110 år med ingeniører som bygde landet

I dag er det store forventninger til hvordan vi skal endre samfunnet for å skape det grønne skiftet. Her er innovasjon et nøkkelord, det å skape noe helt nytt og genuint.

På NTNUs Institutt for energi- og prosessteknikk har ingeniører gjennom 110 år jobbet med å modernisere Norge og utvikle ny teknologi for samfunnet. Det som har betegnet ingeniørene gjennom tidene i dette fagmiljøet, er at de ofte har tatt utgangspunkt i eksisterende teknologi for å skape noe nytt.

Terje Finstad er av tre forfattere om boka om vitenskapshistorien ved Institutt for energi- og prosessteknikk. Foto: Idun Haugan/NTNU VIS MER

Nå er historien om fagmiljøenes rolle i samfunnsutviklingen samlet og presentert i en ny bok. Terje Finstad er en av tre forfattere av boka om instituttets historie. 

– Dette er et felt med en bred og interessant historie. Her kommer ikke innovasjonen fra én genial person med en helt ny idé, men ofte fra folk og fagmiljøer som har tatt tak i eksisterende teknologi og testet, tilpasset og forbedret den – og dermed skapt nye teknologiske muligheter. Det synes jeg er fascinerende, sier Terje Finstad, forsker og vitenskapshistoriker.

Har skapt energi for landet

Ved Institutt for energi- og prosessteknikk jobbes det med et bredt spekter innen energiforsking: Her har ingeniører utviklet vannkraftteknologier som har gitt Norge et kjempefortrinn innen energiforsyning.

De har, sammen med SINTEF, utviklet fryseteknikker som har bidratt til stor verdiskaping i fiskerinæringen. De forbedret inneklimaet i etterkrigstidens boligbygging, jobbet fram løsninger innen mange felt for energiproduksjon og energikonsum, bidratt til å utvikle olje- og gassnæringen. Blant annet.

Dette er for øvrig også det samme miljøet som bidro med forbrenningsekspertise til OL-fakkelen i 1994 og vindtunnel-eksperimenter for alt fra alpinlandslag til toppsyklister.

Og de siste tiårene har klimavennlige energiløsninger kommet sterkt på banen. Det kommer vi tilbake til.

• Les også: Ett hundre år med vannkraft

«Høiskolenes ytterste forpost mot nord»

Adolf Josef Wilhelm Watzinger (1879-1959) ble ansatt ved NTH som professor i maskinlære: Han var NTHs aller første professor. Foto: Ukjent (original tilgjengelig i NTNUs spesialsamlinger) VIS MER

Historien startet med Adolf Wilhelm Josef Watzinger som ankom Trondheim i 1910. Han var utdannet sivilingeniør fra høgskolen i Darmstad og ble en sentral person i oppbyggingen av NTH og miljøet som boken handler om: «Fra bærekraft til varmekraft. Historien om energi- og prosessteknikk ved NTNU».

Nå ble Trondheim base for den første høyere tekniske utdanningen i Norge, en «høiskolenes ytterste forpost mot nord», som rektor Sem Sæland sa i sin tale ved åpningen av NTH i 1910.

Den nye høgskolen markerte noe nytt, ikke bare i Trondheims historie, men også i Norges historie. Det norske moderniseringsprosjektet hadde røtter langt tilbake på 1800-tallet og var i begynnelsen et kulturelt prosjekt for å danne et fritt og moderne samfunn.

Dette ble etter hvert et prosjekt der teknologi og industri skulle bidra. Begrepet teknisk modernisering viser til hvordan teknologi og teknisk ekspertise ble mobilisert for å frigjøre folk fra fattigdom og bygge landet.

På ett nivå handler boken om et miljø som fikk denne rollen, og hvordan dette artet seg.

• Les også: Så du trodde Gerhardsen bygde landet?

De tre fasene

Utviklingen i dette fagmiljøet ved ingeniørenes høyborg deles i tre faser, som naturlig nok sammenfaller med samfunnsutviklingen.

Frase én går fra oppstarten i 1910 til 1940: «Ingeniører for industrien».
– Ingeniørene og professorene fokuserer i denne fasen på testing av ting og teknologier på oppdrag fra industrien. Her inngår professorene i et industrielt moderniseringsprosjekt, forteller Terje Finstad.

