Nok til alle?

Den norske velferdsstaten er ikke bærekraftig på sikt, sier økonomer og planleggere. I løpet av noen tiår tørker oljeproduksjonen inn til en sildrebekk, mens eldrebølgen kommer som en gråhåret tsunami og skyller med seg det aller meste av offentlige budsjetter. Sier de dystre spådommene.

Har vi råd til velferdsstaten i 2030, eller må vi forberede oss på magrere tider? Og hvordan skal vi skaffe varme hender nok til en stadig voksende helse- og omsorgssektor? Kanskje vi må forberede oss på å pleie våre gamle mødre selv – eller bli pleiet av våre barn?

Eller står vi overfor en demagogisk bløff?

– Visst har vi råd til velferdsstaten, sier Steinar Westin, professor i sosialmedisin ved NTNU. Han mener at eldrebølgen og finanskrisen brukes som skremmebilde for å presse gjennom kutt i velferdsgoder. Og dessuten rammer kuttene systematisk urettferdig – det er de som har minst fra før, som får trøkken.

– Det mest rettferdige, om man vil redusere framtidige pensjonsutgifter, er egentlig å kutte i pensjonene til alle med høye inntekter, siden de rike lever så mye lenger enn de fattige, mener Westin.

Tallenes tale

Westin skal få komme mer til orde senere. La oss først se på tallenes tale, fra Statistisk sentralbyrås (SSB) sist oppdaterte befolkningsframskrivinger.

Av Norges 4,9 millioner innbyggere er i dag 625 000, knapt 14 prosent, over 67 år. I 2030 vil de gråhårede ha vokst til en drøy million, 18 prosent av innbyggerne, ifølge SSBs framskrivinger (mellomalternativet). I 2050 vil over 20 prosent av befolkningen være eldre enn 67 år.

Samtidig vil andelen av befolkningen over 90 år mer enn dobles, fra 0,7 prosent i 2010 til 1,8 prosent i 2050.

Økningen skyldes både de høye fødselskullene de første tiårene etter krigen og høyere forventet levealder.

Samtidig blir vi færre yrkesaktive per pensjonist. I dag er det 4,5 innbyggere i yrkesaktiv alder for hver innbygger over 67 år. I 2030 vil det være 3,3, og i 2050 bare 2,7, ifølge prognosene.

Men dette forholdstallet har vært gjennom store endringer også før. I 1950 var det over sju personer i yrkesaktiv alder for hver pensjonist. Endringen har med andre ord vært om lag like stor fra da til nå, som fra nå til 2050. Det har Norge klart å håndtere, med atskillig mindre «pæeng på bok».

Best på babyer

Vi kommer dessuten atskillig bedre ut enn de fleste andre europeiske land. Norske kvinner får i gjennomsnitt 1,98 barn. Det er blant de høyeste fødselsratene i Europa og det høyeste i Norge siden 1975. Gjennomsnittet i EU ligger på 1,5. Det er med andre ord mer attraktivt å få barn i Norge enn i Italia. Kanskje et resultat av norsk familiepolitikk og barnehageutbygging?

I EU-landene er i dag 17 prosent av befolkningen over 65 år. Andelen ventes å øke til 30 prosent i 2060, ifølge Eurostat. Forgubbingen går fortest i Sør-Europa og flere av de tidligere østblokklandene.

Og den går kanskje raskest i Japan. Kombinasjonen av en voksende arbeidsstyrke og raskt økende produktivitet forvandlet Japan fra et land i ruiner etter 2. verdenskrig til verdens nest største økonomi 50 år etter. Men de neste 40 årene vil prosessen reversere. Befolkningen i yrkesaktiv alder vil krympe så raskt at de i 2050 vil være færre enn i 1950. Fire av ti japanere vil være over 65 år. Den demografiske pyramiden blir stilt på hodet. Med mindre produktiviteten øker mer enn arbeidsstyrken reduseres, noe som virker usannsynlig, vil Japans økonomi krympe, konstaterer The Economist.

