Oljeproduksjon kan snart gjøre oss fattigere : bilde av Oljeplattform
Inn i solnedgangen: Nye olje- og gassutbygginger løper større risiko for bortfall av markedet, olje i større grad enn gass. Det vil også bli maktpåliggende å ha netto null utslipp fra olje og gassverdikjeder, fra produksjon til sluttbruk. Derfor må vi akselere lagringskapasiteten for CO2, skriver SINTEFs bærekraftsdirektør. Foto: Thinkstock

Ferske energiprognoser fra IEA: Verden har passert «peak fossil»

Nylig kom rapporten fra det internasjonale energibyrået IEA. Den vekker stor oppmerksomhet og kan få store konsekvenser for norsk næringsliv. Her er noen råd til hvordan vi kan sørge for at Norge tar de riktige valgene for fremtidige statsbudsjett og klima.

Nylig kom det Internasjonale Energibyrået (IEA) med sin rapport. Den handler om hvordan verden kan nå Parisavtalens målsetting om å begrense global oppvarming til 1.5 grader over før-industrielt nivå.

Rapporten tar for seg energisektoren som står for om lag tre fjerdedeler av klimagassutslippene i verden. Primært CO2-utslipp.

Oppsiktsvekkende rapport  

Det er en oppsiktsvekkende rapport fordi det er første gang at IEA bruker sine modeller og kunnskap på å få frem en løsning med netto null utslipp i 2050 – og hva det vil innebære.

IEA konkluderer med at det er mulig å få til radikal forandring ved radikale virkemidler og at vi har ekstremt dårlig tid. Omleggingen blir vanskeligere jo lengre tid vi bruker på å få til reelle endringer.

I tillegg peker man på at om lag 80 prosent av løsningene man trenger innen 2030, er løsninger vi kjenner i dag og som finnes.

Noen hovedfunn fra rapporten:

  • Elektrifisering blir hovedbjelken i vårt energisystem/produksjonsystem med total dominans av solkraft og vindkraft, som vil konkurrere ut fossile drivstoff innen 10 år
  • Kjernekraft vil spille en rolle i transisjonen, også vannkraft
  • Stort behov for hydrogen, bioenergi og derav behov for CO2-håndtering (CCS)
  • Ingen behov kapasitetsmessig for nye utbygginger som fremskaffer fossile brensler som kull, olje og gass
  • Stort behov for energieffektivisering, økt nettoverføringskapasitet og energilagringsteknologier
  • Styrket politikkutforming nødvendig slik som utfasing av kullkraft, oljefyrte kjeler, fossildrevne kjøretøy mm.
  • Stort behov for materialer, folk og grenseoverskridende samarbeid og fellesfinansiering

I tillegg peker den på at om lag 80 prosent av løsningene man trenger innen 2030 er løsninger vi kjenner i dag og som finnes. Det peker igjen på et massivt behov for innsats på forskning og innovasjon for å nå disse målene, på en annen skala enn det som er dagens politikk.

Bill Gates har eksempelvis foreslått en femdobling av FoU-innsatsen på ren energi for å skape fundamentet for fremtidens løsninger.

IEA-rapporten er bestilt av det britiske vertskapet før det neste FN-toppmøtet om klima som skal finne sted i Glasgow i november i år.

Passert peak fossil

Rapporten finner blant annet at man i prinsippet har nok produksjon i dag av kull, olje og gass, og at det ikke vil være noe større behov for disse energibærerne i fremtiden. Det betyr at vi må ha passert «peak fossil».

Behovet for i særdeleshet kull og olje vil stupe, mens gass vil ha en rolle å spille fremover, forutsatt at man fanger CO2-utslippene. Elektrisitet og hydrogen vil erstatte mange av verdikjedene der naturgass og olje/kull dominerer i dag.

IEA peker også på skalaen i transisjonen vi skal igjennom. I dag er om lag 80 prosent av energiforsyningen kull, olje og gass, det har den vært i veldig lang tid. I 2050 må den være mindre enn 20 prosent.

Rapporten finner blant annet at man i prinsippet har nok produksjon i dag av kull, olje og gass og at det ikke vil være noe større behov for disse energibærerne i fremtiden. Det betyr at vi må ha passert «peak fossil».

