Må gjøre butikk av karbonlagring – snarest

Omsider ble CO₂-utslipp så dyrt – og klimateknologi så rimelig – at det har skjedd: CO₂ fra noen industriprosesser lar seg nå håndtere på kommersiell basis. Beviset er en melding fra Yaras ammoniakk- og gjødselfabrikk i Sluiskil i Nederland sist høst. CO₂ herfra skal nå fanges for Yaras regning.

Fem dager etter nyttårsaften kom neste gladnyhet for alle som har ventet på et gjennombrudd for CO₂-håndtering. Planene til Equinor og tyskernes fornybargigant RWE om eksport av naturgassbasert hydrogen fra Norge til Tyskland, vil nemlig kreve storskala lagring av CO₂ – et biprodukt når naturgass omgjøres til hydrogen.

Nå trenger kloden flere slike meldinger. Samtidig bør stater, industriaktører og forskere gå sammen om å finne lagerplass for CO₂ til alle som vil følge i fotsporene til Yara, Equinor og RWE.

•    Les også: Nå må vi slutte å snakke om naturgassens fortrinn

“Tog” uten “skinner”

For nå nærmer de seg altså avgang, de første “togene” som skal hente CO₂ fra industrianlegg og naturgass. Men uten et “skinnenett” til slike “tog” blir det puslete greier av CO₂-håndtering, en helt nødvendig del av klimakuren ifølge både FN og Det internasjonale energibyrået (IEA).  

“Skinnegangen” som trengs er massevis av trygge lagringssteder og transportsystemer for innfanget CO₂.

I togets verden legges ingen skinnenett uten grundig forutgående kartlegging. Sånn er det med CCS også – fangst, transport og lagring av CO₂.

Skal metoden rulles ut i stor skala, må verden finne lagringssteder som i sum kan romme milliarder av tonn CO₂. Skal dette skje raskt nok til at CCS vil monne som klimatiltak, bør private inviteres – og fristes – til å bli med på kartleggingen.

Håp, tro og skuffelser

CCS har vært en berg- og dalbane av håp, tro og skuffelser. Alt på 1980-tallet ble det påpekt at CO₂-utslipp destabiliserer klimaet. Det var bakteppet for den banebrytende ideen til SINTEF-forskerne Lindeberg og Holt fra andre halvdel 80-årene om å lagre CO₂ for å unngå global oppvarming.

En spesialrapport fra FN i 2005 ble milepælen. Den gjorde det klart for alle at CCS må til for å stabilisere temperaturøkningen på jorda.

Lenge manglet gode forretningsmodeller for CCS. Dette fordi det koster energi og penger å fange, frakte og lagre klimagass i undergrunnen.

•    Les også: Selv én grad kan endre en art

Dette kan betale for CCS

Det som kan betale for CCS, er klimakvotekostnader og/eller ordninger forankret i lovpålegg. Nå er vi akkurat der. Vi ser kvotepriser i EU rundt 1000 kroner per tonn CO₂. Pluss ferske mekanismer i EU som skal få CO₂-prisen til å øke mot 2030 ved å innlemme flere sektorer i kvotehandelssystemet. Samtidig skjerper EU klimamålene.

I samme ånd sier Klimameldingen her hjemme at prisen på CO₂-utslipp skal opp til rundt 2000 kroner per tonn i 2030. Ifølge IEAs anslag bør prisen bli 250 dollar per tonn mot 2050 (nær 2600 kroner med dagens kurs). Også USA, Storbritannia og Danmark utvikler modeller for å finansiere CCS.

Når alt dette kommer på plass, blir CCS lønnsomt i driftsfasen. Men også en infrastruktur trengs: et system for innsamling, transport og lagring av CO₂.

Langskip er starten

Dette ser vi nå starten på i Norge ved at stat og industri sammen har startet prosjektet Langskip, der Northern Lights skal stå for transport og lagring av CO₂. Yaras CO₂-fangst i Nederland skal lagres i regi av nettopp Northern Lights – i porøs stein drøye 2,5 kilometer under havbunnen i Nordsjøen.  

Norsk sokkel har Europas største lagringskapasitet. Men langt mer lagringsplass trengs enn det som nå er planlagt.

Europa alene må fange og lagre rundt en milliard tonn CO₂ årlig rundt 2050 for å bli klimanøytral.  Det er 20 ganger mer enn Norges klimagassutslipp.

•    Les også: Ingen sammenheng mellom vind i nord og sør. Det er gull verdt for norsk havvind

Lisens for å lete opp lagringsplass

Skal vi komme dit, trengs internasjonalt samarbeid mellom stater, industriaktører og forskere. Med forskning bidrar vi til effektiv ressursutnyttelse, eksempelvis med datadeling. Det vil si kunnskap som gir raskere oppskalering og redusert risiko.

For håndtering av utslipp fra utvalgte enkeltkilder har Norge og Danmark utdelt lisens til selskaper som vil finne lagringsplass for CO₂. Til dette må det settes av arealer og etableres forutsigbare prosesser.

Skal klimaet reddes, bør liknende lisenser utdeles også til aktører som vil kartlegge lagringssteder for CO₂ fra mer enn enkeltkilder. I tillegg trengs økonomiske incentiver for aktører som vil finne og drive slike lagre. Helst i form av pålitelige anslag om hva utslippseiere må regne med å betale for å få lagringsplass for CO₂.

Det må snarest bli butikk i både å finne og deretter drive CO₂-lagringssteder. Uten det vil “CCS-togene” komme for seint på skinner til å redde klimaet.

Kronikken ble første gang publisert i Dagens Næringsliv 10. januar 2023 og gjengis her med DNs tillatelse.