Plast. Illustrasjonen viser plastflaske på tallerken.

Plast kan bidra til å øke vekten

Plast kan ha tilsetningsstoffer som påvirker utvikling av overvekt og fedme. Disse stoffene kan vi få i oss, for eksempel gjennom emballasje.

Det høres nok rart ut, men kjemikalier i plast kan kanskje bidra til at baderomsvekta blir mindre trivelig å være sammen med.

Hver eneste dag kommer vi i kontakt med plastprodukter. Mye av plasten finner vi i matemballasje. Plastemballasje er vanlig både av praktiske årsaker, fordi det er billig og fordi det kan øke holdbarheten til maten.

Men plast inneholder tusenvis av ulike stoffer. Noen av disse kan påvirke forbrenningen din, og dermed kanskje også vekta.

Fant 55.000 ulike kjemikalier

– Forsøkene våre viser at helt vanlige plastprodukter inneholder en miks av stoffer som kan være en relevant og undervurdert faktor bak overvekt og fedme, sier førsteamanuensis Martin Wagner ved Institutt for biologi ved NTNU.

Plast. Bildet viser ulike typer mat pakket inn i plast.

Plast er billig og praktisk, og det holder maten fersk. Men det kan påvirke helsa vår. Foto: Shutterstock, NTB

En forskningsgruppe tok for seg 34 ulike plastprodukter i laboratoriet for å se hvilke kjemikalier disse inneholdt. Dette var helt hverdagslige produkter som mange kommer i kontakt med, for eksempel yoghurtbeger, drikkeflasker og kjøkkensvamper.

Forskningsgruppen fant over 55.000 ulike kjemiske komponenter i denne plasten, og identifiserte 629 av stoffene. 11 av disse igjen er kjente stoffer som påvirker forbrenningen din. De er såkalte metabolisme-forstyrrende kjemikalier.

Lenge visste vi ikke om vi får i oss kjemikalier fra plast. Men nyere forskning som Wagner har bidratt til, viser at plast fra produktene kan lekke ut under helt naturlige forhold. Dette kan vi altså få inn i kroppen.

Tidligere forskning tyder på at noen kjemikalier fra plast kan påvirke både voksnes fertilitet og barns utvikling. Nå ser det altså til at de kan bidra til å øke vekta også.

Bidrar til å utvikle fettceller

Kjemikalier fra en tredel av plastproduktene i den nye undersøkelsen bidro til å utvikle fettceller under laboratorieforhold.

Blant disse var også plastprodukter som ikke inneholdt noen av de 11 kjente stoffene, men som likevel bidro til å utvikle fettceller. Noen stoffer påvirker produksjonen av fettceller, men ikke ved å utløse mekanismer som forskerne valgte å undersøke fordi de er allerede kjente mekanismer bak utviklingen av fettceller.

Plast. Bildet viser en bulende skjorte.

Vi kan nok ikke bare skylde på kjemikaliene i plasten. Men de kan bidra. Foto: Shutterstock, NTB

Det betyr at det kan finnes andre, foreløpig uidentifiserte kjemikaler i plastproduktene som også bidrar til å utvikle fettceller. Dette kan de gjøre gjennom mekanismer som vi enten ikke kjenner til, eller som forskerne ikke undersøkte nå.

– Det er svært sannsynlig at andre kjemikalier enn de vanlige mistenkte forårsaket disse forstyrrelsene i metabolismen. Det betyr at andre kjemikalier i plast enn dem vi allerede vet om kan bidra til overvekt og fedme, sier Johannes Völker, som er tilknyttet Institutt for biologi ved NTNU, og som ledet studien.

Stort samfunnsproblem

Overvekt og fedme bidrar til noen av de vanligste dødsårsakene i verden, som hjerte- og karsykdom og kreft. Det kan også gjøre oss mer utsatt for ulike infeksjoner, som for eksempel effektene av covid-19.

Rundt to milliarder mennesker i verden er overvektige, og problemet øker. Rundt 650 millioner av disse havner i gruppen som har fedme.

Årsakene til dette er så klart komplekse, men kjemikalier i plast kan altså være en faktor som vi tidligere ikke har regnet med. Blant disse kjemikaliene er såkalte ftalater og bisfenoler, men den nye undersøkelsen viser at det er mange flere kjemikalier med disse problematiske virkningene.

Resultatene fra den nyeste undersøkelsen er publisert i Environmental Science & Technology. Forskerne kom i hovedsak fra NTNU, med bidrag fra Goethe Universität, Frankfurt am Main.

Kilde: Adipogenic Activity of Chemicals Used in Plastic Consumer Products. Johannes Völker, Felicity Ashcroft, Åsa Vedøy, Lisa Zimmermann and Martin Wagner. Cite This: https://doi.org/10.1021/acs.est.1c06316