Norge kommer altså bedre ut av den demografiske skvisen enn andre europeiske land. Men uproblematisk blir det ikke. Tvert imot.

Kan ikke fortsette

– Dette er helt urealistisk og i praksis umulig.

Seniorforsker Stein Østerlund Petersen ved SINTEF helseforskning studerer sine egne tall. Sammen med kollega Asmund Myrbostad, som er spesialist på sykehusplanlegging, har han sett på effektene av eldrebølgen på sykehussektoren. Dersom vilkårene for innleggelse og tallet på pleiepersonell per pasient er det samme, vil vi i 2030 trenge 5000 nye sengeplasser, en økning på 50 prosent i forhold til i dag. Rundt halvparten av alle nyutdannede ungdommer, og alle som flytter til Norge, må begynne å jobbe i helse- og sosialsektoren.

– Det er umulig å bygge seg ut av problemet. Om vi fortsetter på samme måte som nå, vil systemet bryte sammen. Vi må finne på noe lurt, helst før bølgen kommer, sier Petersen.

Og bølgen kommer raskt. I 2016 feirer det rekordstore 1946-kullet sine 70-årsdager. Tilveksten av 70-åringer vil ligge på et høyt nivå i mange år framover. Fødselstallene i Norge holdt seg høye helt til begynnelsen av 1970-årene. Samtidig har den generelle levealderen økt med om lag ti år de siste 50 årene.

Bølgen treffer de somatiske sykehusene først. Behovet for sykehustjenester øker betydelig når folk passerer 70 år. Behovet for sykehjem og hjemmebaserte omsorgstjenester vil for de fleste melde seg seinere i livet, etter fylte 80 år. Her kommer veksten fra 2025 og framover.

Redusert liggetid på sykehusene vil redusere presset. På slutten av 1970-tallet var gjennomsnittlig liggetid tolv døgn, nå er den under fem døgn. Men selv om liggetida reduseres med ytterligere halvannet døgn fram til 2030, vil vi fremdeles ha behov for 1500 nye sengeplasser, dersom vi fortsetter å bli innlagt like ofte som i dag, sier Petersen.

– Det er vanskeligere å få til en ytterligere reduksjon når liggetida allerede er lav. Særlig når innslaget av eldre pasienter blir større enn i dag, sier Petersen.

Økt omsorgsbehov

Dessuten: Pasientene slutter ikke plutselig å være pasienter, selv om de skrives ut raskere fra sykehuset.

– Omsorgsbehovet vil øke i andre ledd i systemet. Samhandlingsreformen skal gi mindre press på sykehusene. Men vi har for lite systematisk kunnskap om hvordan ulike deler av helsevesenet spiller sammen, sier Petersen.

Arbeidskraft og kompetanse blir trolig et større problem enn antall senger, tror Petersen og Myrbostad.

– Behandling, pleie og omsorg av eldre krevde rundt 150 000 årsverk i 2005. Om personellinnsatsen per person over 70 år skal være på dagens nivå, kreves det 210 000 årsverk i 2025. Da må godt over halvparten av alle nyutdannede ungdommer i Norge gå til helsevesenet og pleie- og omsorgssektoren. Det er trolig lite realistisk.

Flere deltidsansatte over på heltid kan bøte på litt av problemet.

– Dessuten tjener vi godt i Norge, og kan sikkert lokke hit utenlandske pleiere. Men kan det forsvares moralsk? De har det samme problemet i Europa. Å ta deres pleiere blir som å stjele fra andre. Det er umoralsk å bevare vår egen velferdsstat ved å ødelegge for andre.

– Pårørendes rolle vil bli mer framtredende, og det er jo også en form for privatisering. Kanskje vi får rett til omsorgsfri for å pleie foreldre, på samme måte som vi i dag har for syke barn, sier Petersen.

