Mindre tvang i psykiatrien på begynnelsen av 1900-tallet enn på 1970-tallet

Når psykiatriske pasienter på 1970-tallet kunne ligge reimet fast til senga i månedsvis – hvordan var det da på begynnelsen av 1900-tallet? Bedre, sier Magne Brekke Rabben.

– Det er lett å tenke at samfunnets behandling av vanskelige, voldelige og kriminelle psykisk syke mennesker har blitt mer og mer human med tiden. Sånn er det ikke. 

I sin doktoravhandling «Humanitet, kontroll og tvang» ved Institutt for moderne samfunnshistorie ved NTNU har Rabben studert bruken av tvangsmidler på institusjonene Reitgjerdet og Kriminalasylet i Trondheim.

Avhandlingen inngår i prosjektet «Galskapens fengsel», ledet av Øyvind Thomassen.

Magne Brekke Rabben har studert bruk av tvangsmidler på to institusjoner i Trondheim. VIS MER

– Behandlingen ved institusjonene har ikke hatt en rettlinjet utvikling, fra inhuman behandling til dagens standard. På slutten av 1800-tallet og starten på 1900-tallet var det stor debatt om hva som var human behandling. Asylene hadde klare standarder. Dette skiller seg fra den nærmest rutinemessige tvangsmiddelbruken på Reitgjerdet på 1960- og første halvdel av 1970-tallet da man mistet humaniteten av syne, sier Magne Brekke Rabben.

• Les også: Immunforsvaret og psyken henger sammen

Fra dollhus til asyl

Psykiatrien vokste fram som eget fagfelt på slutten av 1700-tallet.

I Norge kom det første asylet på Gaustad i 1855. Før den tid ble vanskelige psykiatriske pasienter holdt på «dollhus», små institusjoner tilknyttet sykehus, rådhus eller fengsel. Psykiatriske pasienter som var straffedømt satt i fengsel.

Forholdene på norske asyl på 1800-tallet var ikke rosenrøde, men inspirert av britiske psykiatere var ideologien å bruke minst mulig tvang.

I 1842 kom ny straffelov som sa at strafferettslig utilregnelige personer ikke skulle sitte i fengsel. Sinnssykeloven av 1848 var progressiv og fastslo at institusjonene skulle yte behandling, ha en medisinsk ledelse og at tvang skulle brukes minst mulig.

– Forholdene på norske asyl på 1800-tallet var ikke rosenrøde, men inspirert av britiske psykiatere var ideologien å bruke minst mulig tvang, «no restraint». Målet var å gjøre pasientene friskere.

Rabben skiller mellom tre typer tvangsmidler: Mekanisk tvang (reimer og belter), isolasjon og kjemisk tvang (bedøvende medisiner).

• Les også: Mange menn ble mindre sinte med mindfulness

Lenket til veggen

Kriminalasylet på Kalvskinnet i Trondheim var landets første spesialinstitusjon for farlige kriminelle menn, og fikk en særlov ved opprettelsen i 1895. Lokalene hadde vært fengsel og rommene var små og trange med en liten luftegård for de 16 pasientene.

Tegningen viser første etasje for Kriminalasylet, «fangebygning med paatænkt Indredning til Sindsygeanstalt». VIS MER

Institusjonen var en mellomting mellom fengsel og asyl. Under den første bestyreren ble enkelte utagerende pasienter rett og slett lenket til veggen. Begrunnelsen var at de var så farlige at humane hensyn måtte vike.

• Les også: Folk med rus- og psykiske lidelser må være med på å planlegge egen bolig

Vekk med lenkene

Med den neste bestyreren, Hans Evensen, forsvant lenkene. Han var vesentlig yngre og motstander av mekanisk tvang. I stedet ble de vanskeligste pasientene låst inne på enecelle store deler av tiden. I akutte situasjoner kunne de bli injisert med beroligende midler. Men de fleste hadde det ikke sånn.

 – Pasientene kunne drive med småarbeid, være i luftegården, delta i gudstjenester og sove på sovesaler med andre. Pleierne bodde i samme bygg, eller i nabobygg.

– Det slo meg hvor mye omsorg de ansatte hadde for pasientene. Pleierne prøvde å løse vanskelige situasjoner uten bruk av fysisk makt, men tidvis ble det brukt makt som ikke ville blitt tolerert i dag, forteller Magne Brekke Rabben.

Det utviklet seg til ekstreme «behandlinger» som krampeterapi, elektrisk sjokk og injeksjon av insulin for å bringe pasienten i kunstig koma. … Ved Reitgjerdet ble 36 pasienter lobotomert.

De viktigste kildene hans er Reitgjerdet og Kriminalasylets egne arkiver, pasientjournaler, avdelingsrapporter, protokoller over tvangsbruk, kontrollkommisjonens rapporter, departementsskriv og korrespondanse.

Reitgjerdet favnet bredere

Etter hvert dekket ikke Kriminalasylet behovet som spesialinstitusjon. I 1923 kom Reitgjerdet i Trondheim som hadde vært sykehus for spedalske. I tillegg til kriminelle, skulle institusjonen behandle særlig farlige og vanskelige mannlige pasienter.

