Tema: Hjernekraftverket
En hundreåring feirer seg selv. Hvor stor har jubilantens historiske betydning vært? Svaret er muligens 33 640.
– Jeg hadde NTHs første professor som foreleser.
Det trengs ikke mer enn to personer for å komme tilbake til begynnelsen. Magne Lamvik er professor emeritus i varmeteknisk prosessteknologi ved NTNU, og dermed en historisk arvtaker etter Adolf Watzinger, den aller første professoren som ble ansatt ved Norges Tekniske Høiskole (NTH).
Den 30 år gammel Watzinger ble regelrett headhuntet til professoratet i varmekraftmaskiner alt i 1909. Tjue år senere var han med på å skrive standardverket om stempeldampmaskiner.
Lamvik var student ved Maskinavdelingen midt på 1950-tallet da han opplevde den tyske eksperten på varmeteknikk. Watzinger var for lengst pensjonist, men 77-åringen vikarierte i faget dampturbiner, og foreleste med vennlighet og tyngde.
NTNU er selvfølgelig mer enn en videreføring av gamle NTH. Biologene og arkeologenes røtter går 250 år tilbake i tid, andre forgreininger fører dypt inn i norsk lærerutdanning og folkeopplysningstradisjon.
Disse viktige miljøene får ha oss unnskyldt denne gangen. NTH får stå i sentrum når vi leter etter NTNUs historiske betydning.
Fiskepinner og gassbåter
Det er absolutt grunn til å feire det sekelet som er gått siden NTH åpnet i 1910, som «hundre skapende år» og en nasjonal begivenhet. Vi kan bare se på listen over Watzingers elever opp gjennom tiden for å få svar på hvor viktig NTNU har vært for rekruttering av lederskap innenfor norsk industri og teknisk vitenskap. Her finner vi menneskene bak alt fra motorisering av den norske fiskeflåten og optimalisering av kraftverkturbiner, til dem som oppfant metoder for tørking og frysing av fisk.
Gustav Lorentzen er en av dem. Han gjorde banebrytende arbeid på fryseteknologi ved NTH, og kan i en viss forstand stå som en av fiskepinnens fedre.
En annen er Einar Brendeng, mannen som forvandlet Snøhvit til norsk gasseventyr gjennom teknologi for å frakte flytende naturgass i kuleformede kjøletanker om bord i skip. Forskning på flerfasetransport av olje og gass i nært samarbeid med SINTEF er dessuten stjerneeksempelet på hvor lønnsomt det er å investere i forskning. Spesielt hvis en får noen andre til å betale.
Bare ved å trekke fram tre-fire gamle karer fra ett av NTNUs over femti institutter, kan vi altså enkelt illustrere betydningen NTNU og NTH har hatt for norsk velstandsutvikling. Likevel er det fryktelig vanskelig å gi et mer presist svar på nøyaktig hvor viktig de har vært.
Kanskje andre vet noe om det? Vi ringer gullsmed Dahlsveen i Trondheim.
Ta den ring…
Siden 1928 har Dahlsveen vært kjent for å lage NTH-ringen. Ideen om en slik ring hadde dukket opp i studentmiljøet omtrent da det første kullet skulle uteksamineres i 1914. Arkitektstudent Tormod Kristoffer Hustad vant designkonkurransen, og den særpregete ringen med en kule innfattet i stål og gull er siden kjøpt av en stor andel av NTHs kandidater.
– Bortsett fra 1968-erne da, forteller Gunvor Lysholm hos Dahlsveen. Ekte sekstiåttere verken spiste seipanetter eller brukte slike statussymboler, må vite.
Ringen ble trolig til som et ønske om å skille høyskoleingeniørene fra alle andre som ville kalle seg ingeniør. Det var et vektig symbol for å signalisere dannelse og autoritet, og tilhørighet til et kulturelt fellesskap. Dette ble forsterket gjennom innføringen av sivilingeniør som beskyttet tittel i 1949.
Overgangen fra NTH til NTNU tok på ingen måte luven av ringen. Om lag 700 nyklekkede NTNU-ere kjøper den hvert år. Dahlsveen har nå har kommet opp i 33 640 serienummer for den ærverdige ringen. Ett høvelig konkret svar på spørsmålet om NTNUs historiske betydning er følgelig 33 640. Så mange ingeniører og arkitekter vet vi med sikkerhet at høyskolen og universitetet har utdannet. Så kan vi sannsynligvis legge til tjuefem prosent for alle som ikke har kjøpt ring.
