Hvordan skape fred?
– For å si det enkelt, så slutter konflikter på tre ulike måter, sier fredsforsker Karin Dyrstad.
Selv om det ikke oppleves slik nå, har det har vært stor nedgang i antall konflikter de siste tiårene. Fram til Syria-krigen i 2016 var verden i ferd med å bli fredeligere.
– For 15 år siden snakket vi forskere om hvordan de siste, gamle konfliktene kunne løses, altså de som blusser opp med jevne mellomrom. Som for eksempel i Palestina-Israel. Den er kroneksempelet på en konflikt som er fryktelig vanskelig å løse, sier Karin Dyrstad, professor i statsvitenskap ved NTNU.
Borgerkriger
Flertallet av konflikter i verden de siste tiårene har vært og er borgerkriger, ikke konflikter mellom stater. Det er også borgerkriger som det er forsket mest på de siste 20 årene.
– Mye konfliktforskning handler om det vi kaller for «conflict recurrence», altså gjentagende konflikter, sier Dyrstad.
Slike konflikter finner vi blant annet i Sør-Sudan, Mali, Yemen og Øst-Kongo.
Karin Dyrstad forsker blant annet på strategier for å bygge fred, hvordan folks politiske holdninger påvirkes av å oppleve væpnet konflikt, og hva de synes om ulike strategier for å skape fred og forsoning.
Løsninger
Uppsala universitet har samlet data om konflikter fra 1946 og fram til i dag. The Uppsala Conflict Data Program (UCDP) er bakgrunnen for nesten alt av kvantitativ konfliktforskning. UCDP-data viser at antallet konflikter og antall drepte i konflikt var relativt lavt fra årtusenskiftet og fram til Russlands annektering av Krim i 2014, og eskalerende uro i Midtøsten og Afrika.
Hva skal til for å finne løsninger på konflikter?
– For å si det enkelt, så slutter konflikter på tre ulike måter, sier Karin Dyrstad.
1) Gjennom en fredsavtale, eventuelt med en våpenhvile som blir stående permanent.
2) Gjennom militær seier.
3) Konflikten fryses. Det er ikke kommet fram til en løsning, men det foregår ikke krigshandlinger og fysisk vold.
Fredsavtaler
– De siste tiårene har vi sett at de fleste konflikter ender i fredsavtaler eller våpenhviler, understreker Karin Dyrstad. Foto: Thor Nielsen, NTNU
I flere langvarige borgerkriger ble det på 1990-tallet og tidlig 2000-tall jobbet fram fredsavtaler.
Noen eksempler på land som har inngått fredsavtaler etter langvarige og blodige konflikter:
Nord-Irland: Langfredagsavtalen ble inngått i 1998 mellom unionistene og republikanske Sinn Féin/IRA etter 30 år med konflikt, terror og vold. Perioden kalles «The Troubles». Den var en eskalerende konflikt med bakgrunn i flere hundre års britisk undertrykkelse av Irland.
Nepal: Fredsavtale ble inngått i 2006 mellom maoistiske opprørsstyrker og regjeringen etter ti år med borgerkrig. Nepal var tidligere et hindukongedømme, hvor hinduer av høy kaste satt med store økonomiske og politiske ressurser, mens store deler av de øvrige 120 ulike kastene og etniske gruppene var svært fattige.
Guatemala: Fredsavtale ble inngått i 1996 mellom opprørsbevegelsene og regjeringen etter 36 år med borgerkrig. Forhandlingene gikk over flere år, og underveis i prosessen fikk menneskerettsaktivisten Rigoberta Menchú Nobels fredspris (1992) for sitt arbeid med fattige urfolks rettigheter.
Militær seier
– Det som i størst grad sikrer varig fred, er militær seier. Men militær seier er ikke noe man ønsker seg, fordi det fort blir veldig brutalt. Da er det så klart bedre med en fredsavtale der man løser uenighetene, sier Dyrstad.
Sri Lanka er et eksempel på at militær seier kveler krigshandlinger. Her varte den langvarige og blodige borgerkrigen mellom tamiler og singalesere i 26 år. I perioder var det forhandlinger mellom partene, og det ble også inngått fredsavtale, men denne varte ikke.
I 2009 tok den singalesiske regjeringen over styringen av landet gjennom et militærkupp og knuste motstanden fra de tamilske tigrene.
Frosset konflikt
Så finnes det konflikter som fryses. Partene er fortsatt uenige, men det foregår i liten grad kamper. Siden konflikten ikke er løst, kan det fortsatt bryte ut nye kamphandlinger.
Nagorno-Karabakh er et eksempel. Her er det en fastlåst konflikt i det post-sovjetiske statslandskapet mellom Armenia og Aserbajdsjan om hvem som skal styre området. Nesten hele befolkningen i Nagorno-Karabakh er armenere, men landet er formelt en del av Aserbajdsjan.
Her har det vært urolig siden starten av nittitallet, men ofte har trefningene endt uten en formell våpenhvile.
– For å oppsummere vil en konflikt som er løst, være en konflikt hvor man har framforhandlet en fredsavtale. Og de fleste konflikter ender altså i fredsavtaler, så det er positivt, sier Karin Dyrstad.
Første trinn
Men veien fram til fredsavtaler er som oftest lang og foregår i flere etapper. De fleste fredsavtaler tar det flere år å komme fram til. Det kan være en møysommelig prosess.
– Første trinn er å bestemme seg for å forhandle om fred. Det er det største og vanskeligste steget å ta for partene, sier Dyrstad.
