Derfor snakker du med folk på festival
Hva er det egentlig som trekker oss til festivaler? Og hvorfor tar de små festivalene mer og mer over?
FESTIVALER: Hvorfor snakker du ikke med folk på bussholdeplassen, men plaprer i vei med fremmede straks du havner på festival? Og hvorfor går flere store festivaler dukken, samtidig som det tilsynelatende finnes en festival for absolutt alt? Hva er egentlig en festival?
Aksel Tjora studerer festivaler. Han er professor ved Institutt for sosiologi og statsvitenskap ved NTNU.
I utgangspunktet har folk som går på festivaler mer til felles enn tilfeldige folk som møtes på gata. Foto: Thinkstock
Han har blant annet tatt for seg Pstereo, Storåsfestivalen, M’era Luna-festivalen i Tyskland, Arvikafestivalen, Trænafestivalen, Øyafestivalen og Buktafestivalen, og er altså en erfaren festivalgjenger.
Så hvor kommer denne fellesskapsfølelsen fra?
– Du får flere fellesskap. For det første har du musikkinteressen, gjerne knyttet til en eller flere headlinere og et program som trekker sitt publikum, begynner Tjora.
I utgangspunktet har folk som går på festivaler mer til felles enn tilfeldige folk som møtes på gata. Silingen har til en viss grad foregått allerede da de skaffet seg billetter til et arrangement de var interessert i.
– Men samtidig har du flere mer intime fellesskap innenfor det store fellesskapet, forklarer Tjora.
Dette er det vi kan kalle «sosiale mikrokosmos». Du har gjerne flere mindre scener på en festival, som også har sitt mer spesialiserte publikum. Da finner du folk som har interesse for de litt smalere artistene, og som finner hverandre rundt de mindre scenene
Men kanskje viktigst av alt i denne forskningen er analysen av de fellesskapene som ikke handler om musikken, men som oppstår umiddelbart i en bar folk henger i, kanskje fordi enkelte ikke bryr seg så mye om artister som spiller akkurat nå eller oftere fordi den gode stemningen i baren holder folk igjen der.
- Les også: Kafeer er viktigere enn du tror
Har noe å snakke om
Den første setningen kommer rett og slett lettere på en festival enn for eksempel på bussholdeplassen. På bussholdeplassen begynner vi gjerne ikke å snakke med folk før bussen er kraftig forsinket eller været er så motbydelig at noen er nødt til å si noe.
På bussholdeplassen begynner vi gjerne ikke å snakke med folk før bussen er kraftig forsinket eller været er så motbydelig at noen er nødt til å si noe. Illustrasjon: Thinkstock
Det blir lettere å ta kontakt med tilfeldige folk på festival, fordi det alltid er noe å snakke med andre festivalgjengere om. Festivaler skaper sin egen sosiale rytme.
– Du får den samme opplevelsen som andre, her og nå, og du går på en måte i takt mellom ulike områder og scener, sier Tjora.
Dette sveiser folk sammen. De går også i kø sammen, står i regnet sammen, hører musikken sammen, lurer på hvor baren eller toalettet er og må spørre om veien, sitter eller står side om side på do etter å ha ventet sammen eller grøsser samtidig over de hygieniske forholdene. Dette skaper det vi kaller «interaksjonspåskudd», at det blir legitimt å snakke med folk, også helt fremmede.
I endring
Akkurat toalettforholdene er faktisk i endring, også på store festivaler. Tidligere var det ikke uvanlig at herreavdelingen for flytende ekskretering av kroppsvæske besto av en renne i midten der folk sto på begge sider og gjorde sitt fornødne ansikt til ansikt. De rennene er mer eller mindre borte til fordel for avlukker og løsninger der folk står mer avskjermet side om side.
– Før sto folk og så på hverandre. Nå er det blitt mer diskret, sier Tjora, og mener det kan ha en naturlig forklaring.
For det bringer oss kanskje over til neste spørsmål. Hvorfor forsvinner de store festivalene?
Små spiser de store
Store festivaler forsvinner på bekostning av de små. Det har minst én naturlig forklaring. Store deler av festivalpublikummet blir nemlig eldre.
Woodstock-festivalen i Bethel, NY, 1969. Dit kom 500.000. Men de store festivalene utkonkurreres i Norge. Foto: Derek Redmond og Paul Campbell, Wikipedia
– Mange unge festivalgjengere kommer til, men de som har gått på festivaler en stund slutter ikke å gå, forklarer Tjora, som selv er blitt 49 år gammel.