I tillegg må vi telle antall patenter, bedrifter, avhandlinger og artikler som har kommet ut av virksomheten i løpet av disse årene. Oppgaven blir uoverkommelig. Betydningen kan ikke kvantifiseres.
Vi må nøye oss med andre metoder.
Hva hvis ikke…
En annen måte å svare på hva NTH og NTNU har betydd, vil være å forestille seg hvordan historien ville sett ut uten NTH.
Det er en metode inspirert av historikeren Robert Fogel, som i 1960-årene satte seg fore å regne ut hvordan USA ville ha utviklet seg uten jernbanen. Da ville transport av folk og gods måtte ha foregått på andre måter. Ville en for eksempel ha fått et stort kanalsystem med skipsfrakt over store deler av kontinentet? Fogel konkluderte med at USA uten jernbane fram mot 1890 bare ville ha betydd fem prosent mindre økonomisk vekst.
Slik «kontrafaktisk» historieskriving er ikke faglig holdbar, og Fogel ble selvsagt kritisert sønder og sammen. Vi har ikke engang en omfattende statistikk å lene oss på. Men la oss forsøke å fabulere litt omkring det vi vet. Hva ville skjedd dersom Stortinget ikke hadde vedtatt å opprette NTH i 1900?
Det var på ingen måte noe naturgitt valg at Stortinget kom fram til Trondheim som lokalisering for høyskolen. Kristiania var den argeste utfordreren. Her var nærheten til styresmaktene, til universitetets miljøer og laboratorier, og til landets industrielle vekstsentrum på 1800-tallet. Og hva hadde Trondheim?
Først og fremst gode talegaver. Venstremannen og teologen Wexelsen brukte for eksempel høyskolens potensielt industrialiserende effekt og Trondheims fortreffelighet for alt det var verdt. Han talte i sitt avslutningsforedrag i stortingsdebatten om høyskolens plassering «vesentlig til hjertene og følelsene, siterte Wergeland med megen patos og avleverte i det hele sin forkynnelse til fordel for Trondhjem med så megen pastoral salvelse at trønderrepresentantene stod med tårer i øynene og en dame på galleriet besvimte,» het det i et referat.
Men trønderhovedstaden hadde også noe konkret å slå i bordet med. Det fantes teknisk utdanning i Norge før NTH, og den beste lå allerede i Trondheim. Utdanning av kyndige teknikere foregikk ved såkalte tekniske læreanstalter i Bergen, Kristiania og Trondheim. I 1895 hadde Trondhjems Tekniske Læreanstalt blitt utvidet til en fireårig, linjedelt utdanning. Nivået var høyt, og mange av trondhjems-teknikerne dro ut i verden, av eventyrlyst og arbeidslyst mer enn av nød. De bygde skyskrapere i Chicago, demninger i Sør-Afrika og jernbane i Chile. Da NTH ble vedtatt lagt til Trondheim, ble TTL nedgradert til en toårig teknisk mellomskole.
Hva ville skjedd dersom NTH ikke hadde åpnet i Trondheim i 1910? Ville TTL utviklet seg til å bli Norges svar på Chalmers i Gøteborg, mens Oslo ville fått en teknisk høyskole à la KTH i Stockholm?
Verdensfjerne teoretikere?
Det kontrafaktiske tankeeksperimentet fører oss ikke videre. La oss heller ta tyren ved hornene. NTNUs historiske betydning, sett i forhold til den økonomiske veksten teknologien herfra har medført, det må vel være den riktige målestokken?
NTH ble ikke den brekkstangen for ny industri nord for Dovre som mange hadde snakket om. Teknisk Ukeblad kom i de første årene etter åpningen med kritikk mot at det bare ble ansatt verdensfjerne teoretikere uten yrkespraksis som professorer ved den nye høyskolen.
Denne kritikken var neppe fullt berettiget. Det ble forsket mye. Beretningene fra NTHs forskningsfond er rikholdige. Selv arkitektene forsket: Andreas Bugges mange forsøkshus på Gløshaugen på 1920-tallet var en langtidsstudie av isolasjon, bygningsmaterialer og konstruksjon av bolighus. Linjen til dagens Smarthus og nullutslippsbygg er tydelig.
Mange av de første professorene hadde lite å vise til i alminnelighet. De var rett og slett unge folk, ofte med blodferske doktorgrader fra Tyskland, som Watzinger, eller fysikkprofessoren Sem Sæland som bare var 35 år da han ble rektor ved den nye høyskolen.
Sæland hadde forsøkt å ta del i den sterke norske tradisjonen for geofysikk som var etablert med Christopher Hansteen, og i 1902–1903 ledet han en nordlysekspedisjon til Island. Men på grunn av en kneskade ble han for det meste liggende på sofaen og studere sagaer og islandsk språk, mens en assistent utførte observasjonene.
