Hjelp for utviklingshemmede lite brukt av kommunene
Helsedirektoratet lagde for fem år siden en veileder. Den skulle hjelpe kommunene med å gi de rette tjenestene til folk med utviklingshemming. Men få kommuner bruker den.
Det har gått snart ti år siden Rettighetsutvalget avdekket store mangler i helse- og omsorgstilbudet til personer med utviklingshemming.
Regjeringens utredning «På lik linje» fra 2016 viste at kommunene manglet kompetanse og at tjenestene som ble tilbudt ikke var gode nok. Mange med utviklingshemming fikk ikke individuelt tilpasset oppfølging. Menneskerettighetene ble brutt med tanke på selvbestemmelse og helsefaglig oppfølging.
Denne veilederen er et verktøy som skal hjelpe kommunene å innfri kravene i lovverket om gode helse- og omsorgstjenester.
Helsetilsynet fulgte opp med nasjonale tilsyn som bekreftet funnene. I 2021 slo Riksrevisjonen fast at det var store forskjeller mellom kommunene i hvilke tjenester de gir til barn med funksjonsnedsettelser.
For å hjelpe kommunene med å rette opp skjevhetene, laget derfor Helsedirektoratet samme året en egen veileder til kommunene.
– Denne veilederen er et verktøy som skal hjelpe kommunene å innfri kravene i lovverket om gode helse- og omsorgstjenester. Det sier Linda Barøy, forsker ved Nasjonalt kompetansemiljø om utviklingshemming (NAKU).
Skal hjelpe til gode tjenester
Forskerne har nå sett på i hvilken grad kommunene har tatt veilederen i bruk. Studien deres ble publisert i Scandinavian Journal of Disability Research. Den avdekker betydelige utfordringer i arbeidet med å innføre veilederen i kommunenes daglige praksis.
– Veilederen ble laget for å hjelpe kommunene til å få til gode tjenester, bidra til god faglig praksis og redusere variasjonen i tilbud mellom kommunene. Utgangspunktet er i menneskerettighetene. Vi var nysgjerrige på om kommunene klarte å gjøre seg nytte av den, forteller Barøy.
Forskerne intervjuet derfor 39 ledere og ansatte i 13 kommuner. Kjente de til veilederen? Brukte de den?
– Det vi fant var at de aller fleste lederne kjente til veilederen, mens de ansatte knapt hadde hørt om den. Noen ble introdusert for den først da vi gjennomførte denne studien, forteller Barøy.
- Ansatt i helse- og omsorgstjenesten: «Det er en bekymring jeg har for målgruppen vår, som vi vet ikke nødvendigvis har høy prioritet – de blir dessverre ofte skjøvet til side. Derfor trenger vi tydelige stemmer, mennesker som bryr seg, mennesker som er engasjerte, forskningsrapporter og et stort engasjement.»
Selv om lederne hadde kjennskap til veilederen, var det stor variasjon i hvor mye de tok den i bruk.
– De var veldig positive til at den eksisterte. Når de først hadde lest den så de at det var et nyttig verktøy. Men det var få tegn til at folk tok den systematisk i bruk. Den lå gjerne på personalbordet med beskjed til de ansatte om å lese den når de fikk tid.
Bruker ikke kartleggingsverktøy
I veilederen ligger et kartleggingsskjema. Dette kan kommunene bruke til å vurdere egne tjenester. Men undersøkelsen viser at svært få har brukt kartleggingsskjemaet til å vurdere egne tjenester opp mot krav og føringer i veilederen.
- Ansatt i helse- og omsorgstjenesten om CRPD-nettverk: «Jeg antar at jeg har en fordel gjennom min deltakelse i dette nettverket, fordi vi går gjennom veilederne kapittel for kapittel og har både fysiske og digitale møter. Så jeg har fått en skikkelig introduksjon og føler nå at jeg er veldig godt kjent med den.»
– Denne veilederen er ganske konkret, ved at den bruker begreper som «skal», «må», «kan» og «bør». Når det står «skal» og «må», betyr det at dette er forankret i lovverket. Står det «bør», betyr det at det er tuftet på god faglig praksis og fagkunnskap. «Kan» sier hvordan det kan gjøres. Kommunene må forholde seg til «skal» og «må», og de skal ha gode grunner til ikke å forholde seg til «bør». Noen ganger er det rom for tolkning, men det er nettopp der at dette vurderingsskjemaet er så nyttig, sier Barøy.
Brukerne lite involvert
Forskerne ble også overrasket over at personer med utviklingshemming og deres familier i liten grad blir involvert i arbeidet med å ta veilederen i bruk. Dette til tross for at brukermedvirkning er sentralt i nasjonale føringer.
Samtidig var det også ledere og ansatte blant de spurte som hadde tatt veilederen i bruk. Noen fortalte at det var opprettet arbeidsgrupper og gjort endringer i turnus for å kunne jobbe med veilederen.
- Virksomhets/enhets-leder: «Jeg må innrømme at jeg, sannsynligvis som mange andre, ikke leste den ordentlig før det kom et tilsyn i tjenesten. Jeg har ikke spurt de andre hvor godt kjent de er med den, men på steder der det har vært tilsyn, har lederne satt seg inn i temaet.»
– Vi ser at mye avhenger av enkeltpersoners initiativ. De som lykkes, er de som har nøkkelpersoner som holder seg faglig oppdatert. Vi ser også at det å få tilsyn av Statsforvalteren har en effekt. Noen fortalte at det var etter slikt tilsyn at de begynte å bruke veilederen.
En tredjedel mangler utdanning
Barøy peker på presset kommuneøkonomi og vanskeligheter med rekruttering som en mulig forklaring på at veilederen blir liggende i skuffen.
– Det er nok et tegn på tiden vi er i. Lederne har mange oppgaver, de kan ha store avdelinger og samtidig knapt med midler. De rapporterer selv at de opplever at andre tjenester blir prioritert framfor tjenester for folk med utviklingshemming.
For selv om ti år er gått siden regjeringens utredning, har ikke situasjonen blitt bedre ute i kommune-Norge.
– Nei. Helsetilsynet hadde nylig tilsyn knyttet til barn og avlastning. Den viste dessverre ikke noen bedring. Vi må være så ærlige at vi kan si det. Kommunene er presset på økonomi. De har problemer med å få tak i folk med fagkompetanse.
Tidligere undersøkelser viser at en tredjedel av dem som jobber i tjenesten mangler utdanning.
– De ansatte gjør en god jobb. Det handler ikke om det. Dette handler om systemet, om organisatoriske faktorer som økonomiske rammer, bemanning og måten tjenestene er ledet og organisert. Det er også viktig å få fram at vi ser en positiv utvikling knyttet til å gi personer med utviklingshemming mer selvbestemmelse. Kommunene jobber med denne tematikken. Det foregår mye bra, men nå står kommunene overfor utfordringer som ligger på et høyere nivå, sier Barøy.
Referanse: Barøy, L., Førland, O., Linde, S., Bjønnum, S., Gjermestad, A. and Witsø, A.E. (2026) ‘Variable and Vague Implementation: A Qualitative Study on Municipalities’ Use of the National Guide for Services for Individuals with Intellectual Disabilities in Norway’, Scandinavian Journal of Disability Research, 28(1), p. 28–42. https://doi.org/10.16993/sjdr.1338