Industripolitikk og elektrisitetsproduksjon går hånd i hånd i gjenoppbyggingsånden i etterkrigstiden.
Illustrasjon: Valgkampplakat tegnet for Det norske Arbeiderparti til stortingsvalget i 1945 av Dagfin Peikli/Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek (Arbark). VIS MER

Fase to går fra 1945 til tidlig 80-tall: «Ingeniører for samfunnsbygging».
– I denne perioden blir ingeniørene en del av større teknologiprosjekter og av samfunnsbyggingen. Oppdrag og initiativer kommer i større grad fra myndighetene og politikerne, sier Finstad. Under gjenoppbyggingen av landet og modernisering av samfunnet, setter myndighetene store prosjekter på dagsorden.

Fase tre går fra tidlig 80-tall og fram til i dag: «Ingeniører for et globalt miljøperspektiv».
– I denne fasen kommer det inn nye forventninger fra samfunnet, fra folk og fra industrien om å svare på globale utfordringer, spesielt knyttet til klima. Mye av forskningen ved instituttet dreier nå mot klimavennlige energiløsninger. Arbeidet ved instituttet blir også mer forskningsorientert, og det kommer inn et fokus på internasjonalisering gjennom internasjonale samarbeidsprosjekter.

Fasene er ikke klart adskilt, men det er forskyvninger i hva det ble lagt vekt på.

– Industrialiseringsprosjektet ble supplert med et samfunnsbyggingsprosjekt og etter hvert et miljøprosjekt. Altså ikke en fra-til historie, men en historie der hensyn legges oppå hverandre.

Watzinger – foregangsmannen og fryseteknikken

Fryseteknikk er et viktig felt i instituttets historie. Her var Watzinger en foregangsmann og pådriver. Fryseteknikken var i utgangspunktet knyttet til fisken som var og er en av Norges viktigste råvareressurser og eksportnæringer.

Allerede på 1920-tallet hadde en pioner funnet opp en metode for å kunne transportere og eksportere fisk. Nicolai Dahl i Trondheim hadde funnet ut at ved å legge fisk i saltlake sammen med is, kunne fisken eksporteres med båt helt til USA. Dermed kunne man nå et nytt og stort marked.

Watzinger-miljøet begynte på 30-tallet å interessere seg for teste ut forskjellige løsninger for frysing av fisk, blant annet de som Nekolai Dahl og andre pionerer hadde funnet opp, men også mekaniske frysemetoder.

Kopierte og forminsket tyske fryserier

Fiskerifrysefabrikken Findus i Hammerfest. Foto: Museene for kystkultur og gjenreisning i Finnmark IKS VIS MER

Under den tyske okkupasjonen 1940-1945 ble naturligvis tyskerne også klar over verdiene som lå i fiskerinæringen. De bygde de første mekaniske fryserier både i Hammerfest, Melbu, Trondheim og Ålesund for å kunne lagre og deretter eksportere fisk.

Da Norge skulle gjenoppbygges etter krigen, betraktet man disse fryseriene som for store og uhensiktsmessige for norske forhold. Fiskeridepartementet ønsket fryserier som passet bedre til norsk fiskerinæring.

Da gjorde NTH-ingeniørene på nytt det de var gode på: De tok utgangspunkt i eksisterende teknologi, tilpasset og forminsket fryseriene. Dette ble kick-starten på en stor industri med frossenfisk.

Foto: Norsk Teknisk museum VIS MER

Etter 1945 kom myndighetene sterkere på banen som oppdragsgivere og bestillere av forskning og ny teknologisk utvikling.

• Les også: Hjernekraftverket

Gustav Lorentzen – eleven og etterfølgeren

En av Watzingers studenter fikk en viktig rolle inne kuldeteknikk, som samarbeidspartner og etterfølger til Watzinger: Gustav Lorentzen. Han ble etter hvert en internasjonal størrelse innen kuldeteknikk-forskningen, hvor Norge tok en ledende rolle på 80-tallet.

– Miljøet omkring kjøleteknikk er et av instituttets første internasjonalt anerkjente forskningsmiljøer. I boka betegner vi ingeniørene i denne perioden som «overgangsagenter»; altså fagfolk som bidrar til endring, sier Finstad.

Gustav Fredrik Lorentzen, professor i kjøleteknikk ved NTH. Foto: Ukjent (original tilgjengelig i NTNUs spesialsamlinger) VIS MER

Hvis navnet Gustav Lorentzen virker kjent, er det fordi denne Lorentzen var faren til «Ludvigsen» i Knutsen & Ludvigsen, som altså het akkurat det samme.

Ett av feltene som ble professor Gustav Lorentzens spesialfelt, var bruken av CO₂ i kjøleprosesser.

