Professor Dag Svanæs demonstrerer gjerne halen sin. Den er akkurat passe lang, sånn fra livet og nesten ned til anklene omtrent. Foto: Kai T. Dragland, NTNU

Professoren som savnet halen sin

Professor Dag Svanæs har forelest ved Stanford og er inspirert av filosofene Heidegger og Merleau-Ponty. Han har også en lang, hårete hale som han tidvis har savnet.

DATATEKNIKK: NTNU har plass for mange ulike folk med en variasjon i interesser og væremåter som ikke står tilbake for noe habitat du kan finne i naturen.

En hale uten sin eier er bare trist. Foto: Kai T. Dragland, NTNU

En hale uten sin eier er bare trist. Foto: Kai T. Dragland, NTNU

Å finne en professor med hale bør derfor ikke overraske noen.

Kanskje er det mer overraskende at denne halen er del av en filosofisk tilnærmingsmetode til livet selv, og at professor Dag Svanæs er et svært reflektert menneske som har latt seg inspirere av filosofer som Maurice Merleau-Ponty og Martin Heidegger.

Dunete robothale

Dag Svanæs er altså professor ved Institutt for datateknikk og informasjonsvitenskap ved NTNU. Innimellom finner du ham på kontoret sitt.

Professor Svanæs demonstrerer gjerne halen sin. Den er akkurat passe lang, sånn fra livet og nesten ned til anklene omtrent.

Dersom halen var et kjæledyr, ville du antakelig kalle den «Fluffy» eller «Gråtass».  Dette er robotteknologi kledd i dunete kunstpels som står i stil med en hvilken som helst grådress av beste merke og som kunne gjøre den mest prisbelønte rasekatt misunnelig om katten i det hele tatt brydde seg.

Og artig. Selvsagt er halen artig.

Saken fortsetter under bildet.

Stilig, trist, oppgitt eller glad? En ekte herre er uansett ikke velkledd uten en hale. Foto: Kai T. Dragland, NTNU

Stilig, trist, oppgitt eller glad? En ekte herre er uansett ikke velkledd uten en hale. Foto: Kai T. Dragland, NTNU

 

Innsikt i oss selv

Nå er det omtrent to år siden han lagde den første versjonen. Halen er blant annet inspirert av et kunstprosjekt i København. Svanæs har en deltidsstilling som professor II ved IT-Universitetet der.

Akkurat nå må halen fjernstyres, for sensorene som tilhører den er i bruk av et annet prosjekt.

Sånn virker halen

 

  • Et akselerometer og et gyroskop i boksen på korsryggen detekterer hvilken romvinkel halen har i forhold til bakkeplanet.
  • Denne vinkelen oversettes så av en Arduino-datamaskin til halebevegelser gjennom to servoer, en for opp-ned og en for venstre-høyre.
  • Dette er samme teknologi som gjør at helikopterdroner automatisk holder seg vannrett i luften.

 

– Med sensorene fungerer den sånn at om jeg står krumrygget, får jeg halen mellom beina, sier Svanæs.

Men om professoren står med rak rygg, strutter halen utover med tilsvarende selvtillit.

Det er et strålende skue.

Nå skulle du kanskje tro at Svanæs er en av de professorene du har sett i tegneserier og på film, men selv om vi ikke vil frikjenne ham helt siden vi ikke egentlig kjenner ham, er det mye som tyder på at mannen rett og slett har sans for humor.

Som en bonus kan denne halen kanskje bidra til at vi får mer innsikt i hvordan vi mennesker oppfatter oss selv og verden omkring oss.

Lett tilgjengelig teknologi

– Teknologimessig er dette relativt enkelt, sier professor Svanæs.

Delene til denne halen er også 3D-printet på NTNUs eget utstyr. Datamaskinen som styrer den er en rimelig Arduino. Foto: Kai T. Dragland, NTNU

Delene til denne halen er også 3D-printet på NTNUs eget utstyr. Datamaskinen som styrer den er en rimelig Arduino. Foto: Kai T. Dragland, NTNU

Å lage en robothale var mulig å gjøre for ti år siden også. Og 20 år siden. Men rimelige datamaskiner, deling av programvare og 3D-printing av deler gjør at det å designe og lage en robothale er blitt så billig at folk med den rette fagbakgrunnen nå kan gjøre det selv.

Delene til denne halen er også 3D-printet på NTNUs eget utstyr. Datamaskinen som styrer den er en rimelig Arduino.

Men fremdeles må du altså ha den rette kompetansen. Svanæs jobber tett med folkene på Institutt for produktdesign ved NTNU.