Sæland var kort og godt ingen stor forsker, men han var en utmerket foreleser og, ikke minst, en fremragende universitetspolitiker. Med ham som første rektor fikk NTH en ungdommelig drivkraft som passet perfekt for den nye institusjonen. Studentene elsket ham, kollegene respekterte ham, og i Stortinget kjente alle til hans argumentasjonskraft.
Sammen med lokale støttespillere klarte Sæland å få Stortinget med på å bygge et nytt fysikklaboratorium i 1920-årene. Det var en stor bragd i en økonomisk krisetid for landet.
Professoren som konsulent
NTH-professorene har hatt som mandat å drive konsulentvirksomhet for norsk industri. Dette var den måten de først og fremst bidro til industrireisning på før andre verdenskrig. I de økonomisk turbulente 1920-årene var det vanskelig å få besatt alle professoratene, for lønna var ikke all verden i det offentlige. Det var mer å hente som privat ingeniør og direktør. Muligheten for å kunne spe på med konsulentarbeid var derfor viktig for i det hele tatt å få folk til NTH.
Men det var også mange dyktige forskere med industrierfaring som inntok professorrollen. Gudmund Sundby er en av dem. Han kom til NTH fra jobben som sjefingeniør ved Kværners turbinavdeling. På mange måter tok han med seg sin gamle jobb inn i professorstillingen. Sundby bygde opp Vannkraftlaboratoriet, et unikt eksperimentelt system i mellomkrigstiden. Her samarbeidet han tett med Kværner for å optimalisere turbinenes virkningsgrad slik at de skulle vinne i anbudskonkurransen mot svenske og tyske produsenter. De nasjonale interessene skulle sikres, og da fikk det ikke hjelpe at faren for rolleblanding var svimlende stor.
Den nye tids klang
Mellomkrigstiden var preget av de mange vitenskapelige gjennombruddene, som åpnet for nye felt. Spesielt innenfor fysikken var dette en gullalder.
Sælands etterfølger, Johan P. Holtsmark, var en atomfysiker av internasjonalt format. Han knyttet til seg mange av de flinkeste studentene fra andre avdelinger. Holtsmark og assistentene hans ga seg i kast med radio. Det høres kanskje merkelig ut, men radio var datidens høyteknologi. Radioen innebar en tverrfaglig utfordring. Akademisk Radioklubb, tilknyttet Studentersamfundet i Trondheim, ble en viktig arena for prøving og feiling av utstyr.
Blant de mange dyktige studentene var Vebjørn Tandberg, som senere grunnla et norsk elektronikkimperium under sitt eget navn. Sammen med Holtsmark laget Tandberg en bærbar etterklangsmåler. Den ble brukt til feltundersøkelser av akustiske egenskaper i kinosaler, konserthaller og forsamlingshus. Med mikrofoner, forsterkere og høyttalere var hele den moderne medievirkeligheten blitt forandret. Bygningene måtte tilpasset den nye tids klang.
Holtsmark drev det stort som konsulent innenfor bygningsakustikk. Han var dessuten involvert i en viktig samfunnsoppgave: oppbyggingen av en norsk kringkasting. Den tekniske utviklingen av NRK i 1930-årene involverte mange NTH-ere.
Big science i lille Trondheim
Holtsmark tok likevel snart fatt på en annen oppgave: For å kunne drive virkelig atomfysikk krevde en nå nytt laboratorieutstyr. Big Science ble et begrep med Lawrences partikkelakselerator ved Berkeley i 1930-årene. Holtsmark startet arbeidet med å få finansiert en egen partikkelakselerator, en såkalt Van de Graaff-generator. For Holtsmark var dette et redskap for å drive grunnleggende eksperimentell atomfysikk. Det var det ingen som ville finansiere i Norge. Men Holtsmark fant en utvei. Reaktoren kunne også brukes i kreftbehandling, argumenterte han.
Strålebehandling av kreft var en nyhet. Dermed åpnet pengepungene seg, og Holtsmark og assistentene fikk bygget van de Graaff-generatoren i 1936, den første i sitt slag i Norden
– og starten på norsk kjernefysisk forskning.
Kvinnens plass er på kjemilab’en
Befolkningens vitenskapelige og tekniske talenter ble i lang tid latterlig dårlig utnyttet. Bare så vidt over femti prosent av ungdommen ble ansett som aktuell rekrutteringsbase for NTH. Altså guttene. Bare noen ytterst få jenter tok sjansen på å trosse fordommer og skjeve blikk og gi seg i kast med høyskolestudier.