Hevet terskel

Resultatet kan også bli et dårligere sykehustilbud om 20 år enn det vi har hatt til nå.

– Det er ikke umulig at terskelen for sykehusinnleggelser blir høyere enn vi har vært vant til. I tillegg risikerer vi et klassedelt helsevesen, der pasienter med god økonomi kjøper private helsetjenester som andre ikke har råd til, sier Petersen.

For dersom det offentlige ikke kan levere de tjenestene vi etterspør, vil vi kjøpe dem. I alle fall de av oss som har råd til det.

– Å drive sykehjem er en offentlig oppgave. Men ingen kan nekte noen for eksempel å etablere et eldrekollektiv, kjøpe en bygård og leie inn pleiere. De kan ikke kalle det et sykehjem, men i praksis vil det fungere slik – for dem som kan betale. Men et slikt todelt system er jo ikke en velferdsstat i den form vi kjenner den.

Petersen og Myrbostad understreker at deres analyse først og fremst er ment som en advarsel.

– Det eneste vi vet, er at det ikke kommer til å gå slik vi har beskrevet. Men det må tas noen grep. Vi ville vise hvor galt det kan gå dersom ingenting blir gjort.

Velferdsteknologi

Men det finnes kanskje smartere måter å gjøre det på. Noe av personellbehovet kan for eksempel dekkes av teknologiske løsninger, også i kommunehelsetjenesten.

– Enkelte har uttrykt bekymring for at kald teknologi skal erstatte de varme hendene. Det er heller motsatt: Vi får frigjort varme hender til de oppgavene der de virkelig trengs, sier forskningssjef Randi Reinertsen i SINTEF Teknologi og samfunn.

Mye av hjemmetjenestens tid går for eksempel bort i bilkjøring.

– I Odense startet de et program der pasienter på rehabilitering og kolspasienter fikk utstyr til å teste seg selv, og kommuniserte elektronisk med helsepersonell. Hjemmetjenesten sparte åtte årsverk bare i transport, sier Reinertsen.

Overvåking av demente og enkle rutinemålinger er andre områder der teknologiske løsninger kan erstatte mange av de korte besøkene der hjemmesykepleien bare stikker innom for å sjekke. Det kan både redusere personellbehovet fordi mindre tid går vekk til transport, og bedre kvaliteten på tjenesten fordi de besøkene som gjennomføres, kan vare lenger og gi tid til bedre tjenester, mener Reinertsen.

Hun ser to viktige flaskehalser for mer bruk av velferdsteknologi som omfatter måling av for eksempel puls, blodtrykk og pust.

– For det første trengs en felles pasientjournal som både fastlegen, kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesen forholder seg til. I dag er det ingen automatikk i at journalen blir oppdatert og gjort tilgjengelig umiddelbart etter for eksempel et sykehusopphold.

– For det andre må vi ha et «call centre» – en felles kommunikasjonsplattform som registrerer og aksjonerer om målinger for eksempel viser at noen har et faretruende høyt blodtrykk. En slik infrastruktur har vi ikke – ennå.

Skatt eller ikke skatt?

Men så var det prisen, da. For det blir ikke akkurat gratis å opprettholde norske velferdstilbud på dagens nivå. I hvert fall ikke når det blir langt flere å dele på.

Oljefondet vil ikke strekke til for å finansiere de økte utgiftene til helsetjenester, eldreomsorg og pensjon de neste femti årene, ifølge en framtidsanalyse Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) har laget. De økte utgiftene vil bety en gjennomsnittlig skatteøkning på 32 000 kroner i året per skatteyter fra 2030 til 2060, ifølge NHOs regnestykker.

– Vi mener det er nødvendig å synliggjøre konsekvensene av de økte utgiftene vi får som følge av eldrebølgen og at det blir stadig færre arbeidstakere som skal finansiere stadig flere eldre, sa næringspolitisk direktør i NHO Petter Haas Brubakk til VG da analysen ble lagt fram i desember.

