Er de smarte byene virkelig så smarte?
Byer skal gjøres vennlige og effektive. Alle skal bo i passe avstand fra alt og ellers oppføre seg som forventet i et strømlinjeformet samfunn. Men får du lyst til å bo der?
Risikerer vi at byene våre reduseres til bomaskiner? Mister vi noe viktig når drabantbyer skal berges fra seg selv mot innbyggernes vilje, og alle skal ha perfekt Wi-Fi-dekning over alt og kort vei til nærmeste bybane eller bussholdeplass?
– Dette er blant annet en kritikk av de smarte byene, med sine apper og teknologi, sier professor Aksel Tjora ved Institutt for sosiologi og statsvitenskap ved NTNU.
Kan smarte byer egentlig også være ganske kjedelige byer? Kanskje. I hvert fall er det smart å stille spørsmålene før noe umistelig kanskje går tapt.
Boka Bysamfunn ble lansert i Trondheim. I sofaen Ida Marie Henriksen, Thomas Sætre Jakobsen og Hilde Refstie. Foto: Aksel Tjora, NTNU
Byer noe annet enn bygg og infrastruktur
Slike spørsmål stiller derfor boka Bysamfunn, en ny tekstsamling i bokform om nettopp det; byene og menneskene som bor der. Samlingen er redigert av professor Tjora og forsker Ida Marie Henriksen ved NTNU.
Bysamfunn handler ikke om byens bygninger, men om byens sosiale liv.
– Dette handler ikke om byens bygninger, men om byens sosiale liv, påpeker Henriksen.
Smarte byer planlegges ut fra teknologiske muligheter og klimavennlighet og effektiv infrastruktur. Kanskje er det fornuftig, sett utenfra. Men kanskje er ikke alle løsningene til det beste for dem som skal leve med dem.
– Vi må se byer nedenfra, mener Henriksen og Tjora.
Det betyr blant annet at vi må se på hvordan folk som bor der faktisk vil ha det, og ikke bestemme ovenfra hva vi tror er best.
- Les også: Hva er egentlig fellesskap?
Ovenfra og ned i Trondheim
I Trondheim finner du bydelen Saupstad-Kolstad. Dette er i utgangspunktet en sammenhengende drabantby. Kommunen er i ferd med å ferdigstille et såkalt «områdeløft» for å «gjøre den mer attraktiv og mangfoldig».
Her skulle beboerne bli tatt med på råd. Men førsteamanuensis Hilde Nymoen Rørtveit ved Institutt for geografi ved NTNU, har snakket med flere av dem, og de følte ofte at det meste ble bestemt av andre sentralt i kommunen. Innbyggerne var altså ikke nødvendigvis interessert i å bli løftet, i hvert fall ikke på den måten som områdeløftet la opp til.
– Alle vi som er med bruker jo fritiden vår på dette, og vi hadde lyst til å komme i gang. Men alle disse diskusjonene «ovenfra» drepte liksom engasjementet i begynnelsen… (Vi) ble pratet i hjel av kommunen, siteres en av dem som skulle være med på råd.
Blir utgangspunktet galt når det er tydelig at bydelene som mange trives i oppfattes som et problem som skal fikses?
Området ble sett på som grønt og trivelig og kanskje verneverdig av flere av beboerne før endringene, men likevel var en av målsetningene for kommunen å gi uterommet «bedre kvalitet og et større mangfold av steder med identitet.» For gode intensjoner ligger utvilsomt bak. Trondheim kommune har lagt det frem sånn: «Målet er et inkluderende samfunn som åpner for deltakelse på en likestilt og likeverdig måte.»
– Integrering? Er ikke vi integrert? Vi har jobb og ungene våre går på skole, hva mer vil dere vi skal gjøre? spør en av beboerne med minoritetsbakgrunn.
Flere byggeprosjekter senere har gitt nye skoler, barnehage og idrettsanlegg, parker, kunst og snarveier, sykkelsti og tryggere skoleveier. Mange gode, og flere av dem kanskje nødvendige, tiltak.
- Les også: Kafeer er viktigere enn du tror
Ble bedre etter hvert
Men Nymoen Rørtveit sier forutsetningene for gode medvirkningsprosesser kanskje likevel ikke var til stede når forhåndsdefinerte målsetninger for satsingen la føringer som folk ikke kjente seg igjen i. Mange mente de bidro til å stigmatisere bydelen som problemområde.
– I siste fasen av områdeprogrammet ble flere av utfordringene løst. Mye fordi satsingen dreide vekk fra små prosjekter finansiert av Husbanken, hvor medvirkning skal fremme integrering, sosialt samhold og såkalt eierskap til en bydel i utvikling, sier hun.
Isteden gikk de inn for mer typiske byutviklingsgrep – som senterutvikling og byggingen av videregående skole og idrettsanlegg.
– Samtidig sluttet de å flagge områdeløft så høyt. Jeg tror det har bidratt til at motstanden lokalt har snudd og at bydelen får tiltak som folk setter pris på, som investeringer i skoler, senterområde og fasiliteter for kultur og idrett, sier Nymoen Rørtveit.
Grønland i Oslo. Ikke alles favoritt, men mange trives her. Foto: Børge Sandnes, Colourbox
Noen vil foretrekke Tjuvholmen i Oslo. Det må de også få lov til. Foto: Shutterstock, NTB Scanpix
Rufsete, men livlig på Grønland
Sosiologer og antropologer har lang tradisjon for å bruke observasjon som metode. Det har blant andre kapittelforfatter og stipendiat Sverre Bjerkeset fra Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo gjort.
Bjerkeset har tatt for seg et par sentrale byrom på Grønland, en bydel i Oslo øst som ikke utelukkende har et godt rykte, i hvert fall ikke blant dem som ikke bor der selv. En hastig forbipasserende observatør utenfra vil antakelig legge merke til en bydel der det ikke er påfallende fullt av vakre bygg, men som er full av ikke-vestlige innvandrere, ispedd en del folk som livet ikke har fart helt smertefritt med, men også en god del kafégjester og andre med middelklassebakgrunn. Menn er i overtall. Mer velstående mennesker er gjerne forbipasserende, på vei til og fra omkringliggende strøk med bedre rykte og økonomiske muligheter. Ikke alle vil like Grønland.
Men Grønland er også et levende sted der byrommet brukes aktivt, om enn ulikt til ulike tider på døgnet. Grønland er en bydel der folk både bor og arbeider, der spesielt innvandrerkvinner hastig drar til og fra for å handle i de mange småbutikkene som klamrer seg fast, der ungdommer og voksne menn henger uformelt rundt og prater, der unger leker ute på dagtid, men hvor rusede folk og narkotikahandlere i enkelte områder tar litt over på kveldstid..
Grønland har i hvert fall en puls. Det er liv her. Vil du helst bo på et slikt sted, eller i et rekkehusområde med masser av parkeringsplasser på det lokale kjøpesenteret der alle handler? Kanskje i et område som Tjuvholmen i Oslo, den gamle havna som ble redesignet for å fremstå stiligst mulig for utenforstående? Eller kanskje i eneboligområdet der du knapt ser et menneske ute etter middagstid? Kanskje avhenger det av livsfasen din også.
Det er ikke sagt at innbyggerne på et sted alltid vet best og skal bestemme alt. Ikke alle endringer som bestemmes sentralt er nødvendigvis et onde.
Men skal vi ikke koste på oss at en by får ha noen annerledes oaser?