Det første kullet i 1910 hadde 103 studenter, én av dem var kvinne. Hun sluttet imidlertid allerede i løpet av første semester. De første kvinnene som ble uteksaminert, var Kirsten Sand (arkitekt) og Margot Dorenfeldt (kjemiingeniør) – begge i 1919.
Det kom etter hvert noen få kvinnelige pionerer. De aller fleste av dem ble arkitekter eller kjemiingeniører. Dette ble ansett som passende utdannelser for kvinner.
Chemikerforeningen opplevde i 1932 en «kvinneinvasjon», i form av tre kvinnelige studenter. Deres inntog gjorde det pinlig med en del innarbeidete ritualer, som høytlesingen fra foreningsavisen Sugepumpen, med et innhold som ble ansett upassende for kvinner.
Sonja Smith-Meyer ble her en pioner. Hun begynte på NTH høsten 1943, og ble straks tatt opp i Chemikerforeningen. Smith-Meyer kom fra en ingeniørfamilie, og det, sammen med den spesielle situasjonen under krigen, gjorde det nok lettere for henne å bli akseptert. Hennes strategi var å bli «en av gutta». Eksempelvis gikk hun i bresjen for å repetere den klassiske revestrek med å tjuvlåne en trikk etter en fuktig fest. I dag trenger ikke jentene være «en av gutta» for å vinne respekt.
Mange av NTH-kvinnene hadde en bror eller en far som var ingeniør, og dermed ble det lettere å vinne innpass. Det var likevel aldri mer en om lag fem prosent kvinnelige studenter ved NTH før rundt 1970. Deretter kom likestilling og kvinnefrigjøring på dagsorden og andelen kvinnelige studenter seg raskt til opp mot tretti prosent på enkelte fag – en demokratisk revolusjon.
Tronstad og tungtvannet
Situasjonen under krigen var spesiell, men det var også sterkt ønskelig fra nær sagt alle hold at høyskolen opprettholdt driften så langt det var mulig. Den aktive kontakten med internasjonale forskere opphørte. Holtsmark pakket etter hvert sammen sin partikkelakselerator og forsvant til universitetet i Oslo. En ung, internasjonal ledertype som kjemiprofessor Leif Tronstad unnslapp med nød og neppe Gestapo og kom seg til London.
Tronstad hadde drevet aktivt motstandsarbeid siden 9. april, og professorkontoret hans ble beskrevet som en «trykkoker» av illegalt arbeid. Tronstad hadde i 1930-årene gjort viktige funn omkring egenskaper ved tungtvann (deuteriumoksid), og laget løsninger for Norsk Hydro til oppbyggingen av en tungtvannsfabrikk ved Rjukan. At han senere ble sentral i planleggingen av sabotasjen mot den samme fabrikken, er velkjent. Tungtvannet kunne inngå i produksjon av atomvåpen, og måtte for all del ikke falle i tyske hender.
Det er mindre allment kjent at Tronstad la mye av grunnlaget for oppbyggingen av norsk teknisk-vitenskapelig forskning etter krigen. Tronstad var en av de mest innflytelsesrike nordmennene i London, med kontakter på toppnivå blant både vitenskapsfolk og militære ledere. Norske ingeniører og forskere ble plassert inn i de alliertes store utviklingsprosjekter.
Koplingen mellom forskning, industri og forsvarsteknologi ga store resultater. Radar, sonar og annen elektronikk var blant nyskapningene. Etter krigen ga dette verdifulle erfaringer å bygge videre på. Dessverre fikk Tronstad selv aldri oppleve dette. Han ble drept i kamp så sent som i mars1945.
Tyskvennlig?
Ved NTH var mange av studentene aktivt engasjert i motstandsarbeid. Det gjaldt også flere av de ansatte. Erling Gjone på arkitektavdelingen må ha vært iskald. Han var lokal Milorg-leder, og drev samtidig undervisning på NTH.
Mange enkeltbragder, tragiske skjebner og viktige nettverk kunne vært presentert. Likevel har det festet seg et negativt inntrykk av NTH under krigen hos mange. Skolen var jo så tyskvennlig, og det var jo så mange tyskere der. Den påstanden er urimelig. De tyske professorene, som Watzinger, løp ikke nazistenes ærend, tvert imot. – Watzinger sto støtt på norsk side under krigen, er den entydige opplysning Lamvik har.