Eldre festivalgjengere vil gjerne ha det litt mer behagelig med årene, og kan ta seg råd til det. De ligger ikke nødvendigvis i telt i gjørma lenger, er ikke like ivrige etter å urinere i all offentlighet, men har ikke noe imot å tilbringe lange kulturelle ettermiddager i en by eller park. En større andel av publikummet er altså ikke lenger så ivrige etter å dra på massive tilstelninger. De vil gjerne ha det mer intimt, og deltar gjerne på smalere festivaler.
Men det er lite som tyder på at festivaler generelt er i ferd med å forsvinne. Tvert imot blir festivaler bare mer populære verden over. Om enn mindre og mer spesialiserte.
I Norge har det blitt foreslått at vi har en festivalisering av kulturlivet, der det aller meste tilsynelatende har fått sin egen festival, fra fortæring av smalahove, skalldyr og pølse i vaffel til flere humorfestivaler dit folk kommer mest for å le.
Saken fortsetter under bildet.
Susanne Sundfør er blant artistene som kan skape en intim stemning selv på store arenaer. Foto: Christian Hjorth, Gonzales Photo, Scanpix
Små festivaler – større fellesskap?
– Er det slik at fellesskapsfølelsen også blir sterkere under små festivaler?
– Det ligger litt i de små festivalenes natur. De minste festivalene drives gjerne av vennegjenger. Sånn starter de fleste, sier Tjora.
Festivalene er gjerne utvidede vennefester til å begynne med. Dermed kjenner mange hverandre allerede i utgangspunktet.
Festivalene er gjerne utvidede vennefester til å begynne med. Dermed kjenner mange hverandre allerede i utgangspunktet. Foto: Thinkstock
Samtidig er det kanskje ikke så lett å stikke seg unna på en mindre festival der et hundretalls mennesker samles. Når du stadig vekk møter de samme menneskene i køer og foran scene, eller lignende, oppstår en slags familiefølelse mellom alle deltakerne, gjerne også mellom artister/kunstnere og deltakere. Å komme tett på hverandre helt fysisk kan komme til å være en stadig mer unik kvalitet ved festivalene.
Men det er altså fullt mulig å finne et sterkt fellesskap på de store festivalene også, dels på grunn av de små fellesskapene innenfor det store, overordnede.
– Du kan oppleve de intime øyeblikkene også på de store festivalene, samstemmer Lisbeth Elvira Levang, og nevner en festivalkonsert med Susanne Sundfør på Pstereofestivalen i fjor som eksempel.
- Les også: Dobbel latte og litt fellesskap, takk
Endrer uterommet
Levang er fersk sosiologistipendiat ved NTNU. Hun studerer også festivaler, men med andre utgangspunkt. For festivaler er noe mer enn samlingspunkter for likesinnede. (Se faktaboks.)
Hva er en festival?
- Professor Aksel Tjora har brukt denne definisjonen av en festival: En festival er generelt forstått som en åpent tilgjengelig fest av generelt livlig og munter karakter, som varer i flere dager, og består av en samling av ulike hendelser, gjerne med et tema som har kulturell betydning for lokalsamfunnet.
Sammen med Thomas U. Torp, Marianne Skaar og Tarjei Hanken studerer hun blant annet årsaker til at noen steder har et større sosialt potensial enn andre.
– Hvorfor er én park mer attraktiv enn en annen? spør Torp.
– Hvorfor liker ikke folk Brattøra? spør Levang om en del av Trondheim som er en slags betongørken.
Som en del av dette ser de på hvordan festivaler endrer opplevelsen av uterommet. Studentene og forskerne undersøker blant annet hvordan folk står, går, sykler, sitter og oppfører seg på festivaler og i byrom.
I sommer tok de for eksempel for seg «Hendelser på Nyhavna», der kunstnere og kulturprodusenter i Trondheim iscenesatte en bydel ved å bringe aktivitetene de vanligvis holder på med innendørs til publikum utendørs.
– De vrengte innsida ut, oppsummerer Levang.
Vanligvis golde bygater og lagerbygg ble til noe helt annet. Til røre og levende liv. For festivaler gjør noe med oss. Men de gjør også noe med omgivelsene. Hvordan og hvorfor dette skjer vil vi kanskje få svar på når studien er ferdig. For festivalene er bare ett av mange tilfeller som sosiologene studerer i pågående forskning om sosial interaksjon. Å forstå ulike former for fellesskap, og mer detaljert hvordan inkludering eller ekskludering oppstår, er det langsiktige målet med forskningen. Mer kunnskap om dette er relevant for mange samfunnsområder.
Kilder: The social rhythm of the rock music Festival. Popular Music (2016) Volume 35/1. Cambridge University Press 2015, pp. 64–83 doi:10.1017/S026114301500080X
Interaction Pretext: Experiences of Community in the Urban Neighbourhood, Ida Marie Henriksen, Aksel Tjora