Norske konsekvenser

Hvilke implikasjoner har så denne rapporten og virkemidlene den foreslår på norsk politikk og strategisk agering? Og hva betyr det for industrien og energisektoren?

  • Det betyr at nye olje- og gassutbygginger løper større risiko for bortfall av markedet, olje i større grad enn gass.
  • Det vil bli maktpåliggende å ha netto null utslipp fra olje og gassverdikjeder, fra produksjon til sluttbruk.
  • Det betyr igjen at behovet for utvikling av lagringskapasitet for CO2 i undergrunnen må akselereres. Ikke bare for olje- og gassproduksjonen, men også for å romme CO2 som må fjernes fra biosfæren for å oppnå netto nullutslipp.

IEA legger mindre vekt på CO2-håndtering enn i tidligere rapporter, simpelthen fordi man akselerer fremveksten av elektrisitetsproduksjon og -bruk. Men det er fremdeles slik at man trenger å fjerne CO2 fra biosfæren for å kunne nå netto nullutslipp i 2050.

Det betyr også at prosessindustrien (metall, papir, petrokjemi, sement osv) må endre sin produksjon til å bli nullutslipp, kanskje til og med å bli klimapositiv (netto fjerning av CO2).

Nye olje- og gassutbygginger løper større risiko for bortfall av markedet, olje i større grad enn gass.

Grenseskatt på karbon?

En slik omstilling som IEA peker på, vil også kreve at innkjøpsmakten blir brukt for å etterspørre og lovpålegge bruk av materialer som en klimanøytrale. Vi ser omrisset av dette i EUs planer for en grenseskatt på karbon som vil stille produkter med høyt klimafotavtrykk i ulempe prismessig og omdømmemessig.

Norge har et godt utgangspunkt som et av de mest elektrifiserte samfunnene i verden – med nær 100 prosent fornybar kraftproduksjon.

Men om vi ser på totalbruken av energi i det norske samfunnet og inkluderer offshorevirksomheten, så har vi fremdeles om lag 40 prosent fossile energibærere i energimiksen. Foruten transportsektoren så brukes også fossile energibærere i industriell produksjon, offshore og i prosessanlegg nær kysten også til kraft/varmeproduksjon.

Ettersom dette må endres i et 30 års-perspektiv til null, må vi endre energibærer til elektrisitet og hydrogen/ammoniakk. Det vil medføre et behov for 30-40 prosent økt kraftproduksjon selv med økt energieffektivisering.

Vil øke den globale verdiskapingen

Dersom man ser på mulighetsrommet som en slik omlegging medfører, så er det mye godt nytt. En transisjon – altså teknologisk omlegging, mot en 1,5 gradersverden vil ikke ha en negativ effekt på den globale verdiskapingen, snarer tvert imot. Det viser med andre ord at vekst er mulig innenfor en netto nullverdens-agenda.

IEA anslår ca. 4 prosent høyere GDP (tilsvarende BNP, red. adm.)  for netto null-transisjonen i forhold til en basisutvikling med den økonomien og politiske føringer vi har i dag. Det krever mange flere hender i arbeid, cirka 14 millioner mer kompetente jobber enn basisscenarioet i 2030.

…men hva med naturen?

Så alt dette høres veldig bra ut, men hva mangler her?

Jeg må si at det er påfallende lite søkelys på sirkulærøkonomien. Vi kan ikke fortsette å tenke lineære verdikjeder med produksjon, bruk og kast. Vi har simpelthen ikke nok jordkloder til det.

Dette bringer meg til det neste ankepunktet som er naturmangfold og biodiversitet.

Det er fremdeles slik at man trenger å fjerne CO2 fra biosfæren for å kunne nå netto nullutslipp i 2050. Det betyr også at prosessindustrien må endre sin produksjon til å bli nullutslipp, kanskje til og med å bli klimapositiv; altså å fjerne CO2 fra naturens kretsløp.

Behovet for store mengder biomasse støter ikke bare på begrensninger når det gjelder matproduksjon, men også på biodiversitet og bærekraften i planetens økosystem. Det samme gjelder materialer og økt menneskelig aktivitet i alle økosystem.