Det har han rett i. Mot slutten av krigen ble Watzinger også brukt av den lokale Milorg-ledelsen for å høre med tyskerne om hvordan de ville opptre under en eventuell kapitulasjon. Han spaserte rett i inn i løvens hule, og kom tilbake med beskjed om at de lokale tyske styrkene ikke ville yte motstand, til Milorgs store lettelse.
Bakgrunnen for det negative bildet må være at noen av de andre NTH-ansatte samarbeidet med nazistene. Det gjaldt særlig to professorer ved NTH, som begge ble utnevnt som ministere i Vidkun Quislings regjering: Ragnar Skancke og Hans Skarphagen.
Skancke var særlig forhatt. Han hadde ansvaret for flere overgrep under krigen, ikke minst aksjonene mot lærerne og mot kirken. Skancke ble henrettet for sine krigsforbrytelser i 1948.
Gjenreising
I 1927 hadde skipsingeniøren og forfatteren Georg Brochmann beskrevet NTH som stedet hvor «Norges fremtid bygges». Laboratoriene var i verdensklasse, professorene var åndskjemper og studentene de beste i landet. Høsten 1945 besøkte Brochmann NTH på nytt. Det ble et sørgelig gjensyn. «På Høgskolen er alt uforandret – ja, det får en si en får inntrykk av at det er i betenkelig grad.» Møtet med de gamle bygninger, funksjonærer og annet «inventar» kunne være hyggelig nok, men om en ikke var av dem som hadde «angst for alt nytt», var det en annen angst som meldte seg: Hvordan skulle det gå med landet når «…dette overordentlig viktige vekstpunkt i vårt nasjonale liv synes å vise stagnasjon og åreforkalkning?»
Brochmanns polemiske innledning ved gjensynet ble fulgt av en nyansering. Det var fremdeles mye å bygge videre på i Trondheim. Skipsmodelltanken var en stor berikelse. Krigens unntaksår var imidlertid fortsatt synlig på høyskolens nyeste laboratorium. Tyskerne hadde tømt tanken for vann og brukt den som lager. Den unge, fremragende vitenskapsmannen Johannes K. Lunde, som ledet arbeidet, labbet rundt i fenriksuniform og måtte sove på gulvet i laboratoriet, fordi han i likhet med så mange andre manglet husvære. Lunde hadde vært i aktiv tjeneste under Leif Tronstads kommando i England under krigen. Nå var han klar til å koste okkupasjonstiden ut av skipsmodelltanken.
Krigen hadde vist at teknikk, vitenskap og utdanning var nøkkelen til militær overlegenhet og industriell vekst. Fascinasjonen for teknologi var ikke blitt mindre hos allmennheten. Ungdom strømmet til høyere utdanning, og i Norge ble vekstfilosofien gangbar politikk også på dette området. Norge fikk et forskningsråd, og dermed et system for å drive større prosjekter. Planene fra London om å bygge opp en norsk forsvarsindustri med tilhørende forskningsinstitusjoner ble videreført. Forsvarets forskningsinstitutt åpnet på Kjeller rett etter krigen.
Et columbi egg
NTHs rolle i dette nye forsknings- og utdanningsregimet var ikke selvsagt. Det kom påstander om at høyskolen var isolert og stagnert oppe i Trondheim. Noen ønsket omkamp om vedtaket fra 1900, og ville flytte NTH til Oslo.
Folkene rundt Norges Teknisk-naturvitenskapelige Forskningsråd, NTNF, fikk opprettet et Sentralinstitutt for industriell forskning i Oslo. For NTH-folkene ble dette en alvorlig trussel. Professorene hadde så langt opptrådt lite samlet. NTH ble omtalt som «førti autonome republikker», hvor hver mann voktet sin faglige tue.
Trusselen fra sentrale miljøer i Oslo-området førte til felles mobilisering. Løsningen ble et columbi egg i form av en ny forskningsinstitusjon: Stiftelsen for industriell og teknisk forskning – SINTEF.
Ekstra motor
Opprinnelig var SINTEF tenkt som en løsning på det gamle problemet om hvordan industriens behov for ny kunnskap skulle kobles til NTH-miljøet. Instituttet var tenkt å formidle industrioppdrag for NTH-miljøet, og for å bedre mulighetene til arbeid for unge, nyutdannende ingeniører som
ønsket en forskerkarriere.
SINTEF ble imidlertid noe langt mer. Instituttet ble en ekstra motor, som ga høyskolen større handlingsrom og handlekraft.