– NHO mener det er andre og bedre løsninger for å finansiere eldrebølgen enn skatteøkninger. Både reform av velferdsordninger, modernisering av offentlig sektor og økt verdiskaping i næringslivet er nødvendig for å unngå slike kraftige skatteskjerpelser, la han til.

Økt kjøpekraft

NHO har lagt regjeringens perspektivmelding fra 2009 til grunn for sine beregninger. Det har også den venstre-orienterte tenketanken Manifest Analyse gjort. Og de kommer til samme resultat som NHO: Skatten må opp, dersom vi skal dekke hullet i framtidas velferdsbudsjetter.

Men Manifest tar regnestykket ett hakk videre, og legger inn forventet vekst i økonomien på 1,7 prosent i året, som perspektivmeldingen opererer med. Med uendret skattenivå gir det en økning i reallønna for gjennomsnitts-Ola fra dagens 300 000 kroner etter skatt til 740 000 i 2060. Privat kjøpekraft øker 2,5 ganger. Samtidig reduseres det offentlige fellesforbruket fra dagens 35 prosent til 28 prosent av totalkonsumet.

Dersom økte velferdsutgifter skal dekkes over skatteseddelen for private skatteytere (bedriftsbeskatningen er holdt utenfor), får det offentlige naturlig nok en større del av totalforbruket. Men også i denne modellen blir det rom for økt privat kjøpekraft, fra 300 000 kroner i dag til 516 000 kroner i 2060. Litt mindre mer. Men økning i kjøpekraft på 72 prosent er jo heller ikke så verst.

Samfunnsøkonomien vil ha ressurser nok til å videreføre dagens velferdsrettigheter, øke standarden innenfor helse og omsorg og samtidig ha rom for en solid vekst i privat kjøpekraft, konkluderer Manifest Analyse.

Skremmebilder

Steinar Westin, professor i sosialmedisin ved NTNU, kjenner til Manifest-tallene, og mener de er interessante. Han deler hovedkonklusjonen i analysen.

– Økningen i antall eldre blir en utfordring, men er først og fremst gledelig. Det er ikke tvingende økonomisk nødvendig å kutte i velferdsgoder, slik det framstilles. Kriseframstillingen brukes nå av mange som påskudd for omfordeling av verdier i samfunnet, fra dem som har minst til dem som har mest, sier Westin.

Steinar Westin leder Helsedirektoratets ekspertgruppe om sosiale ulikheter i helse. Den ble opprettet i 2005 nettopp fordi helseforskjellene øker, og skal gi råd til administrasjonen og departementet om hva som kan gjøres for å bekjempe sosiale ulikheter i helse.

Kuttene i velferdsgoder rammer nå systematisk urettferdig, og bidrar til å øke forskjellene, sier Westin.

– Reformene og kuttene gjennomføres dessverre med manglende blikk for skjevhetene i samfunnet. De bygger på regnestykker som tar utgangspunkt i at vi alle er gjennomsnittsborgere. Men det er vi ikke. Helse, levekår og muligheten til å stå lenge i jobb er systematisk skjevfordelt i befolkningen. Denne skjevheten har vært økende siden 1980-tallet, og forsterkes ytterligere av pensjonsreformen, hevder han.

Pensjonsreformen belønner dem som kan stå lenge i jobb, med høyere pensjon.

– Jeg er hjertens enig i at folk skal stå lenger i jobb. Men det er de velstående som har størst mulighet til det. 85 prosent av dem med høyere utdanning er fortsatt i jobb når de runder 60, men bare 50 prosent av dem med grunnskole. Det er også de som tjener minst som blir først uføre. De kommer dobbelt dårlig ut. Ikke bare får de redusert pensjon, de får den også i færre år fordi de har lavere forventet levealder enn sine mer velstående jevnaldringer. En prest eller en lektor lever i gjennomsnitt ti år lenger enn en anleggsarbeider eller en servitør.

