Görings Luftwaffe og milliardavtalen om norsk aluminium

Den lynraske okkupasjonen av Norge i 1940 sjokkerte verden. Hvilken strategisk betydning kunne dette lille landet i den nordlige ytterkanten av Europa ha for Hitler og hans stormtropper?

Historikere mener det enkle svaret er at Hitler i hovedsak var interessert i å sikre seg norske havner for å ha tilgang på nøytrale Sverige og landets enorme jernforekomster som Føreren desperat trengte.

– Men riksmarskalk Hermann Göring så en annen strategisk fordel med å okkupere Norge, sier Hans Otto Frøland, professor i europeisk samtidshistorie ved NTNU.

Han er også medlem av forskergruppen Fate of Nations.

– For å forstå dette må vi ta med i beregningen at aluminium hadde blitt et strategisk metall. Om du vil vinne krigen, må du kontrollere lufta. Og for å kontrollere lufta, trenger du aluminium og andre lette metaller. For å produsere aluminium, trenger du energi. Norge hadde mye energi, sier Frøland i denne episoden av NTNUs engelskspråklige podkast 63 Degrees North.

Frøland har finkjemmet offentlige dokumenter, firmanedtegnelser, private brev og avisartikler for å sette sammen den økonomiske historien til norsk aluminium.

Dette er historien om en ny nasjon som prøver å finne sin vei i den globale økonomien. Om briljante ingeniører som havnet i en ukomfortabel allianse med Nazi-Tyskland. Om briter som tidlig tok arbeidernes velferd med når de planla industrien. Og om en ung NTNU-student som etter 24 år i samme bedrift tok føringen over firmaet sitt og gjorde det om til en global kjempe.

• Les også: Ett hundre år med vannkraft

Å gjøre fossefall om til energi

Grunnen til Norges energi er vår spesielle geografi. Fjellandet vårt med mange fossefall er perfekt for turbiner som genererer vannkraft.

Ved begynnelsen av forrige århundre, da vi nylig var blitt et selvstendig land igjen, ble vannkraften sett på som selve nøkkelen til å bygge en moderne nasjon.

En lov ble kalt «panikkloven» fordi så mange utlendinger kom til Norge for å kjøpe vannfall billig. På samme tid fikk industriveksten i Europa og Nord-Amerika utviklere til å lete etter steder med store, men u-utviklede naturressurser. Som Norge.

Vi hadde ikke malmen som trengtes for å lage aluminium, men den kunne transporteres med skip hit. Den beste måten å utnytte norsk vannkraft på var å gjøre det her hvor kraften ble generert. Så selskaper flokket til Norge for å kjøpe opp rettigheter til vannfall så de kunne etablere smelteverk for aluminium og annen energikrevende industri.

I 1906 svarte den helt ferske, norske regjeringen.

Norske og internasjonale selskaper

Selskaper som valgte å investere i smelteverk i Norge, som British Aluminium Company (BACO), sendte ofte sine egne ansatte hit for å jobbe.

En av de ansatte, Maurice Russel Turner, giftet seg med Aslaug Leonora Pettersen fra Stongfjorden i Sogn og Fjordane. Etterpå hjalp han til med å utvikle bygda der smelteverket befant seg, og presset arbeidsgiveren BACO til å ta grep da lokale bønder begynte å kjenne på miljøkonsekvensene av å bo nær smelteverket.

En annen norsk industriherre på den tida var Sigurd Kloumann. I årene før krigen utviklet han en norsk aluminiumsindustri, Norwegian Aluminium Company eller NACO.

Både Turner og Kloumann fikk livene sine snudd på hodet da Hitler okkuperte Norge. En av dem rømte Norge med livet i behold. Den andre samarbeidet med Göring for å utvide den gryende norske aluminiumsindustrien og ble senere tiltalt, men ikke dømt, for forræderi.

Fra fiasko til fortrinn

Den ultimate ironien i Görings planer for norsk aluminiumsindustri er at de mislyktes fullstendig.

– Dette prosjektet var for ambisiøst i utgangspunktet, og ingen produserte ett eneste kilo aluminium i Norge som følge av det, sier Frøland.

Men fasilitetene som ble bygd eller utvidet av tyskerne i deres mislykkede forsøk på å produsere aluminium, ble et fortrinn for norsk økonomi i årene etter krigen.

I 1986 skulle to av dem bli til en viktig del av et av Norges største selskap: Hydro.

En avtale til 6 milliarder dollar

Hydro har ikke alltid vært et aluminiumselskap. Selskapets industrielle røtter lå i produksjonen av kunstgjødsel ved å utvinne nitrogen fra lufta. Dette var en annen industriprosess som ble mulig ved begynnelsen av det 20. århundre ved hjelp av ny teknologi som krevde enorme mengder energi.

Hydro begynte med aluminiumsproduksjon i 1960-årene, og var dessuten tidlig involvert i utviklingen av olje- og gassindustrien på den norske kontinentalsokkelen.

Hydro engasjerte seg i andre typer industri gjennom årene også, blant annet sjokolade, oppdrettsfisk og farmasøytiske selskaper. Disse ble etter hvert solgt fra begynnelsen av 1990-årene, avleggeren av kunstgjødselproduksjonen i 2004.

I 2009 tok Svein Richard Brandtzæg over som leder for Hydro, som på denne tida konsentrerte seg om aluminium og energiproduksjon.

• Les også: Den første kampen om oljen i Norge

Risikabel strategi

Brandtzæg hadde både en ingeniørgrad og en doktorgrad i kjemi fra NTH, en av NTNUs forløpere. Inntil han tok over som administrerende direktør for Hydro, hadde han vært i selskapet i hele sin 24 år lange yrkeskarriere, der han jobbet seg opp i ulike avdelinger.

I 2010, mens prisene på aluminium sank og Hydro strevde med å holde seg flytende, besluttet Brandtzæg seg for å følge en risikabel strategi. Han ville forhandle med det brasilianske selskapet Vale om å kjøpe deres enorme bauxittgruve og aluminiumsraffineri for 6 milliarder dollar, eller nær 54 milliarder kroner etter dagens kurs.

Bauxitt er råmaterialet som aluminium utvinnes av. Om han lyktes, kunne avtalen berge Hydro. Men brasilianerne var ikke så sikre på at det var en god avtale for dem.

I april 2010 skulle saken avgjøres. Da møttes de to lederne for selskapene i London for å prøve å bli enige. Etter fire dager med harde forhandlinger, innså Brandtzæg at de to selskapene ennå sto for langt fra hverandre, og satte kursen tilbake på vei mot Norge. Men da, mens han satt i en drosje på vei til flyplassen, ringte telefonen hans.

• Hva skjedde? Mer om dette i denne podkastepisoden av 63 Degrees North. Du kan finne og abonnere på podkasten hvor du enn foretrekker å lytte til podkaster.