voldtekt
I doktorgraden til psykiater Bjarte Vik kommer det frem at de mest sårbare kvinnene fikk den minst grundige politietterforskningen etter å ha anmeldt forholdet. Illfoto: Colourbox

Sårbare kvinner oppsøkte voldtektsmottaket oftest

Over 200 voldtekter ble gransket. En av konklusjonene er at de mest sårbare kvinnene som var voldtatt fikk dårligst oppfølging av politiet.

Allerede sårbare kvinner oppsøkte voldtektsmottaket i Trondheim langt oftere enn andre.

Kvinnene ble definert som sårbare om de oppfylte bestemte kriterier. 

De sårbare var også mer utsatt for moderat vold og hadde mer blåmerker.

Likevel undersøkte politiet sakene deres mindre grundig.

Dette er noen av konklusjonene i en doktorgradsavhandling fra NTNU, skrevet av psykiater Bjarte Vik ved St. Olavs hospital i Trondheim. 

Doktorgraden er ny, men datagrunnlaget er fra perioden 2003 – 2010.

Årsaken til at dette materialet ble brukt er at koblingen er unik, også internasjonalt: Få tidligere studier har vært basert på data hvor politi- og sykehusjournaler har blitt koblet i voldtektssaker. 

Gransket 223 voldtekter 

– Vår forskningsgruppe gransket i alt 223 voldtekter av sårbare kvinner, sier Vik.

De koblet straffesaker (etterforskningsmateriale) i voldtektssaker med sykehusjournaler fra overgrepsmottaket ved St. Olavs hospital. Dette ga dem et unikt datamateriale.

Kvinnene ble sett på som sårbare om de oppfylte minst ett av disse kriteriene:

  • Psykisk/fysisk utviklingshemming
  • Psykiske helseproblemer
  • Alkohol/rusmisbruk
  • Tidligere opplevd seksuelt overgrep

Flertall av sårbare kvinner

– Vi fant at nesten 60 prosent av kvinnene som oppsøkte overgrepsmottaket i Trondheim, hadde minst en av de nevnte sårbarhetsfaktorene. 29 prosent hadde mer enn en sårbarhetsfaktor, sier Vik. 

Han fant også ut at jo flere av sårbarhetsfaktorene som var til stede hos en og samme kvinne, desto oftere medførte overgrepet moderat vold.

De mest sårbare kvinnene fikk også den minst grundige politietterforskningen etter å ha anmeldt forholdet.  

Antallet anmeldte voldtekter har gått kraftig opp i Norge de siste årene, fra rundt 400 ved begynnelsen av 1990-tallet til nær 2000 nå. Samtidig har andelen voldtekter som ender med tiltale og domfellelse gått ned.

Det var rett og slett dobbelt så stor sannsynlighet for å få mindre grundig politietterforskning hvis du var en spesielt sårbar kvinne.

– Dette kan jo ha flere årsaker. Men selv om sårbare kvinner av og til kan være mer skeptiske til å samarbeide med politiet i like stor grad som andre, finner vi en forskjell, sier overlege Cecilie Therese Hagemann ved overgrepsmottaket i Trondheim. Hun er også førsteamanuensis ved NTNU.

– Mye har skjedd innenfor etterforskning de siste årene

Dette skriver John Ola Volden, seksjonsleder for etterforsking, felles enhet for etterretning og etterforskning hos Trøndelag politidistrikt:
 

Dataene som er gjennomgått er historiske data. Det er 11 – 18 år gamle straffesaker. Mye har skjedd innenfor etterforskning de siste årene. I dag stilles det helt andre krav til etterforskning av straffesaker. Nye etterforskningsmetoder er tatt i bruk og vi jobber på en annen måte. I dag blir blant annet flere etterforskningsskritt gjort i initialfasen slik at vi får bedre kvalitet både på avhør og sporsikring.

I 2014 gjennomførte Trøndelag politidistrikt en stor undersøkelse av de siste 50 påtaleavgjorte voldtektssakene. Alle sakene ble grundig gjennomgått etter fastsatte kriterier. Bakgrunnen for undersøkelsen var en erkjennelse av at vi hadde for dårlig resultat innenfor denne sakskategorien (voldtekt av voksne).

Resultatet av undersøkelsen ble at politidistriktet satte fokus på disse sakene og gjennomførte tiltak som opplæring av patruljemannskap, innførte nye rutiner, opprettet fagstillinger med særskilt ansvar for voldtektssaker og spesialisering av etterforskere i disse sakene.

Dette fikk raskt en god effekt. I dag har politidistriktet en saksbehandlingstid på voldtektssaker (fra mottatt sak til påtaleavgjørelse) på ca 130 dager mens vi har en oppklaringsprosent på ca 40 prosent.

Politiet har de siste fire årene vært gjennom en politireform hvor spesialistmiljøene er ytterligere styrket slik at vår evne til å drive effektiv etterforskning med høy kvalitet har økt. I dag inneholder stort sett alle straffesaker bevis i form av elektroniske spor. Styrking av disse miljøene har satt oss i stand til innhente og tolke disse elektroniske sporene på en mye bedre og presis måte enn tidligere.  