Konfliktbildet plukkes så fra hverandre i mindre deler, og partene forhandler om én ting av gangen.
– Man kan forhandle fram én delavtale som går på landrettigheter, en annen delavtale som går på hvordan man skal håndtere det rettslige oppgjøret av konflikten og så videre.
Og når man har løst alle stridighetene, kan summen av delavtalene bli til en bindende, større fredsavtale, forklarer Dyrstad.
Fredsavtalen som ble inngått i Colombia i 2016 er et eksempel på en slik avtale som blir inngått etter langvarige forhandlinger mellom regjering og opprørere, med flere ulike del-avtaler underveis.
I perioden 1990 til 2023 ble det inngått 171 fredsavtaler i verden. Disse besto av hele 2055 delavtaler. Det viser datamaterialet fra Peace And Transition Process Tracker som er utarbeidet av The University of Edinburgh.
- Les også: Hvordan skape en god fredsavtale
Press fra omverden
Karin Dyrstad trekker fram forhold som er viktige for å få partene til forhandlingsbordet for å forhandle om fred.
– Press fra det internasjonale samfunnet er effektivt. Det kan være fra internasjonale organisasjoner som FNs Sikkerhetsråd, EU og OSSE – Organisasjon for sikkerhet og samarbeid i Europa. EU var viktig for å framforhandle avtalen i Nord-Irland, sier hun.
– Så kan press fra relevante land også spille en viktig rolle. For eksempel sitter USA med en viktig nøkkel angående innflytelse på Israel.
- Les også: Dette gjør krig med barna
Må følge med
Hvilke mekanismer og virkemidler er viktige for å sette i verk en fredsavtale?
– Jeg tror at det handler mye om sivilsamfunnet, altså at sivilsamfunnet passer på og følger med. Det kan være viktig at interessegrupper presser på for politisk reform. For selv om de politiske lederne har undertegnet en avtale om politisk reform, er det ikke sikkert at de har veldig sterke insentiver selv til å innføre reformene. At ulike interessegrupper presser på nedenfra har vist seg å være viktig for implementering av fredsavtaler, sier Karin Dyrstad.
Hun trekker fram at organisasjoner for ofre og etterlatte kan spille en rolle for å tvinge fram et rettsoppgjør.
– At det internasjonale samfunnet presser på og ikke glemmer, er også viktig, understreker Dyrstad.
(Artikkelen fortsetter under bildet).
Det største og vanskeligste steget å ta for partene er å bestemme seg for å forhandle om fred. I perioden 1990 til 2023 ble det inngått 171 fredsavtaler i verden. Foto: Scanpix
Gulrot og pisk
For å få en fredsavtale til å fungere og til å vare kan bistand være viktig, for eksempel for å løfte en fattig befolkningsgruppe i land hvor sosial ulikhet og fattigdom er årsak til opprør.
– Virkemidlene kan også være en kombinasjon av gulrot og pisk. Det kan være bistand som er gulroten, mens pisken kan være å holde igjen goder.
Et eksempel: For landene fra det tidligere Jugoslavia ble muligheten for medlemskap i EU brukt i prosessen med å stabilisere situasjonen og holde på freden etter den blodige krigen som varte fra 1991 til 1999. Muligheten for innpass i EU pushet landene til å innføre demokratiske reformer og til å utlevere krigsforbrytere blant annet.
For å få en fredsavtale til å vare, kan fredsbevarende styrker utgjøre en viktig nøkkelrolle.
Folkelig støtte
Fredsavtalen kan sees på som en form for styrings- dokument.
– Den sier noe om hvordan samfunnet skal se ut etter krigen. Og det er bra om dette styringsdokumentet oppleves som legitimt og har støtte i befolkningen, sier Dyrstad.
Bred støtte i befolkningen har vært viktig for å få fredsavtaler til å vare i en del land. Både i Nord-Irland, Nepal og Guatemala hadde fredsavtalene sterk folkelig støtte.
I Latin-Amerika har opprør og dannelsen av geriljagrupper ofte handlet om landreformer, fattigdom og sosial ulikhet. Hvis en fredsavtale innebærer bedring av folks levekår og rettigheter, dempes eller forsvinner den folkelige misnøyen og dermed også legitimeringsbasen for opprørsgruppene.
– Hvis landreformspørsmålene er løst, kan ikke en opprørsgruppe lenger hevde at den skal være ridder av den gode sak landreform, for å si det litt enkelt.
Demokrati
– Hvis en fredsavtale oppleves legitim og har bred støtte, kan man si at det er en indirekte indikator på at opprørsgruppen ikke lenger har så mye støtte. Altså at noen av de problemene som var årsak til krigen, er løst gjennom fredsavtalen. Sånn sett kan man si at folkelige støtte til fredsavtalen er viktig for å unngå mer konflikt, sier Dyrstad.
– Men enda viktigere er det at støtte i befolkningen gir legitimitet til de institusjonene som skal opprettes etter fredsavtalen. Og ikke minst i forhold til langsiktig utvikling og demokrati, sier Dyrstad.
Fredeligere tider
Utviklingen som pekte i riktig retning med nedgang i antall kriger og konflikter, endret seg altså brått for noen år siden, med oppblussing av stor uro i Midtøsten, borgerkrigen i Etiopia og med fullskala krig i Ukraina.
– Derfor må vi også huske på at situasjonen i verden kan snu igjen. Så selv om det er urolig i verden nå, kan det også snu igjen mot fredeligere tider, understreker professor Karin Dyrstad.