Helsedirektoratets rapport om arbeidet med å utjevne helseforskjeller, som ble offentliggjort i desember, dokumenterer også store forskjeller mellom ulike yrkesgrupper. Servicepersonell, renholdere og ufaglærte har mindre sannsynlighet for å komme tilbake i jobb etter langtidssykefravær enn for eksempel ledere og ansatte i yrker som krever høyere universitetsutdanning, skriver Helsedirektoratet.

Klassekompromiss

– Det er umoderne å snakke om klassemotsetninger. Men velferdskuttene vi nå ser i en rekke europeiske land, vil øke ulikhetene i samfunnet og skjerpe gamle klassemotsetninger, sier Westin, og gir et lynkurs i velferdsstatens historie.

– Det begynte med Bismarck i Tyskland. Hans regime var skremt av Pariserkommunen i 1871, og iverksatte reformer for å unngå sosial uro. Det ble innledningen på et historisk klassekompromiss som har bidratt til stabilitet, sier Westin.

Gjennom hele 1900-tallet ble lover om arbeidervern, trygderettigheter og sosiale rettigheter gradvis forbedret, fram mot Lov om folketrygd i 1966 og sykelønnsordningen i 1978.

– Trygdelovgivning og velferdspolitikk har trolig betydd mer for folkehelsen i Norge i forrige århundre enn noen rent medisinske nyvinninger, sier Westin.

Han karakteriserer sykelønnsordningen fra 1978 som en ganske enestående tillitserklæring til det norske folk. Fra da av kunne også vanlige, timelønte arbeidere være syke og borte fra jobben uten å bli trukket i lønn. Den tilliten viste det norske folk seg verdig, mener Westin.

– Det er langt på vei en myte at mange «tar en tredagers». Det er ikke mer egenmeldt sykefravær nå enn før ordningen ble innført.

Ta fra de fattige…

Men nå har vinden snudd.

– De store reformene i forrige århundre bidro til å utjevne sosiale forskjeller, noe som i seg selv bedrer folkehelsa. Nå ser vi en utvikling i motsatt retning, sier Westin.

– Med unntak for fødselspermisjon og barnehageutbygging har alle reformer etter år 2000 gått i negativ lei. Det framstilles gjerne som rent tekniske justeringer, men alle småjusteringene går i samme retning: avkorting av ytelser med strammere vilkår og lavere dekningsgrad. Sverige har reversert velferdsstaten atskillig mer enn i Norge.

Westin setter sin lit til fagbevegelsen.

– Uten en aktiv fagbevegelse går velferdsstaten nedenom. Fagbevegelsen står sterkere i Norge enn i mange andre europeiske land. Men jeg er urolig for at trykket blir for sterkt, at fagbevegelsen blir for svak til å stå imot.

Han frykter konsekvensene av en fortsatt undergraving av velferdsstaten.

– Kutt i velferdsgoder skaper større sosiale forskjeller og oppleves som urettferdig. Det undergraver tilliten i samfunnet og kan provosere fram sosial uro. I en tid med svake fagbevegelser kan uroen like gjerne slå ut i høyreekstreme hatbevegelser, sier han.

Leve av å pleie hverandre?

Uansett hvem som vinner dragkampen om velferdsstatens framtid: Gratis blir den ikke. Skal den finansieres med økte skatteinntekter, trenger vi næringer som gir skattbare inntekter. Også etter at oljebrønnene tørker ut. For vi kan ikke leve av å pleie hverandre.

Eller kan vi det?

Jo, visst kan vi det, iallfall langt på vei. Det mener SSB-forskerne Torbjørn Eika, Ådne Cappelen og Joakim Prestmo. Det kan rett og slett være en fordel at det blir færre ansatte i oljevirksomheten framover, fordi offentlig sektor vil trenge mange flere folk for å møte eldrebølgen, hevder de i en rapport om hvilke konsekvenser nedbygging av oljenæringen vil ha for norsk industri fram til 2030. Rapporten var bestilt av næringsminister Trond Giske.