Trollhale i Peer Gynt

For omtrent halvannet år siden tok Studentersamfundets Interne Teater  (SiT) kontakt. De trengte en mekanisk hale som de kunne bruke i en oppsetning av Peer Gynt.

– Jeg hadde en hale liggende, sier Dag Svanæs.

Evolusjonen fra den første versjonen til ferdig hale er interessant i seg selv. Foto: Kai T. Dragland

Evolusjonen fra den første versjonen til ferdig hale er interessant i seg selv. Foto: Kai T. Dragland

For oss andre er det litt vittig å se for seg hakesleppet hos samtalepartneren. Mekaniske haler er sjelden noe folk har liggende noe sted. Men Svanæs hadde altså det.

Halen ble derfor brukt i teaterforestillingen, der et av trollene i Dovregubbens Hall kunne ta i bruk en fjernstyrt variant. Da satt en person i bakgrunnen og styrte den mens skuespilleren kunne konsentrere seg om å bevege seg på scenen.

Røde elefantører

Men SiT trengte etter hvert flere kroppsdeler. Under årets «Uka» måtte en rød elefant i barneforestillingen ha noen store ører som den kunne vifte med.

Skuespiller Trond J. Stavås utstyres med elefantkostyme. Foto: Martin Solheim, NTNU

Skuespiller Trond J. Stavås utstyres med elefantkostyme. Foto: Martin Solheim, NTNU

Hvem var vel mer naturlig å spørre enn Dag Svanæs, mannen som tilfeldigvis har mekaniske haler liggende?

Denne gangen lagde han dem ikke selv. Isteden gikk jobben til masterstudent Martin Solheim som han er veileder for.

– Jeg meldte meg jo frivillig til denne jobben, sier Martin Solheim.

Saken fortsetter under filmen.

Han kikket gjennom lista med forslag til mastergradsoppgaver. Mye av det så kjedelig ut.

– Men der sto det også et forslag om å lage mekaniske ører og hale til teaterforestillinger. Det hørtes gøy ut.

Det var det også, selv om det ble mye jobbing til sent på natt for å få ørene ferdig i tide.

Masterstudenten kom opp med en variant av elefantører der viftingen kan styres med peke- og langfinger. Dette overføres så via Bluetooth fra sensorene i skuespillerens hanske til motorene som styrer ørene. Det fungerer finfint. Nå kan skuespilleren selv kontrollere bevegelsene.

Elefantørene er for øvrig kanskje enda et hint om at Svanæs ikke akkurat er en akademisk lettvekter.

Saken fortsetter under filmen.

Teknologien som del av oss

– Jeg har holdt på med forholdet mellom mennesker, maskiner og interaksjonsdesign i over 20 år, sier Svanæs.

Interaksjonsdesign handler om hvordan vi mennesker forholder oss til teknologi og hvordan vi samhandler med den.

Svanæs var vel i grunnen Norges første professor i interaksjonsdesign. Han har forelest i forholdet mellom mennesker og teknologi ved Stanford University, og var sentral i oppbyggingen av studiet ved NTNU sammen med folk på linjen for produktdesign.

– Jeg har holdt på med forholdet mellom mennesker, maskiner og interaksjonsdesign i over 20 år, sier Dag Svanæs. Her fra robotkampfinalen 2015 sammen med studenter. Foto: Kai T. Dragland, NTNU

– Jeg har holdt på med forholdet mellom mennesker, maskiner og interaksjonsdesign i over 20 år, sier Dag Svanæs. Her fra robotkampfinalen 2015 sammen med studenter. Foto: Kai T. Dragland, NTNU

Normalt handler dette om gjenstander med mer umiddelbart observerbar nytteverdi enn halen. Svanæs har blant annet vært med på å utvikle produkter som skal hjelpe folk som trenger fysisk rehabilitering. Han er også med på å utvikle og evaluere dataspill som skal hjelpe folk til å trene ved hjelp av kjent spillteknologi som Wii og Kinect.

– Det handler om å få folk opp av sofaen. Der samarbeider vi med St. Olavs Hospital, sier han.

Halen er et bidrag til å forstå mer av hvordan vi kan designe teknologi som skal brukes sammen med våre egne kropper. Det som begynte som et slags hobbyprosjekt er nå blitt et forskningsprosjekt som han håper skal kunne gi spin-off i form av nye produkter og forskningsinnsikter. Dette er på mange måter grunnforskning i interaksjonsdesign, der du lærer gjennom en kombinasjon av konstruksjon og refleksjon. I den internasjonale forskningstradisjonen han tilhører kalles dette «research-through-design».

Teknologi inn på kroppen

– Teknologien kommer stadig nærmere oss. Den kommer tettere inn på kroppen, sier Svanæs.