Hvordan forener man naturens egenverdi og biodiversitet med en slik stor økning i bruk av areal og ressurser?

Med en økende befolkning på jorda har vi erfart at ingen «rom» er ubegrensede eller uuttømmelige. Det gjelder atmosfæren, havrommet og landjorda, ja verdensrommet også, hvor vi samler opp romskrot på samme måte som vi tenkte landfyllinger og dumping til havs. Romskrap er muligens en digresjon, men jeg er redd naturens bæregrense vil gjøre stien frem til netto-null i 2050 for energisektoren enda smalere enn det vi ser i rapporten.

Dette dilemmaet, natur og klima må vi bore mer i og skjønne hvordan de kan forenes, veien mot netto null må være naturvennlig.

Internasjonalt samarbeid blir avgjørende

Rapporten legger stor vekt på internasjonalt samarbeid og felles gjennomføring av planer, kunnskapsdeling og overføring til fattige land – for å unngå at ikke-bærekraftige løsninger videreføres eller nyetableres.

Dette er et godt råd, og rapporten viser at uten slikt utstrakt, internasjonalt samarbeid vil målsettingen om netto nullutslipp på global basis blir forsinket med om lag 40 år – med påfølgende økning av temperaturen godt over 2 grader.

Det vil bli interessant å se hvordan dette temaet adresseres under FNs klimatoppmøte (COP26) til høsten. Klimafinansiering, overføring til fattige land, har ikke fungert godt hittil. Man klarer ikke å mobilisere nok midler til slik nødvendig utvikling for å redusere og erstatte sterkt forurensende energi og industripraksis i lavinntektsland. Det vil være helt avgjørende for å kunne nå netto null innen 2050.

I det hele tatt oser rapporten av mulige beslutninger som verdenslederne må ta stilling til under COP26 i Glasgow.

Både pisk og gulrot

Alt i alt er IEA-rapporten meget interessant rapport.

På mange måter overgår den FNs klimapanel sin rapport på mulige veier til 1.5 graders samfunnet og netto nullutslipp rundt midten av århundret.

Gitt stor internasjonal innsats og samarbeid, strengere politikk og overgripende regelverk, samt sterk satsing på forskning og innovasjon samt livsstilsendringer, så finnes det en farbar vei fremdeles.

Norges utfordring blir å balansere dette og tørre å ta modige grep som viser vei inn i fremtiden. Tiden er over for de store nye fossilbaserte verdikjedene, null er ikke tull lengre.

Aldri har timingen være bedre for å gjennomføre slike grep, da flere land allerede har satset på store krisepakker for å motvirke effekten av COVID-19. Disse krisepakkene må brukes slik at de peker mot netto-nullutslippssamfunnet.

Avveiningen mellom styring og markedskrefter vil bli avgjørende. Lar man eksempelvis selskapene selv vurdere lønnsomhet eller lager man et system som fremmer løsninger slik som skissert i IEA rapporten?

I Norge har vi lyktes godt med å kombinere disse avveiningene, med bruk av både pisk og gulrot.

I fremtiden må rammeverket for samfunnsutviklingen bli mer tydelig og solid uten å sette markedskreftene helt til side. Markedskreftene fikser ikke klimakrisen alene. Og det gjør heller ikke et sterkt inngripende regime med lover, regler og reguleringer.

Klimaomstillingsutvalgets rapport i 2020 peker på mange av de samme mekanismene som IEA sin rapport gjør, blant annet ved å ta til orde for begrensinger i letelisenser, stresstesting av nye utbygginger og bortfall av subsidier til olje og gassvirksomheten. Samtidig må vi gjennomføre transisjonen til det nye energiparadigmet og hente ut næringspotensialet i fornybart, bioøkonomien, CCS og hydrogen.

Norges utfordring blir å balansere dette og tørre å ta modige grep som viser vei inn i fremtiden. Tiden er over for de store nye fossilbaserte verdikjedene, null er ikke tull lengre.

Denne kronikken sto først i Nidaros. 23.mai 2021