Dette kom han på sporet av da han i en kort periode jobbet som sjømann før han ble akademiker og forsker. Her ble han kjent med CO₂ som kjølemedium brukt i skipsfart.

– Lorentzen-miljøet begynte å teste ut CO₂ som kjølemedium, først i kjøleanlegg for bilindustrien, deretter for kjøledisker i butikker, forteller Finstad.

I Norge leveres nesten 100 prosent av nye systemer kjøle- og frysedisker i supermarkeder med CO₂. India har også tatt i bruk denne kjøleteknikken, hvor CO₂ erstatter miljøskadelige, kunstige gasser som HKK og KKK. I praksis utgjør ikke CO₂-en i kuldesystemer noe ekstra bidrag til CO₂-utslipp fordi CO₂-en som brukes er en overskuddsgass fra andre industrielle prosesser som ellers ville ha sluppet gassen rett ut i atmosfæren.

• Les mer om dette: Mer karbondioksid – for miljøet

I dag jobber NTNU og SINTEF sammen om en rekke kjøleforskningsprosjekter, blant annet i forskningssenteret FME HighEFF sammen med en rekke andre samarbeidspartnere.

• Les mer om dette: CO₂ gir grønn kjøling

• Les også: Det kuldetekniske miljøet ved SINTEF og NTNU hedres

Klima og miljø slår inn for fullt

Den tredje perioden i instituttets historie, starter altså på 80-tallet.

– I denne perioden kommer miljø og bærekraft sterkt inn i ingeniørfagene. Samfunnet begynner å se konsekvensene av den moderniseringen og industrialiseringen som har foregått, ofte på bekostning av naturen. Kritikken mot vannkraftutbyggingen vokser og blir tydelig, sier Finstad.

I kampen om utbygging av vannkraft sto det mest markante slaget om Altavassdraget i 1980. Foto: Ukjent/Verdensarvsenteret for bergkunst  VIS MER

– Fram til nå hadde fokuset vært på reparering av skadevirkninger som industrialiseringen har hatt på naturen.

Gro Harlem Brundtland legger frem rapporten fra FN-kommisjonen for miljø og utvikling (Our common future) i 1987. Brundtland-rapporten satte fokus på global bærekraft. Foto: Henrik Laurvik/NTB Scanpix VIS MER

På 80-tallet begynner tankegangen og holdningen til miljøspørsmål å snu. 70-tallets våknende miljøbevissthet, særlig blant unge, slår etterhvert inn i mange deler av samfunnet.

– Nå blir det mer fokus på å vurdere klimakostnader i forkant, i stedet for å reparere i etterkant. Industrien begynner å tenke omstilling og tar grep for å møte nye krav og forventninger. Og forskningsmiljøene må omstille seg for å svare på krav fra industrien og fra samfunnet, sier Terje Finstad.

Generasjonsskifte

En som skjønner at en omstilling er påkrevd, er Rolf Marstrander. Han er direktør for HMS og teknologiutvikling i Norsk Hydro og sitter i styret til daværende NTH. Han hadde sett fremveksten av fagfeltet industriell økologi ved anerkjente Massachusetts Institute of Technology (MIT)  i USA, og blir en pådriver for at NTH skal innføre dette fagfeltet og studiet, sammen med blant andre Helge Brattebø, som i dag er direktør for NTNU Bærekraft.

Som en av de første utdanningsinstitusjonene i Europa innfører NTH Industriell økologi på siste halvdel av 1990-tallet.

Bildet er fra da professor Terese Løvås ledet Motorlaboratoriet. Her sammen med David Emberson. Terese Løvås er i dag leder for Institutt for energi- og prosessteknikk. Foto: NTNU/Per Henning VIS MER

Tverrfaglighet kommer også sterkere og sterkere inn i ingeniørfagene i denne perioden.

– De sammensatte problemstillingene som samfunnet står overfor, kan ikke løses av én spesialkompetanse; det trengs tverrfaglig kompetanse. Dette drives fram av unge ingeniører, og vi ser et generasjonsskifte i denne perioden.

– I denne perioden blir det også mer fokus på internasjonalisering og internasjonalt forskningssamarbeid, og i dag har Institutt for energi- og prosessteknikk flere internasjonalt fremragende forskningsmiljøer, avslutter Terje Finstad.

• Les også: Hedres med kongens fortjenstmedalje

Denne artikkelen forteller om noen av de mange fagfeltene på Institutt for energi- og prosessteknikk. Boka tar for seg hele bredden ved instituttets lange og rikholdige historie, både i tekst og i bildemateriale.