På 1920-1930-tallet vokste det frem en oppfatning om at psyken kunne påvirkes gjennom metoder rettet mot kroppen.

Fabrikken Pol sin annonse for låseknapper for «bælter for Sindssyge». VIS MER

Det utviklet seg til ekstreme «behandlinger» som krampeterapi, elektrisk sjokk og injeksjon av insulin for å bringe pasienten i kunstig koma. Mest ytterliggående var lobotomi. Ved Reitgjerdet ble 36 pasienter lobotomert før praksisen ble stanset i 1953.

Mer isolasjon

Som nasjonale sikkerhetsinstitusjoner hadde Kriminalasylet og Reitgjerdet pasienter en spesiell posisjon i det norske psykiatriske institusjonslandsskapet. Bruken av tvangsmidler lå alltid mye høyere enn ved andre psykiatriske institusjoner.

Det gamle Slaveriet ved Skansen i Trondheim ble omdannet til Kriminalasylet, asyl for kriminelle psykisk syke, i 1895. VIS MER

Etter hvert begynte man å se på isolasjon som mer skadelig enn mekaniske tvangsmidler. Tanken var at det var bedre å være reima på en vaktsal der pasienten kunne se og prate med andre, enn å være innlåst alene i lange perioder.

Medisinsk revolusjon

Ved åpningen var Reitgjerdet beregnet for omkring 130 pasienter. Det tallet ble raskt passert. Da tyskerne beslagla flere asyler under krigen, steg pasienttallet på Reitgjerdet til nesten 300. Belegget sank gradvis etter krigen, og i 1961-tallet ble et nytt bygg tatt i bruk.

På slutten av 50-tallet kom en kraftig nedgang i bruken av tvangsmidler. Årsaken var nye effektive antipsykotiske medisiner som virket på nervesystemet, «den psykofarmakologiske revolusjon». De nye medisinene gjorde at det ble roligere og enklere på avdelingene.

Eksplosjon i tvang

Men fra 1962-63 skjer en endring ved Reitgjerdet. Tvangsmiddelbruken øker kraftig og blir liggende på et høyt nivå frem til 1974-1975. På de tyngste avdelingene utviklet det seg til rutine å reime alle om natten, kanskje bare på en fot. Nesten alle lå på flermannsrom. Det ble ansett som uforsvarlig å bare reime noen, da ville de bli forsvarsløse.

– Hvorfor øker tvangsbruken brått så mye?

– Årsakene er mange. I 1963 ble pasienter og pleiere fra det nedlagte Kriminalasylet overført til Reitgjerdet. Disse pleierne var vant til et mye høyere sikkerhetsnivå og brakte med seg en annen kultur. Samtidig var det veldig vanskelig å rekruttere kompetent personale. Legestillinger sto ubesatte i årevis. I perioder var det ingen som hadde sykepleierutdanning. En stor del av personalet var ufaglært. Den etiske kompetansen var ikke til stede, ifølge Rabben.

• Les også: Vil lure døgnrytmen med oransje lys

Ingen begrensninger mot tvang

Historikeren peker også på en annen årsak. I 1961 kom en ny lov om psykisk helsevern. I motsetning til tidligere hadde loven ingen bestemmelser om tvangsmidler.

– Tvangsmiddelbruken ble ansett som legens ansvar. Myndighetene hadde stor tro på at psykiatrien sikret en human behandling. I praksis var bruken av tvangsmidler et uregulert område i denne tiden, sier Magne Brekke Rabben.

Forskrifter som regulerte tvangsbruken kom i 1971.

Reitgjerdet-skandalen

Etter at legen Svein Solberg hjalp en pasient å rømme fra Reitgjerdet i 1978 og det kom presseavsløringer om tvangsmiddelbruken, ble det rettet sterk kritikk mot Reitgjerdet.

– Det var på høy tid at det kom for dagen hvor kritikkverdige forholdene var. Noen pasienter lå i reimer nesten døgnet rundt i måneder i strekk, eller innelåst i isolasjonsrom like lenge. Mange beboere var gamle og ufarlige og burde vært utkrevet til en vanlig psykiatrisk institusjon eller frihet. Kritikken gjaldt også hva slags innstilling man møtte pasienten med.

Reitgjerdet-skandalen gjaldt hele systemet, også helsemyndighetene og politikerne som lot det skje.

Etter en knusende granskingsrapport ble Reitgjerdet nedlagt i 1987, og staten betalte ut store erstatningsbeløp til pasienter. 

Regionale sikkerhetsavdelinger

I dag finnes det i Norge tre regionale sikkerhetsavdelinger for pasienter som regnes som særlig farlige. Et nytt sikkerhetsbygget er under bygging på Østmarka i Trondheim. Når det tas i bruk erstatter det også bygningene fra det som var Reitgjerdet.

Avhandlingen: Humanitet, kontroll og tvang: Tvangsmiddelbruk ved Kriminalasylet og Reitgjerdet sykehus, 1895 – 1978