Jakten på malvikeplet

Det var egentlig dødsboet etter Belbuan planteskole på Strindheim som utløste det hele. Eieren av skolen, Jon Hjelde, hadde hatt et nært forhold til Ringve botaniske hage. Da han gikk bort, fikk derfor hagen tilbud om å ta det de ville av planter og bøker fra planteskolen.

– I kjelleren fant vi flere gamle hagebøker – deriblant «Norsk pomologi: Bind I Epler». Dette er en bok fra 1939 med oversikt over norske eplesorter, forklarer Vibekke Vange, som er daglig leder for Ringve botaniske hage.

Boken ble liggende i en kasse, helt til en novemberdag i 2020 da Vibekke skulle undersøke noe om en eplesort. Hun åpner boken og ut faller en gammel avisreklame fra 1942: «Til salgs: Hårdføre epletre. Malvikeple, holdbart til mai. Melhuseple for leirjord.» Avsender er Belbuan planteskole.

Hvis du ikke tilhører de mest hardbarkede delene av det trønderske hagemiljøet, er kanskje ikke dette noe som pirrer nysgjerrigheten din – men hos Vibekke Vange ble etterforskningslysten vekket.

Melhuseplet og malvikeplet er nemlig ikke dokumentert i den offisielle eplelitteraturen: De står ikke oppført i «Norsk pomologi» – verken fra 1939 eller i oppdaterte utgaver.

• Les også: Pris for bevaring av plantemangfold

En idé spirer

Var det kanskje sånn, tenkte Vibekke, at det fantes trønderske epler som ingen offisielle kilder visste om? Og fantes det enda noen malvikepletrær og melhusepletrær – eller hadde de forsvunnet på tiårene som hadde gått siden 1942?

Hun kommer på en samtale hun hadde hatt 2012 med en historieinteressert malviking; Arnfinn Vikhammermo. Han hadde nevnt at Ringve botaniske hage burde finne og ta vare på malvikeplet. Da hadde hun ikke fulgt opp, men i de kommende årene hadde hagen kartlagt gamle frukt- og bærsorter på Midtsand gård i Malvik.

– I tillegg hadde vi blitt oppmerksomme på enda flere gamle frukt- og bærslag gjennom Venneforeningen til Ringve botaniske hage, forklarer Vange.

Da annonsen fra 40-tallet falt ut av boken fra Belbuan planteskole, spirte derfor en idé: Ikke bare burde Ringve botaniske finne malvikeplet; de burde etablere en egen samling i hagen med trønderske frukt- og bærsorter.

Epler i Osebergskipet

Nasjonalt sett er det samlet relativt lite dokumentasjon om fruktdyrking i Trøndelag, men fruktdyrking i Norge er godt kjent – også langt tilbake i tid.

– Epler er funnet i Osebergskipet fra 800-tallet og Frostatingsloven fra 900-tallet forteller at «Den som går inn i andres nøtteskog eller raner epler eller humle fra andres eiendom, skal betale bøter, og for eple og humle også erstatte verdien av det som er rana.»

Det forteller Stefan Patrick Nilsen, som er gartner i Ringve botaniske hage. Sammen med Vibekke tok han opp jakten malvikeplet – og etter hvert også melhuseplet. Jakten bar imidlertid få frukter (pun intended) i starten.

– Vi besøkte flere gårder og kjørte opp og ned mange bakker i Malvik, uten å finne malvikepletre, forteller Vibekke.

Et søk i Nasjonalbibliotekets avisarkiver, viste imidlertid at både malvikeplet og melhuseplet var i handel fra 30-tallet og at troen på trøndersk epledyrking var stor. I 1937 er til og med malvikeplet utstilt i København på den nordiske hagebruksutstillingen. Opphavet til eplene er det likevel ikke lett å finne ut av, men en artikkel fra Nationen i mai 1939 spekulerer på ukjent kildegrunnlag:

«Hvor Malvik-eplet oprinnelig stammer fra, er ikke så godt å si. Frøet er muligens kommet fra Amerika et sted, det eneste man vet, er at det blev utplantet i en have på Være i Strinda og her hadde mannen fra Brandli skaffet sig sitt tre».

Brandli og Skansen

Brandli gård er enda i drift, og Stefan Patrick og Vibekke øynet muligheten til å få tak i et av de mest “originale” malvikepletreene. For Ringve botaniske hage er det nemlig viktig å kjenne opphavet til plantene de tar vare på i hagen, slik at både det genetiske opphavet og plantens dyrkingshistorie er kjent, og tas vare på, for ettertiden. – Da vi kom til Brandlia viste det seg imidlertid at alle epletreene var hugd ned, forklarer Vange.

Da var det bra at Arnfinn Vikhammermo, lokalhistorieentusiasten, hadde gjort malvikeplet til en hjertesak. Han hadde nemlig vært i Malvikbladet og argumentert for malvikeplets bevaring tilbake i 2012. Da hadde Gunnar Skansen tatt kontakt og fortalt at han hadde epletre som garantert var av sorten malvikeple på sin gård på Skansen.

– Gunnar Skansen hadde også blitt intervjuet i Malvik-bladet og beskrev der at treet var eldre enn fra 1950, og at Skansens far hadde fortalt at treet i sin tid var skaffet fra Naustan gartneri i Malvik. Dermed var det dokumentert at flere lokale planteskoler hadde solgt malvikeple.

Da Vibekke og Stefan Patrick kom til Skansen gård i 2020, levde ikke Gunnar Skansen lenger – men; Malvik-eplene var der.

– Derfra har vi fått podekvister, som nå er plantet ut i hagen, forteller Vibekke Vange.

– Vi har ikke funnet noe lignende eple som dette i den dokumentasjonen vi har gjennomgått. Det er ikke offisielt en sort, men vi kan kalle det et lokalt epleslag, som synes å være unikt for vår region, sier Vange.

• Les også: Difor er det viktig med lemenår

En kulturhistorisk samling

I Ringve botaniske hage har nå malvikeple selskap av melhuseple – som Vibekke og Stefan Patrick har hentet fra en eiendom på Vikhammer i Malvik, Foldvikplomme, Frostaplomme, Frostakirsebær, surkirsebær, flere typer stikkelsbær, rips, solbær og bringebær.

Eksemplarene som utgjør den helt nyåpnede frukt- og bærsamlingen er innsamlet fra både lystgårder og storgårder som Ringve og Midtsand gård og private hager og gårder. I tillegg er noen av eplesortene knyttet til hagebruksskolene Staup og Hylla og en tidligere kommersiell epleproduksjon.

– I tillegg til å bevare disse sortene har vi samlet inn historien deres. For eksempel er frostaplomme og frostakirsebær listet opp som relikvier fra 1200-tallets klostertid på Tautra i Frosta kommune, forklarer gartner Stefan Patrick Nilsen.

– Disse har blitt spredd med rotskudd gjennom generasjoner og er fortsatt de vanligste frukttrærne på gamle gårder i Frosta kommune. Våre planter har vi fått som rotskudd fra Berit og Armand Fossli på Vigtil Nordre gård.

6. september var det offisiell åpning av frukt- og bærsamlingen, og Arnfinn Vikhammermo var selvskreven gjest.

– Jeg synes det er helt fantastisk å oppleve dette. Men det er enda mange lokale sorter igjen som burde bli tatt vare på! sier Vikhammermo.