er også større enn før. Vi fikk for eksempel et oljebrøl i Norge, sier professoren.
Tilhører du dem som definerer seg selv i opposisjon til samfunnets eliter, og det er ikke få, er du antagelig mer skeptisk til klimapolitikk nå enn du var for ti år siden, mener Moe.
– Vi har endelig kommet dithen at konsekvensene av politikken begynner å bli konkrete og håndfaste, men det viser seg at veldig mange slettes ikke er interessert i å ofre noe. Noe som egentlig ikke kan være veldig overraskende, sier professor Moe.
Det gir heller ikke mye håp for dem som mener klimakampen går foran alt.
– Samfunnsendringene som må til er såpass omfattende at uten bred legitimitet i folket, er vi sjanseløse. Det gjelder altså et rikt land som Norge, som knapt nok har sosiale og økonomiske problemer utover det politikerne prøver å innbille folk i en valgkamp, sier professor Moe.
Upopulære klimatiltak
Flere klimatiltak er svært upopulære i deler av befolkningen. I Norge har vi diskusjonen om vindkraft, der kritikken foreløpig stort sett retter seg mot utbygginger på land. Men heller ikke havvind er nødvendigvis uproblematisk.
Blant klimatiltakene som FNs klimapanel går inn for, er nemlig å bygge ut mye mer atomkraft.
Skjønt et annet tiltak kan raskt bli enda mer omdiskutert, også her til lands.
Espen Moe, professor i statsvitenskap ved NTNU. Foto: Geir Mogen, NTNU
Blant klimatiltakene som FNs klimapanel går inn for, er nemlig å bygge ut mye mer atomkraft. Det har blant annet Tyskland gått sterkt imot. Landet avvikler isteden alle sine atomkraftanlegg.
– Det er uhensiktsmessig å utfase atomkraft før det er nødvendig. Tyskland skjøt seg selv i foten der, selv om det er mer komplisert enn en del tror, sier professor Moe.
Å tro at noen land kommer til å redusere energiforbruket massivt er fullstendig urealistisk.
Fornybar det eneste realistiske
Med teknologiene vi har til rådighet i dag, er det ingen vei utenom fornybar, mener han.
– Å tro at noen land kommer til å redusere energiforbruket massivt er fullstendig urealistisk, sier Moe.
Det politisk realistiske er fornybar energi og karbonlagring.
Noen begrensede unntak kan vi nok se i land med demografisk nedgang, altså i land der befolkningen krymper, som i Tyskland og Japan. Men heller ikke der snakker vi om stor nedgang i energiforbruket.
– Det politisk realistiske er fornybar energi og karbonlagring. Men jeg mistenker at også forskjellige typer av karbonfangst direkte fra lufta blir høyaktuelle om noen tiår. Dette både fordi de er interessante teknologier og fordi jeg mistenker at vi om et par tiår ikke har fått bygget ut fornybar energi fort nok, eller kommet langt nok med karbonfangst, til at det er noen realistisk vei utenom, mener Moe.
Den største trusselen mot det biologiske mangfoldet er ikke klimaendringene, men endret arealbruk. Her fra Borneo i Malaysia der regnskogen hugges for å gi plass for plantasjer for palmeolje. Foto: Shutterstock, NTB
Kommer ingen vei uten folkets støtte
En av de store utfordringene er avveiningen mellom fornybar energiproduksjon og naturvern. For å satse på både solkraft og vindkraft krever store landområder, noe vi også ser i Norge.
Klimatiltak går altså ut over sårbar natur.
Endret arealbruk er allerede uten sammenligning den aller største trusselen mot det biologiske mangfoldet, slo det internasjonale naturpanelet IPBES fast for et par år siden. Klimatiltak går altså ut over sårbar natur.
– Det løser vi neppe uten at vi kommer oss til havs, både med vind og sol. Vi trenger enorme mengder fornybar energi. Men igjen, uten legitimitet i folket, er dette i praksis umulig. Det betyr at dette er spørsmål som vi ikke kan løse uten at vi skjønner politikk, sier professoren.
Vi er selvfølgelig avhengige av teknologiske fremskritt for å komme i mål, men dette kommer til å handle minst like mye om hvordan vi utformer god politikk som det handler om teknologi og økonomi, mener statsviter Moe.