Selv om aktiviteten i SINTEF de første årene var ganske liten, er det vanskelig å tenke seg at NTH ville ha kommet så pass godt ut av etterkrigstiden uten en slik institusjon. Etablert som et mottrekk mot planene om et sentralinstitutt i Oslo, var SINTEF på en side erkjennelsen av at NTH-professorene ikke hadde arbeidet godt nok sammen. På den andre siden var SINTEF-etableringen et uttrykk for hvordan professorenes evner til pragmatiske, men gjennomtenkte, løsninger kunne gi svært gode resultater. Det var professorveldet på sitt beste.
Fra tysk til amerikansk
Var NTH en tysk høyskole? Mange antar at den var en blåkopi av en Technische Hochschule, og noen likhetstrekk finnes absolutt.
Lamvik har bildebevis: – Watzingers planer for NTHs varmekraftlaboratorium var identiske med Darmstadt.
Men mens tyskerne bygde i stein, hadde man for NTH valgt et tremøne. Ikke akkurat brannsikkert, og den gamle varmekraftlab’en ble da også slukt av flammene i 1957.
De fleste av de første professorene hadde vært utdannet i Tyskland. Inndelingen i avdelinger og linjer lignet også mye på det tyske systemet. Professoren med sin «lærestol» var i praksis identisk med instituttet. Tysk var det viktigste språket.
Men allerede etter første verdenskrig hadde tysk begynt å vike for engelsk andre steder i verden, og sakte men sikkert fulgte NTH-erne etter.
Britiske og amerikanske laboratorier var under sterk oppbygging. Innenfor elektroteknikk var amerikanske firmaer som Westinghouse og General Electric vel så viktige forskningsinstitusjoner som de tyske høyskolene. Innenfor kjemi var Chemical Engineering blitt et nytt begrep, med enhetsoperasjoner og eksperimenter i industriell skala.
Nybygging for en ny tid
NTH ble en portvokter for denne nye kunnskapen. Dette har alltid vært en av de høyere lærestedenes viktigste oppgaver: å ha tilstrekkelig forskerkompetanse til å kunne ta inn over seg, og bidra til, ny kunnskap som kan komme industri, samfunn og de ferdige kandidatene til del.
Det har likevel også vært mange kunnskaper NTH ikke har vært først til å introdusere. Ingeniørene ute i bedriftene tok ofte lærdom med seg fra egne utenlandsopphold direkte til egen norsk virkelighet. I bygningsfaget er glideforskaling et typisk eksempel på noe som ble overført direkte fra utenlandsk industri til norsk byggnæring.
Etter krigen dreide høyskolen markant bort fra tyske tradisjoner og over mot et angloamerikansk system for forskning. Forskningsgruppen ble en sentral enhet som økte skalaen på forskningen betraktelig. Publisering i engelskspråklige tidsskrifter ble normalt.
Ikke alt av det nye ble møtt med begeistring. En nestor i norsk elektroteknikk heter Haakon Sandvold. Han minnes eksempelvis at han gikk til sin gamle professor på elektroavdelingen og lurte på om den såkalte betatronen, en ny magnetisk induksjonsakselerator, kunne være noe for en diplomoppgave. Da fikk han til svar: «Det er morsomme saker, dette, men på NTH må vi nok holde oss til de mer konvensjonelle tingene.»
Kjemiavdelingen var NTHs største, og måtte fornyes. Laboratoriene var foreldet og forurenset av kvikksølv. Men det var ikke noe vits i å bygge nytt før man visste hva man skulle drive med av fag. Å skalere forskning og undervisnings framtidige plass- og utstyrsbehov er en av de vanskeligste øvelser, siden det ligger i sakens natur at framtidens kunnskap forventes å være annerledes enn dagens. Dermed vil trolig rammevilkårene for den også være annerledes.
Nøkkelen til vekst
Kjemiavdelingen var nøkkelen til NTHs vekst etter krigen. Den var størst og mest plasskrevende. Kjemiteknikk og industriell kjemi var nye og omdiskuterte fagområder. De krevde større haller og laboratorier. Kjemiingeniør Henry Ingeberg hadde omtrent egenhendig drevet fram den nye fagretningen, inspirert av amerikanerne. Etter krigen vant han omsider fram med sine forslag.
Så begynte sagaen med å få ansatt professorer. Det tok år og dag, noe som ikke var uvanlig. Ingeberg var naturlig nok en klar kandidat, men det fantes tre kandidater og bare to stillinger.
Historien fikk et tragisk utfall: Den 2. oktober 1948 styrtet et sjøfly fra Fornebu ved innflyvningen til Hommelvik. De fleste av passasjerene bak i flyet kunne kravle uskadd ut av vraket, deriblant filosofen Bertrand Russell som var på vei for å holde foredrag i Studentersamfundet. Blant de som døde, var Henry Ingeberg.