SSBs beregninger peker mot en reduksjon i industrisysselsettingen på 50 000 arbeidsplasser. Men når etterspørselen fra oljevirksomheten trappes ned, vil industrien gradvis omstille seg til nye produkter og markeder. Antall ansatte i industrien vil fortsatt være rundt 230 000 i 2030, mener SSB-forskerne.

Samtidig vil tallet på offentlig ansatte øke med 300 000, til drøyt én million i 2030. Også privat tjenesteyting vil vokse kraftig, viser beregningene.

For statens inntekter betyr nedtrapping av oljevirksomheten fint lite, mener forskerne.

– Vi lever nesten ikke av oljen i det hele tatt! Spørsmålet om hva vi skal leve av etter oljen, er derfor misforstått, sa Ådne Cappelen til Aftenposten da rapporten ble lagt fram i november.

Han viser til at statens oljeinntekter spares i oljefondet, eller Statens pensjonsfond – utland. Handlingsregelen skal sikre at staten ikke bruker mer enn 4 prosent, som er forventet langsiktig realrente av pengene. Når oljeinntektene faller, blir de årlige innskuddene mindre. Men fondet blir der, og blir en evig inntektskilde.

Gambling med framtidig velstand

Kan vi dermed avblåse diskusjonen om hva vi skal leve av etter oljen?

Per Morten Schiefloe er ikke med på det. Sosiologiprofessoren leder Studio Apertura ved NTNU samfunnsforskning, og ledet prosjektet «Norge i arbeid 2020» sammen med SINTEF-direktør Gunnar Sand. Næringsutvikling og grunnlaget for framtidig verdiskaping står sentralt i hans forskning.

– Å basere seg på å leve av rentene fra oljefondet vil jeg karakterisere som uforsvarlig gambling med framtidig velstand, en særdeles utrygg strategi. Vi kan ikke være sikre på en avkastning på 4 prosent i all framtid. Det forutsetter en fortsatt ganske sterk vekst i verdensøkonomien. Men det er usikkert. Kanskje stanger vi mot økologiske grenser.

Schiefloe advarer mot å undervurdere oljenæringens betydning for økonomi og sysselsetting.

– Det er 40 000 sysselsatte direkte i oljeproduksjonen. I leverandørindustrien er det mellom 130 000 og 150 000. Men vi har ikke gode tall for alle de andre som indirekte lever av oljenæringen. Bare på denne korridoren (i andre etasje i Samfunnshuset på Dragvoll gård) er det åtte–ti personer som lever av oljeøkonomien, sier Schiefloe.

Hans anslag er at 15 prosent av total sysselsetting, eller 250 000 til 300 000 arbeidsplasser, er direkte eller indirekte avhengige av oljevirksomheten. Betydningen for statens inntekter er tilsvarende stor.

– Handlingsregelen begrenser bruken av statens netto kontantstrøm fra oljevirksomheten. Men skatt og avgifter fra alle som er direkte eller indirekte knytta til oljevirksomheten, utgjør også en vesentlig del av statens inntekter. Og av disse inntektene bruker vi hver smitt og smule, sier han.

Etterlyser langsiktig strategi

Schiefloe spør mer enn han svarer. Eller rettere sagt: Svarene ligger i spørsmålene.

– Vi passerte toppen i oljeproduksjonen i 2000. Det interessante spørsmålet er om vi har en nasjonal strategi for å opprettholde sysselsettingen når oljeproduksjonen gradvis går ned. Det politiske systemet er opptatt av å fordele velferd. Det er utmerket. Men de er ikke like opptatt av hva som skal legge grunnlaget for velferden om 10–20 år. Det mangler en målrettet, langsiktig strategi for å utvikle konkurransedyktig næringsliv, mener Schiefloe. Han ønsker en mer aktiv stat.