Det er bare noen tiår siden datamaskiner var så store at de trengte egne rom. De færreste hadde noe spesielt forhold til dem. Men det har endret seg. PC-ene kom inn i folks stuer. Med de bærbare maskinene kom de opp i fanget til folk. Datamaskinene rykket stadig nærmere inn på oss.

Har du nå virkelig drukket kaffe om du ikke deler det på sosiale medier? Foto: Thinkstock

Har du nå virkelig drukket kaffe om du ikke deler det på sosiale medier? Foto: Thinkstock

Nå er det mange som knapt kan se for seg et liv uten mobiltelefonen. Hva ville vel en tur til Parc Güell i Barcelona eller en grisedyr vegetarlunsj på restaurant ha vært om folk ikke kunne dele begivenheten på sosiale medier? Helst med den nyeste teknologiske dingsen de har på innerlomma?

Men iPhone kom altså ikke før i 2007. Facebook ble ikke åpent for folk flest før i 2006 og Snapchat har ikke vært blant oss lenger enn siden 2011.

Nå kommer smartklokkene som samtidig måler pulsen vår og kanskje kan fortelle oss at et hjerteattakk er på vei.

Skrittet er ikke langt til implanterte chiper som kan fortelle sukkersyke at de kommer til å få føling og derfor bør gjøre noe. Da har datamaskinene kommet inn under huden på oss, og de og vi er blitt til noe annet.

Vi blir noe annet

– Dette endrer oss, på godt og vondt. Vi har alltid hatt teknologi. Den har alltid endret oss, sier Svanæs.

Teknologien endrer hvordan vi forholder oss til verden. Hvordan vi oppfatter verden og hvordan vi oppfører oss i den. Det er derfor viktig å reflektere over dette, slik at vi kan gjøre bevisste valg i forhold til utvikling og bruk av teknologi.

Vi har alltid hatt teknologi. Den har alltid endret oss. Illustrasjon: Apple

Vi har alltid hatt teknologi. Den har alltid endret oss. Illustrasjon: Apple

Det er her filosofene Heidegger og Merleau-Ponty kommer inn i bildet. Vi forholder oss til verden gjennom kroppen. Den er porten inn til verden for oss og styrer hvordan vi interagerer med den.

Hele vår verden styres av hvordan kroppen oppfatter den: Er noe til høyre eller venstre, langt oppe eller nede, er noe kaldt eller varmt. Våre kroppslige rytmer styrer hvordan vi oppfatter musikk.

Verktøy endrer kroppene våre og blir en forlengelse av den.

Mens du lærer å sykle eller å bruke en hammer eller å kaste med en fiskestang kjennes det ikke spesielt naturlig ut. Men når du først har lært det, slipper du å tenke på at du sykler. Du slipper å tenke på at hammeren slår ned spikeren for deg eller at fiskestangen hjelper deg under matauken. Blinde sanser verden gjennom tuppen av blindestokken sin. Redskapene er blitt forlengelser av deg selv.

–       De endrer den fysiske kroppen din. Som om du var en annen art, sier Svanæs.

Haledyr

Sånn er det med datateknologien også. Og sånn er det med den mekaniske halen.

Kanskje det ikke er så dumt med en hale likevel? Foto: Kai T. Dragland, NTNU

Kanskje det ikke er så dumt med en hale likevel? Foto: Kai T. Dragland, NTNU

– Våre forfedre hadde hale for noen millioner år siden. Jeg ville se om hjernen var fleksibel nok til igjen å bli et haledyr, sier Svanæs.

Halen endrer kroppen. Når halen aksepteres av kroppen, som når hammeren blir din forlengede arm, endres du i takt med den.

– En av de mest interessante opplevelsene for meg var da jeg etter å ha gått med halen en times tid tok den av og fikk den overraskende kroppslige følelsen av å være haleløs, sier Svanæs.

Når man utvider kroppen gjennom teknologi så åpner det for spørsmålet om hva som gjør oss til mennesker. Hva er naturlig? Er det naturlig for oss å gå med klær? Er det naturlig å bo i hus? Er det naturlig å spille gitar? Er det naturlig å ha mobiltelefoner og ta selfies? Er det naturlig å ha en mekanisk hale? Er det kanskje bare fantasien som setter grenser for hva som er naturlig for oss mennesker?

Skulle ikke dette være verdt å forske på for et nysgjerrig og sansende menneske?

Kanskje det ikke er så dumt med en hale likevel?

En av de mest interessante opplevelsene for meg var da jeg etter å ha gått med halen en times tid tok den av og fikk den overraskende kroppslige følelsen av å være haleløs.