Høyskolens gapende tanngard
Andre måtte dermed ta seg av planleggingen av de nye kjemibyggene. NTH sto foran en enorm utbygging i årene etter 1950. Med plasseringen på sørsiden av Gløshaugen ble den nye rekken av kjemiblokker innviet i 1959. De nye blokkene var et klart tegn på at høyskolen var i vekst, og representerte en moderne fasade mot sør i kontrast til hovedbygningens tradisjonsrike ansikt mot byen.
Likevel manglet det to «tenner i tanngarden» – bare tre av fem planlagte blokker sto klare. De gapende hullene var en vedvarende påminnelse for politikere og andre viktige personer som kom med toget fra Oslo, i en periode hvor korridorene på nattoget var nærmest like viktige beslutningsarenaer som stortingskorridorene. Først i 1967 stod alle byggene på plass.
Olje!
Uttalelsen fra geologiprofessor ved NTH Christopher «Toffen» Oftedahl fra 1958 om at «man kan se bort fra muligheten for at det skulle finnes kull, olje eller svovel på kontinentalsokkelen langs den norske kyst», er legendarisk. Oftedahls utsagn blir imidlertid som regel sitert ut av sammenhengen, og konklusjonen hans var jo at man egentlig ikke visste så mye om hva som befant seg under havbunnen litt lenger ut fra kysten.
Uttalelsen har likevel blitt stående som et klassisk eksempel på hvordan selv eksperter kan ta grundig feil. Sitatet er for så vidt også illustrerende for hvor dårlig forberedt Norge var på det som skulle komme.
Siden slutten av 1950-årene hadde man nok begynt å registrere en økt interesse i for havområdene utenfor England, Nederland, Danmark og Norge. Men det var få, om noen, som så for seg hvilke verdier som lå skjult der. Med unntak av enkelte plattformer i Mexicogulfen var det dessuten få selskaper som hadde erfaring å vise til med oljeutvinning på dypt vann – i hvert fall ikke i et område så værhardt som Nordsjøen.
I denne situasjonen viste NTH stor grad av pragmatisme. Anført av rektor Johannes Moe, som snart ble direktør på SINTEF, ble petroleumsrelaterte fag bygd opp på rekordtid. Så å si alle avdelinger ved NTH ble influert av den nye tiden. Bergavdelingen, en av de minste i både omfang og status, fikk ansvaret for petroleumsteknologi. Det ble et prestisjetungt fag, og det ga noen interessante kulturmøter mellom oljealderens nye menn med stresskoffert og blazer og de tradisjonstro bergstudentene i sine bergmannsdrakter.
Nye kort, ny teknologi
Selv om oljen på norsk sokkel i første rekke ble utvunnet ved hjelp av utenlandsk kompetanse, kom norsk teknologi og kunnskap raskt inn i varmen, spesielt på grunn av kunnskapen om marin teknologi og betongkonstruksjoner. Det at NTH hadde fått åpnet en skipsmodelltank i 1939, ble dermed et viktig grunnlag for overgangen fra skipsbygging til offshore konstruksjoner førti år senere.
Oljen delte på kort tid ut kortene på nytt i norsk økonomi, og den sørget for at Norge kunne hevde seg i verdenstoppen i kunnskap om fossile energikilder, og i komplekse bunnfaste og flytende havkonstruksjoner.
På grunn av den tekniske kompetansen ble parhestene NTH og SINTEF svært tett involvert i utviklingen på sokkelen. Få forhold har hatt større innflytelse på den videre utviklingen i Trondheim enn nettopp den nye oljeøkonomien. Det er også få, om noen, områder hvor trondheimsmiljøene har bidratt mer til norsk vekst og velstand.
Et vendepunkt
Diskusjonene om et universitet i Trondheim blomstret også opp i 1960-årene. Både Lærerhøgskolen i Trondheim og Vitenskapsmuseethadde akademiske ambisjoner. NTH var en skeptisk, og noe stivbeint, dansepartner. Departementet dyttet på for å få et ordentlig universitet, altså et slikt de var vant til fra hovedstaden.
1950- og 60-årene hadde vært ingeniørenes glansdager. Deres ekspertkunnskap var etterspurt; ungdommen ønsket å bli ingeniør; og de tekniske framskrittene kom på løpende bånd. Ingen stilte kritiske spørsmål om vekstfilosofien eller forurensning og naturinngrep.