– Det er statens oppgave å sørge for forskning og utdanning og en effektiv infrastruktur. Så kan en i tillegg diskutere om staten, med sine midler, skal opptre mer aktivt som kapitalist, om den skal bruke sin økonomiske styrke til å sikre norsk eierskap i sentrale bransjer og bedrifter, sier Schiefloe. Han bruker Telenor og Statoil som eksempler.

Skipler samspillet

Nå kan Elkem muligens forsvinne ut av landet. Da forsvinner trolig også norsk satsing på solcelleteknologi. Grunnlaget for satsingen var at vi hadde metallurgisk industri.

– Det skumle er at slike utsalg skipler det systematiske samspillet mellom forskning, utdanning og industri, sier Schiefloe.

– Om industrien blir borte, vil også forskning og utdanning knyttet til bransjen forsvinne. Det vil ikke være marked for SINTEF. Vi vil ikke ha doktorgradssstudenter i solcelleteknologi, om det ikke finnes aktuelle arbeidsplasser i Norge. Om forskning og utdanning på området tørker inn, vil også knoppskyting med ny eller forbedret teknologi forsvinne.

Statens politikk skal være næringsnøytral, og virke gjennom generelle rammevilkår. Det har lenge vært gjeldende latin i Finansdepartementet og andre sentrale politiske miljøer.

– Noen økonomer har gått seg vill i modellene. Der vi har lyktes best, har staten nettopp ikke vært næringsnøytral. For eksempel innenfor olje, telekommunikasjon og gjødsel – eller subseateknologien fra Kongsberg Våpenfabrikk, for å nevne noen eksempler. Noen ganger har staten mislyktes. Men det er også masse eksempler på mislykkede private investeringer, sier Schiefloe.

Utnytte naturlige fortrinn

Gunnar Sand, direktør for Universitetssenteret på Svalbard (UNIS) og tidligere strategidirektør, nå rådgiver i SINTEF, er også kritisk til den oppleste og vedtatte næringsnøytraliteten.

– Når oljen tar slutt, skal vi leve av det vi er gode til. Og vi skal tørre å utnytte våre naturlige fortrinn, sier Sand, og ramser opp lettmetaller, prosessindustri, offshoreteknologi, fiskerier og ikke minst langvarig maritim tradisjon og kompetanse.

– Med næringsnøytralitet som rettesnor blir det vanskeligere å ta vare på fortrinnene. Vi trenger en mer aktiv stat som prioriterer fortrinnene, og gjerne legger inn litt ekstra på de områdene, for eksempel med billigere kraft til prosessindustrien.

Forskningsprogrammer inn mot disse næringene er et annet eksempel, mener Sand.

– Om all forskning og utvikling skal være næringsnøytral, kaster vi bort muligheten til å fremme våre fortrinn. Vi må selv ta vare på det vi er gode på. Markedet er opptatt av seg selv, bare Norge kan ta vare på Norge, det kan vi ikke overlate til markedet, sier han.

Mer langsiktig

Gunnar Sand ønsker seg også mer langsiktig forskning.

– Utviklingen med mer programforskning har gitt stabilitet i hva vi bruker penger til, og ført til at vi bygger kompetanse over tid. Samtidig har vi der en tendens til å bli kortsiktige. Vi fokuserer på de nære problemene, men ikke på utviklingen 10–20 år fram i tid. Det burde vært mer frie midler til langsiktig, søkende forskning som kan fange nye trender og muligheter. Nanoteknologi er et godt eksempel der vi var tidlig ute, og står sterkt.

Schiefloe trekker fram Kina som eksempel på langsiktig tenkning.

– De har mange store, statseide bedrifter. Mens vestlige kapitalistiske selskaper har en tidshorisont på tre måneder, fram til neste kvartalsrapport, opererer de kinesiske med 5–10 år. De kjøper opp land, gruver og ressurser rundt om i verden for å sikre seg en økonomisk base de neste par tiårene. Kina har beslutningssystemer som en kan kritisere. Men de gir betydelig gjennomføringskraft. Når noe er bestemt, blir det slik. De trenger ikke lange diskusjoner om hver vindmølle eller kraftlinje som skal bygges.

