Det store skiftet kommer

Er du en av dem som tror på klimaforandringer, eller tviler du? Ler du av ungdommens klimaopprør eller heier du ivrig? Har du kjent på flyskam, eller trekker du på skuldrene av begrepet? Vi er uansett mennesker med mye til felles, og jeg tror vi kan snakke sammen om lagring, transport og fangst av CO_2.

Selv har jeg jobbet med CO₂-håndtering i 20 år. Jeg har fulgt utviklingen og sett mange industriledere, forskere og politikere tro og tvile på denne metoden. Nå er jeg sikker på at den er i ferd med å endelig bli tatt i bruk i stor skala. Metoden som fjerner CO₂-utslipp, kalles CCS (Carbon Capture and Storage). Denne uka samles forskere fra hele verden til Trondheim CCS Conference.  TCCS-10 er verdens nest største konferanse om CO₂-håndtering. Vi som arrangerer den registrerer at samfunnets forhold til å fange og lagre CO₂ har gått fra “tenke det; ønske det; ville det med”, til “gjøre det!” for å låne noen ord fra Ibsen.

Utviklingen har gått så fort at lærebøkene ikke henger med. Siden starten av den industrielle revolusjonen har CO₂-konsentrasjonen i atmosfæren økt med 38 prosent. Det er dramatisk.

Hvorfor skjer det nå? Jeg skal komme tilbake til noen konkrete årsaker, men la meg først si at jeg tror vi er på vei inn i et paradigmeskifte innen CO₂-håndtering, altså en revolusjonerende endring av grunnleggende antagelser og prinsipper. Om noen år vil vi forkaste løsninger som bidrar til mer CO₂ i atmosfæren. Det vil rett og slett ikke være mulig for bedrifter å konkurrere i markedet med produkter, kraft og prosesser som gir CO₂-utslipp. Eller hvis vi snur på det; hvorfor i alle dager skal vi velge å tilby gårsdagens løsninger hvis vi kan konkurrere like godt med utslippsfrie løsninger? Løsninger som sikrer jobber, gir mening og som gjør at også vi kan gjenvinne ungdommens tillit og la dem beholde framtidstroen?

Det er ikke dyrt med klimatiltak i dagens verden. Det som er dyrt er å late som ingenting. Så til deg som er fornøyd med tingenes tilstand og ikke ønsker forandringer: Å redde klimaet er den beste muligheten til å oppnå nettopp lite forandring. Det gir deg en fortsatt trygg jobb, færre kriser og flyktningekatastrofer. Det sikrer en fremtid du kan kjenne igjen og som du stolt kan overlate til dem som kommer etter deg.

Min yngste sønn har nettopp fullført ungdomsskolen. I naturfagboka hans, Tellus kunne jeg lese at det er 300 ppm (parts per million) CO₂ i atmosfæren. 13. mai i år rapporterte CNN at det nå er målt 415 ppm. Utviklingen har gått så fort at lærebøkene ikke henger med. Siden starten av den industrielle revolusjonen har CO₂-konsentrasjonen i atmosfæren økt med 38 prosent. Det er dramatisk.

Det er ikke dyrt med klimatiltak i dagens verden. Det som er dyrt er å late som ingenting.

Den gode nyheten er at vi kan fikse problemet. Hvis vi voksne kan være nettopp voksne. Vi kan bestemme oss, og si for eksempel: “For at barna våre skal få en litt lettere bør etter oss, gjør vi noen endringer nå. La oss lage en plan om hvordan Norge og Europa bruker de flotte mulighetene vi har til å kutte CO₂-utslipp, og så lover vi å følge opp denne planen. Vi bruker tilgjengelige og fremtidsrettede tiltak og sørger for vi får et nullutslippssamfunn innen 2050.” Dette har vi mulighet til å si. Det ville vært en voksen, ansvarlig ting å gjøre.

Jeg vil tilbake til paradigmeskiftet. Hvorfor skjer de store endringene nå?

• Bevisstheten om at vi har bare én klode øker. FNs rapport om naturmangfold og dramatiske tap av arter gir skremmende beskjeder. Vi trenger bærekraft og det forstår stadig flere. Valget til EU parlamentet 26. mai der “de grønne” økte antall seter fra 36 til 58 bekrefter dette.

• Den oppvoksende generasjonen krever endring. Den svenske 15-åringen Greta Thunberg har startet en internasjonal klimabevegelse som får mye oppmerksomhet og støtte.

• Kostnaden for å betale seg ut av CO₂ utslipp øker. I det som heter “EU Emissions Trading System” (ETS)[1] koster det nå ca. 25 EUR/tonn CO₂. Nasjonalt jobbes det for tilpasning til ETS slik at bedriftene greier å kutte sine utslipp i Norge og samtidig opprettholde konkurransekraft. CCS er et viktig verktøy for å greie dette.

Så hva skjer? La meg vise til noen konkrete eksempler:

• I det norske fullskalaprosjektet for CO₂-håndtering legges nå grunnlaget for en investeringsbeslutning i 2020. Derfor testes CO₂-fangst på Klemetsrud søppelforbrenningsanlegg i Oslo og hos Norcem, Heidelberg cement i Brevik. Equinor, Shell og Total satser sammen i Northern Lights for å modne CO₂-transport- og lagringsdelen av prosjektet. Planen er at CO₂ skal lagres trygt i undergrunnen utenfor Kollsnes i Aurora-formasjonen.

• I Sverige er Preem sammen med Svenska Energimyndigheten, Aker Solutions og SINTEF i ferd med å utrede hvordan deres raffineri i Lysekil kan fange sine CO2-utslipp og deretter levere til permanent lagring i det norske fullskalaprosjektet.

• Det er mulig å fange CO2 fra sementindustrien. Da kan sementen riktignok bli nesten dobbelt så dyr, men for eksempel i et byggeprosjekt, vil dette likevel bare utgjøre en kostnadsøkning på ca. 2 prosent. Etter hvert vil vi se klimaavtrykk som en del av spesifiseringen ved innkjøp og investeringer. Dette vil drive utviklingen i klimavennlig retning.

• Hvert år eksporterer Norge naturgass for ca. 200 milliarder til Europa. EUs strategi er å bli CO2-fri og selvforsynt med ren fornybar energi. Norge kan altså miste denne inntekten. Vil vi beholde den, kan vi produsere hydrogen av naturgassen og håndtere CO2-utslippet. Da har du et kinderegg bestående av ren energi til Europa, inntekter til Norge og mindre utslipp.

Vi har fantastiske muligheter til å møte fremtidens utfordringer med pågangsmot, klokskap, avgjørende teknologi og en dyp respekt for vår lille klode og våre etterkommere. La oss gjøre det.

Mona Mølnvik i SINTEF Energi leder FME Norwegian CCS Research Centre, som er teknisk arrangør av TCCS-10. Konferansen arrangeres på vegne av NTNU og SINTEF i Trondheim 17-19 juni.

Kronikken sto for første gang i Klassekampen 18. juni 2019.