Politiet bidro med beskrivelser av hvilke etterforskningsskritt som til vanlig inngår i etterforskning av en voldtektssak. 

Godt etterforskningsarbeid kjennetegnes blant annet ved at det gjennomføres grundige avhør av fornærmede og mistenkte, og eventuelt av andre vitner. Det innebærer at åstedet for hendelsen undersøkes nøye, og at politiet samler inn og analyserer biologisk bevismateriale som kan bidra til å sikre gjerningspersonens DNA med mer.

Ryddig og oversiktlig journalføring er også meget viktig i alle ledd av etterforskningen. 

Alkohol sjeldnere involvert 

Ofrene uten de nevnte sårbarhetsfaktorene var gjerne unge studenter som hadde blitt utsatt etter inntak av større mengder alkohol, ofte av en tilfeldig bekjent overgriper.

Et urovekkende funn var at hele fem prosent av kvinnene som oppsøkte overgrepsmottaket hadde psykisk utviklingshemming.

I sakene med sårbare ofre hadde ikke kvinnene inntatt så mye alkohol i forkant av overgrepet. Det tyder på at alkohol i mindre grad har vært «nødvendig» for at overgripere skulle kunne utsette disse kvinnene for overgrep.

– At en part har en åpenbar sårbarhet som en annen part utnytter, tilsynelatende systematisk, ser ut til å være et vanlig fenomen blant dem som oppsøker overgrepsmottak, sier Vik.

Psykisk utviklingshemmede utsatt

Et urovekkende funn var at hele fem prosent av kvinnene som oppsøkte overgrepsmottaket hadde psykisk utviklingshemming. Dette er ti ganger høyere enn den registrerte forekomsten av psykisk utviklingshemming i den generelle befolkningen i Norge.

Det blir forsket lite på seksuelle overgrep mot mennesker med bestemte typer helseproblemer. Men det finnes data, blant annet fra USA, som tilsier at for eksempel mennesker med psykisk utviklingshemming har syv ganger større risiko for å bli utsatt for seksuelle overgrep enn den generelle befolkningen.

– Dette problemet er også blitt omtalt som «epidemien ingen snakker om», sier Vik. 

Det nordiske paradokset

Antallet anmeldte voldtekter har gått kraftig opp i Norge de siste årene, fra rundt 400 ved begynnelsen av 1990-tallet til nær 2000 nå. Samtidig har andelen voldtekter som ender med tiltale og domfellelse gått ned.

– Mer enn 80 prosent av anmeldelsene blir henlagt av politiet. Dette betyr ikke nødvendigvis at politiet ikke tror på den som anmelder, men at bevisbyrden ofte er for svak til at saken kan tas til retten, sier overlege Hagemann.

Norge er ikke alene heller. Dette er det som Amnesty kaller «det nordiske paradokset»: Den høye graden av likestilling og kvinnefrigjøring som på mange områder er oppnådd i de nordiske landene, ikke gjelder for problemet med seksuelle overgrep.

Ingenting tyder på at omfanget av seksuelle overgrep i Norge har blitt mindre de siste 50 årene. Tiltaleprosenten ved politianmeldte voldtektssaker har vært urovekkende lav i mange år, og har i tillegg sunket i alle de nordiske landene de siste årene.

Aldri offerets skyld

Det finnes lite forskning på seksuelle overgrep mot mennesker med ulike former for sårbarhet. Temaet er også kontroversielt, fordi mange vil se vinklingen som et signal om at det er kvinnenes egen skyld, det vil si at de blir utnyttet seksuelt på grunn av sårbarheten sin.

– Det har hele tida vært viktig for oss å formidle at en voldtekt aldri er offerets skyld. Samtidig er det viktig å formidle det store omfanget av seksuelle overgrep som foregår i samfunnet vårt mot kvinner med sårbarhet. Da kan politikere, helsepersonell, politi og rettsvesen sette inn mer ressurser på å forebygge denne typen overgrep i framtida, sier Vik.

Til daglig jobber Vik som psykiater for mennesker med autisme, psykisk utviklingshemming, ADHD, Tourettes syndrom med mer.

Referanser: 

Bjarte Vik, Kirsten Rasmussen, Berit Schei og Cecilie T. Hagemann: Is police investigation of rape biased by characteristics of victims?  Forensic Science International Synergy 2(1)

Bjarte Vik, Kirsten Rasmussen, Berit Schei og Cecilie T. Hagemann: Psychosocial Vulnerability Among Patients Contacting a Norwegian Sexual Assault Center, Journal of Interpersonal Violence 34(10)

Bjarte Vik, Kirsten Rasmussen, Berit Schei, Cecilie T. Hagemann: Three groups of suspects in police reported rape cases: First-time suspects, recidivists and unidentified suspects. A comparative study, Journal of Forensic and Legal Medicine