Sosial kapital

Velferdsstaten og det som omtales som den skandinaviske modellen, er i seg selv ett av Norges «naturlige» fortrinn, mener Sand, og får tilslutning fra Schiefloe.

– Det er stor grad av enighet om at denne modellen gir er et viktig konkurransefortrinn. Vi har små forhold, tette bånd, høy grad av tillit. Dette er en sosial kapital som det er viktig å ta vare på, sier Schiefloe.

Schiefloe er heller ikke særlig bekymret for den demografiske utviklingen, for at det blir færre yrkesaktive for hver pensjonist.

– For 150 år siden jobbet to tredeler av befolkningen med å produsere maten vi trengte. Nå blir det samme behovet dekket av 2–3 prosent av befolkningen. Produktiviteten er doblet siden 1970-tallet, og vi er ikke i nærheten av grenser for produktivitetsvekst, sier han.

Men velferdsstaten kan heller ikke ekspandere i det uendelige, når landene vi konkurrerer med, samtidig kutter ned på sine sosiale ytelser.

– Vi bør iallfall tenke mindre på kostbare reformer for friske, arbeidsføre folk. Vi har verdens beste ordning for foreldrepermisjon. Er det da riktig å bruke mye penger på å forbedre den ytterligere? Det siste tiåret har privat forbruk økt med en tredel. Samtidig har vi fått makspris i barnehagene. I stedet for å bruke penger på individuell velferd til friske, arbeidsføre foreldre i 30-årsalderen, kanskje vi skulle investere mer i genuine fellesgoder?

Vanskelig å spå…

Til grunn for all ansvarlig samfunnsplanlegging ligger prognoser som forteller hvordan framtida mest sannsynlig vil se ut. Men kan vi stole på prognosene?

– Bare i begrenset grad. Utviklingen har vært preget av diskontinuitet, av sprang som vi ikke forutså, sier Gunnar Sand.

– I 1990, for bare 20 år siden, var det ingen av oss som så for oss den voldsomme utviklingen nettet har hatt, at vi for eksempel kom til å ta over bankfunksjonærenes jobb på deltid. Facebook har mangedoblet våre aktive relasjoner. Vi er tilgjengelige og kan operere hvor som helst, hele tida.

Det er farlig å basere samfunnsplanleggingen på det Sand karakteriserer som «bonde-hærprognoser». I boka Bror min beskriver Kjell Aukrust hvordan broren Odd, som senere ble direktør i Statistisk sentralbyrå, tok utgangspunkt i norske rekrutters gjennomsnittshøyde i vår tid og regnet seg tilbake til gjennomsnittshøyden i år 1030, via baklengs regresjonsanalyse. Ifølge beregningene var bøndene i hæren på Stiklestad om lag ti centimeter høye, og kunne dermed tegnes i naturlig størrelse på en rull dopapir.

– Basert på utviklingen i bilsalget, beregnet han også at hver tredje bil i Norge om noen år måtte kjøre uten sjåfør.

Men bondehæren på Stiklestad raget faktisk høyere enn grastustene på garden Sul. Og det sitter fortsatt sjåfører bak rattene. Det går ikke alltid slik prognosene – eller spådommene – sier.

– Den største trusselen mot velferdsstaten er å tenke på den som en gitt størrelse. For 20 eller 50 år siden overskuet vi ikke den kolossale produktivitetsøkningen vi fikk. Det vil komme nye gjennombrudd, ny teknologi, ny måte å organisere på, som vi ikke overskuer i dag. Det viktigste er at vi ikke henger fast i konservative tenkemåter, men klarer å gripe de nye mulighetene når de kommer, sier Gunnar Sand.