På slutten av 1960-årene kom kritikken for fullt. Forskere og aktivister viste dystre eksempler på teknologiens bivirkninger. I Norge komMardøla-aksjonen i 1970 som et vendepunkt i synet på naturvern. På Gløshaugen ble kravet fra studentene sterkere om å få mer undervisning om samfunn og miljø. En tverrfaglig komité for miljøvitenskap ble også dannet, en sped spire til framtidig universitetssamarbeid.
Kjemiavdelingens Nils A. Sørensen var kjent som spissformulert polemiker. Den ivrige friluftsmannen avfeide begrepet «naturvern» som et fullstendig meningsløst slagord. I beste fall kunne man snakke om et nærmiljø som krevde vern. Han gikk i strupen på miljøentusiastene. NTHs hovedoppgave måtte forbli å sørge for industrivekst og arbeidsplasser. «Skulle mot formodning kreftene rekke utover dette, får man ta fatt i nærmiljøskader som ligger uløst. I tredje og siste omgang får man se om det fortsatt er ressurser til fjernmiljøproblemen,» konstaterte han i 1971.
Miljøkunnskap påkrevd
Mange andre forskere ved NTH og universitetet i 1970-årene så en helt annen betydning av å drive med miljøteknologi, enn Sørensen gjorde.
Hallvard Ødegaard arbeidet med en doktorgrad om fosfater og vannrensing. For Ødegaard var den store interessen for miljøvern tidlig i 1970-årene med på sette dagsorden for hans forskning. Med nye lover og bestemmelser, blant annet med krav til vannkvalitet og påbud om rensing, var mye ny kunnskap påkrevd.
Med tanke på hvor viktig rent drikkevann er, og hvor mange det er i verden som ikke har tilgang på det, ble det naturlig nok stor interesse for Ødegaards forskning. Han ble en internasjonalt anerkjent ekspert på vannrensing, med prosjekter innenfor fosfatrensing, gjenvinning av avløpsvann, humusfiltrering og membranteknologi, for å nevne noe.
Metoder og teknikker utviklet av ham og fagmiljøet han er en del av, benyttes i mange fattige land med lite tilgang på rent vann. Ødegaards virksomhet er dermed et eksempel på at det gir god mening å se miljø og utvikling i en sammenheng.
Framtidsfabrikken
Jubileumshistorien til Eidgenössische Technische Hochschule Zürich fra 2005 bærer tittelen Die Zukunftsmaschine – framtidsmaskinen.
Det ligger et snev av ironi i tittelen. Universitetet som maskin eller fabrikk er en kjent kritisk metafor som poengterer at det er blitt et ansiktløst system som produserer kunnskap og kandidater. På den andre siden ligger det en anerkjennelse av at universitetet skaper framtiden. Vi blir igjen påminnet Georg Brochmanns begeistrede boktittel fra 1927: NTH – hvor Norges fremtid bygges.
NTNU er en framtidsfabrikk hvor visjoner og løsninger utformes, settes sammen, evalueres og skipes ut. Vi vender tilbake til Magne Lamvik.
– Jeg minnes for mange år siden Gustav Lorentzens formel for framtidig teknologisk satsing: «mat og energi», sier han.
Føyer vi til helse og miljø, vil mange av NTNUs viktigste aktivitetsområder på teknologisiden være inkludert.
Livet uten musikk…
Jakten på NTNUs historiske betydning kunne ende der vi startet, på Institutt for energi- og prosessteknikk. Herfra ledes det faglige grunnlaget for den norske «månelandingen», altså CO2-rensing og lagring. Her utformes mye av norsk energiframtid.
Men universitetets historiske betydning er så mye mer enn å sørge for overlevelse. NTNU er i dag mye mer enn gamle NTH. Å søke etter ny kunnskap og erkjennelse er grunnleggende meningsfullt, og mye av det som gir livet mening, utforskes på NTNU. Som Nietzsche så riktig sa det: Livet uten musikk ville vært en misforståelse. Utøvende kunstnere og musikere er en viktig del av NTNUs profil. NTNUs historiske betydning må ikke reduseres til ren instrumentell nytte for vekst og velstand. Filologer, samfunnsvitere og kulturvitere bør også inn i en bredere historie enn vi har rom for her. Det faglige mangfoldet med tradisjon for nyttig nysgjerrighet er NTNUs historiske bidrag.
I et historisk tilbakeblikk kan derfor mye oppsummeres gjennom en gammel formåls- paragraf som for lengst er forlatt: å meddele studentene undervisning «på vitenskapelig og kunstnerisk grunnlag». Dette er kanskje den betydningen NTNU og forløperne har hatt?
I all enkelhet.