Forskere og erfarne helsefolk jobber med et dataspill som kan hjelpe til i opplæringen. Illustrasjon: Mikhail Fominykh, NTNU

Damen som falt ut av sengen

Den gamle damen faller ut av sengen. Hun treffer en sensormatte på gulvet og blir liggende. Alarmen går. Hjelpen må komme raskt.

OMSORG: I dette tilfellet er det ikke virkelig. Det skjer bare på en skjerm. Men det er en svært så reell situasjon for mange i omsorgsyrker.

Leiligheten i dataspillet er en kopi av en boenhet ved Ladesletta helse - og velferdssenter i Trondheim. Illustrasjon: Mikhail Fominykh, NTNU

Leiligheten i dataspillet er en kopi av en boenhet ved Ladesletta helse – og velferdssenter i Trondheim. Illustrasjon: Mikhail Fominykh, NTNU

Folk som jobber innenfor pleie og omsorg vil komme borti mange ulike situasjoner. Noen av disse situasjonene kan det være vanskelig å forberede seg på. Men forskere og erfarne helsefolk jobber med et dataspill som kan hjelpe til i opplæringen.

– Utgangspunktet er en ekte velferdsleilighet, sier Ekaterina Prasolova-Førland, førsteamanuensis ved Institutt for pedagogikk og livslang læring ved NTNU.

Leiligheten i dataspillet er en kopi av en boenhet ved Ladesletta helse – og velferdssenter i Trondheim. I virkeligheten bor flere eldre der, med ulike grader av hjelpebehov.

NTNU og Trondheim kommune har samarbeidet om det som kan vise seg å bli en av fremtidens undervisningsformer.

Kopi av virkeligheten

– Et bilde sier mer enn 1000 ord. Virtuell virkelighet sier mer enn 100.000 ord, sier Prasolova-Førland.

Hun er da også spesialist på virtuell virkelighet for læring, og har jobbet mye med spill og simuleringer der du kan trene på virkelige situasjoner ved en datamaskin.

Dataversjonen gir helse- og omsorgspersonell en mulighet for å trene på en reell situasjon. Illustrasjon: Mikhail Fominykh, NTNU

Dataversjonen gir helse- og omsorgspersonell en mulighet for å trene på en reell situasjon. Illustrasjon: Mikhail Fominykh, NTNU

Dataversjonen er nettopp dette: en slags kopi av virkeligheten der helse- og omsorgspersonell kan trene på en reell situasjon. Det sparer tid for dem som skal undervise og for dem som skal lære, samtidig som det kan minske belastningen på dem som bor på et ekte senter. Undervisningen kan foregå på distanse og i studentenes eget tempo. Det kan også være en nyttig og morsom avveksling.

Erfarne folk står bak

Ideen bak spillet kom fra Trondheim kommune. Ansatte med erfaring har bidratt med innspill til hvilke situasjoner som bør være med. Omsorgspersonell har testet det.

– Dette er en idé vi prøver ut. Vi har sett for oss dette som en liten del av en større opplæringspakke, sier Karine Lee Blomstrøm, prosjektleder for Kunnskap og kunnskapsbygging i Trondheim kommune.

For det er slett ikke meningen at helsepersonell skal slutte å øve på ekte mennesker i ekte situasjoner.

– Dette har mer vært tenkt som et supplement, sier Vibeke Wågheim, prosjektleder for Bolig og teknologi i kommunen og en høyst erfaren spiller.

Det er slett ikke meningen at helsepersonell skal slutte å øve på ekte mennesker i ekte situasjoner. Spillet er ment som et supplement. Illustrasjon: Mikhail Fominykh, NTNU

Det er slett ikke meningen at helsepersonell skal slutte å øve på ekte mennesker i ekte situasjoner. Spillet er ment som et supplement. Illustrasjon: Mikhail Fominykh, NTNU

Tanken er i første omgang at spillet gir en kort introduksjon til folk som skal begynne i omsorgsyrker, slik at de kan forberede seg på det som møter dem i virkeligheten.

Kanskje kan det erstatte deler av undervisningen som ellers ville bestått i å lese noe i en bok, noe enkelte kan ha vegring mot.

Kontrollene er intuitive for dem som allerede er vant med førstepersonsspill. For andre bør de være ganske enkle å lære.

Enkelt å lære

Mikhail Fominykh står bak mye av programmeringen bak dette spillet. Han er førsteamanuensis ved avdeling for logistikk ved Høgskolen i Molde, der han arbeider med trening på nødsituasjoner.

Nå er Fominykh involvert i WEKIT, et EU-program som arbeider med nye, høyteknologiske opplæringsmetoder, som Augmented Reality og wearables under trening på arbeidsplasser. (Se mer om det her.)

Tanken er i første omgang at spillet gir en kort introduksjon til folk som skal begynne i omsorgsyrker, slik at de kan forberede seg på det som møter dem i virkeligheten. Men de høye hælene blir neppe med videre. Illustrasjon: Mikhail Fominykh, NTNU

Tanken er i første omgang at spillet gir en kort introduksjon til folk som skal begynne i omsorgsyrker, slik at de kan forberede seg på det som møter dem i virkeligheten. Men de høye hælene blir neppe med videre. Illustrasjon: Mikhail Fominykh, NTNU

En prototype ble laget i Second Life. Denne andre varianten av spillet er kodet i Unity, et i denne sammenhengen enkelt og billig program. Men det fungerer. Fominykh brukte rundt 185 timer, mens kommunen hjalp til med produksjon av tekster og lyder.

Foreløpig er det laget et lite knippe med ulike situasjoner.

– Fase tre vil være å lage en mer avansert simulator med flere scenarier, sier Prasolova-Førland.

Men dette vil kreve en større satsing. Om det blir noen fase tre er foreløpig usikkert. Trondheim kommune har ennå ikke bestemt seg for om de ønsker å gå videre. Det blir antakelig avgjort i løpet av høsten.