KRONIKK
Anuvansh Sharma fra Institutt for materialteknologi, Vegar Ottesen og Sulalit Bandyopadhyay fra Institutt for kjemisk prosessteknologi på NTNU. De tre har vært med på å utvikle NTNUs koronatest. Foto: Geir Mogen/NTNU

Samfunnets viktigste beredskapslager

Kronikk publisert 16.07.20
Kronikken er også publisert i Dagens Næringsliv

Når fremtidens beredskapsplaner legges må kunnskapsberedskap stå sentralt. Ved å sikre oss gode kunnskapsmiljø bygger vi opp noe som er klart til bruk på kort varsel.

12. mars stengte Norge ned på grunn av koronapandemien. Usikkerheten rundt smittesituasjonen tvang frem drastiske virkemidler og vi fryktet alle hvilke konsekvenser ukontrollert smitte ville få for helsetjenestene våre.

WHO sier at det eneste som kan redde oss fra koronapandemien er vaksine – og testing, testing og testing.

Norge satte i gang et apparat for å øke mulighetene for testing. Det viste seg at det var én bestemt flaskehals for å få testet mange. Flaskehalsen var reagenser (kjemikalieløsning) for å isolere arvematerialet fra covid-19-viruset i prøver fra pasienter. De vanlige leverandørene klarte ikke levere nok.

21. mars kontaktet St. Olavs hospital NTNU for å høre om vi hadde reagenser for å isolere arvemateriale fra virus. Professor Magnar Bjørås forsker vanligvis på dynamiske endringer i arveanlegg. Han, og forskningsgruppen hans, bestemte seg for å prøve å lage noe som kunne brukes for å sikre testkapasiteten. Mye av kunnskapen som de trengte hadde de selv, men de visste at for å lykkes trengte de også magnetiske partikler som kan fange RNA, virusets arvemateriale.

Åtte dager senere hadde de to forskningsmiljøene sammen funnet et system som fungerer like bra som det St. Olavs hadde fra før.

På en annen del av NTNU arbeider postdoktor Sulalit Bandyopadhyay med utviklingen av magnetiske nanopartikler. Gruppen som han er tilknyttet har forsket på dette i årevis. Nettverket til Bjørås visste om arbeidet til Sulalit og de tok kontakt. Sulalit leverte en rekke forskjellige kuletyper til utprøving. Åtte dager senere hadde de to forskningsmiljøene sammen funnet et system som fungerer like bra som det St. Olavs hadde fra før, og enda viktigere: De kan nå produsere tilnærmet ubegrensede mengder av det helsetjenesten i Norge trenger: Covid-19-tester.

For tiden har vi relativt lite koronasmitte i Norge. Dette kan raskt endre seg, og til høsten kan det oppstå en ny smittebølge. Da er det svært viktig med et godt testapparat om vi skal fortsette å få samfunnet til å fungere best mulig.

Historien over viser hvordan to forskningsmiljø som ikke tidligere har jobbet sammen, som faglig sett står langt fra hverandre, sammen kan løse en særdeles vanskelig utfordring på kort tid. De to miljøene er grunnforskningsmiljø. De legger vanligvis stein på stein i vår forståelse av hvordan naturen og biologien fungerer. De bygger en kunnskapsberedskap.

Denne gangen var det et virus. Neste gang kan det være flom, energikrise, alger, terror, bakterier.

Beredskap som forberedelse for kriser er viktig. Koronasituasjonen har vist at vi på noen områder har for dårlig beredskap. Og selv om man i etterpåklokskapens lys vil finne områder hvor vi burde kunne forutse hvilken beredskap vi burde hatt, vil det likevel være slik at under kriser vil det oppstå uventede mangler og behov. Denne gangen var det et virus. Neste gang kan det være flom, energikrise, alger, terror, bakterier. Det er altså vanskelig å vite hvilken kunnskap som er relevant før krisen oppstår.

Vi har også lært at mange avgjørelser må fattes raskt, med lite informasjon og uten at vitenskapen kan gi oss det eksakte svar i forkant. Denne krisen har vist oss hvor viktig det er å ha bred ekspertise selv. Det har vært helt avgjørende å kunne forstå og håndtere utfordringene i en nasjonal kontekst.

Kunnskapsberedskap i bred forstand kan vise seg like viktig som annen mer tradisjonell beredskap. Det kan løse problemer der vi ikke var forutseende nok til å ha sikret oss på forhånd. Når fremtidens beredskapsplaner legges må kunnskapsberedskap stå sentralt. Ved å sikre oss gode kunnskapsmiljø bygger vi opp noe som er klart til bruk på kort varsel.

I starten av året ante vi ikke at vi ville ha behov for et stort arsenal av covid-19-tester. Det at våre forskere ved NTNU på få uker kunne utvikle en ny og effektiv testmetode, bygger på kunnskap utviklet gjennom årelang og solid grunnforskning.

Hvorfor høster vi som samfunn ikke av kunnskapen i grunnforskningsmiljøene hele tiden, kan du spørre. Må det en krise til før vi finner gode løsninger?

Noe vi kan lære av krisen er at vi må få til bedre koblinger mellom de som har behov for noe, de som har kunnskapen og de som kan bringe frem nye løsninger og produkter.

Vi ved kunnskapsmiljøene skal fortsette å ta vårt ansvar gjennom å fremme kultur for nysgjerrighet, nyskapning og samarbeid. Og politikerne og samfunnet må fortsette å satse langsiktig på kunnskapsbanken uten å falle for fristelsen av ensidig fokus på umiddelbar nytte.