Slik ble en tarmbakterie fra Bergen og en flis fra Osebergskipet til kunst
Lekne kunstnere inviterte til samarbeid, og velvillige forskere sa ja. Slik ble en tarmbakterie fra Bergen og en 1200 år gammel treflis til kunst i det offentlige rom.
Under taket på Hogsnes Helsehus i Tønsberg svever en hvit, 3,5 meter lang lysskulptur. Utenfor Fyllingsdalen terminal på Bybanen i Bergen, vrir kjeder av bakterier støpt i bronse seg opp fra bakken.
Skulpturen på helsehuset heter «Fartøyet», og er utviklet fra en ørliten treflis fra nasjonalskatten Osebergskipet. Verket i Bergen heter «Den minste passasjeren», og stammer fra en tarmbakterie som tok Bybanen den 18 oktober 2019.
Et ekstremt tverrfaglig samarbeid
– Dette var helt nytt for oss. Det som gjør det så givende og gøy, er at vi ser hva vi kan få til når folk faktisk møtes og snakker sammen, sier Trude Helen Flo og Sindre Ullmann. Foto: Sølvi W. Normannsen
– Begge kunstverkene springer ut av et ekstremt tverrfaglig samarbeid, sier professor i cellebiologi ved NTNU, Trude Helen Flo.
Sammen med sin tidligere stipendiat, Sindre Ullmann, har hun vært med å utvikle skulpturene sammen med kunstnerduoen Beret Aksnes og Vegar Moen.
– Det har vært utrolig gøy, sier Flo, som leder Senter for molekylær inflammasjonsforskning (CEMIR) ved Institutt for klinisk og molekylær biologi.
På utstilling i Stockholm
«Tarmbakterie från ett av sätena på spårvagnen förstorat trettitre tusen gånger». Beret Aksnes og Vegar Moen. Foto: Vegar Moen
Nå har en del av Den minste passasjeren reist videre til utstilling i Stockholm. Fredag 9. februar åpner Vårsalongen 2024 i Liljevalchs på Djurgården, også kalt Stockholms vakreste utstillingsmiljø. Nesten 5 000 kunstnere søkte om å delta i denne svenskenes variant av den norske Høstutstillingen.
I utstillingskatalogen rettes stor takk til både mikrobiologen på St.Olavs hospital, NTNU Nanolab, Trude Helen Flo og Sindre Ullmann for samarbeidet om skulpturen.
Ingen snarveier
Bakterien i Bergen er forstørret 33 000 ganger, mens treflisen som ble til en lysskulptur ble forstørret opp 20 000 ganger.
– Jeg ble veldig fascinert over måten kunstnerne tenkte, og jobbet på. De kunne lett ha funnet og brukt bilder og illustrasjoner av en tarmbakterie på nett, men det var ikke noe tema. De insisterte på at verkene skulle bygge på ekte vare, sier Trude Helen Flo.
Tarmbakterier og tuberkulose
Trude Helen Flo forsker på betennelsesreaksjoner. Hun er ekspert på forholdet mellom celler i det medfødte immunforsvaret vårt og bakterier som mykobakterier og E.Coli.
De første står bak sykdommer som tuberkulose og lepra. E.Coli finnes naturlig i tykktarmen, og kan skape alvorlig trøbbel for oss om de havner andre steder i kroppen vår.
Begynte med The Big Challenge
Forskere og kunstnere fant hverandre under NTNUs vitenskapsfestival The Big Challenge i 2019. Da inviterte NTNU Helse og Trondheim kunstmuseum til utstillingen «The Micro Challenge», der temaet var store globale helseutfordringer i vår tid.
På åpningen holdt Trude Helen Flo et innlegg om forskningen sin. Kunstverket som Aksnes og Moen stilte ut var en tapet av elektronmikroskop-bilder av multiresistente bakterier fra St. Olavs Hospital.
– Vi skrev for hånd på veggene fornavnene til alle Trondheims 192.000 innbyggere, forteller Vegar Moen..
Les også: Skal lage kunst om antibiotikaresistens og sykdommer
Avbildning som utgangspunkt
– For meg var det veldig fascinerende å høre at de brukte elektronmikroskopi som utgangspunkt, både for dette verket og en utsmykning i Tromsø. Vi jobber med avbildning i mikroskopi vi også, så det de drev med var jo ikke helt fjernt for oss.
Verket i Tromsø er et rastrert stålbelte på 3×21,5 meter som strekker seg langs fasaden på Medisin- og helsefagbygget ved Universitetet i Tromsø, Norges arktiske universitet. Det er egentlig et superforstørret elektronmikroskopisk bilde av hjernen til en fruktflue, et bittelite dyr brukt i medisinsk forskning gjennom mer enn 100 år.
Fluehjerne. Kunstverket er laget i perforert speilpolert stål med LED-belysning bak. Elektronmikroskopi-bildet er forstørret 2,5 millioner ganger. Fruktfluen er fanget, preparert og fotografert av senioringeniør Randi Olsen ved Kjernefasilitet for avansert mikroskopi, IMB, UiT. Foto: Vegar Moen
Kastet inn og forkastet ideer
Da de fikk utsmykningsoppdraget på Bybanen i Bergen, tok kunstnerne kontakt med forskerne.
– Vi hadde flere runder der ideer ble kastet fram og tilbake. Noen var totalt uten rot i virkeligheten. Men selv om de fikk kjedelige svar fra oss forskere om at noe ikke var mulig, så fortsatte de å lete etter nye utveier, sier Sindre Ullmann.
Han er overingeniør ved Institutt for klinisk og molekylær biologi, og har jobbet mye med bionanoteknologi og ulike teknikker innen elektronmikroskopi.
Samlet inn bakterier
Kunstnerduo. Beret Aksnes og Vegar Moen har samarbeidet om kunstverk til offentlige bygg siden 2008. Foto: Vegar Moen/privat
Avdeling for medisinsk mikrobiologi på St. Olav stilte også velvillig opp. Høsten 2019 sendte de utstyr til innsamling, transport og lagring av bakterieprøver til kunstnerne.
Den 18. oktober dro Aksnes og Moen rundt på Bybanen i Bergen og samlet inn råmateriale på seter, dørhåndtak og stoppknapper. På et diskotek i Fyllingsdalen tok de prøver fra hendene til ungdommer.
Prøverørene ble returnert til Trondheim og satt til dyrking. Tilslutt havnet de små bakterieklumpene hos Sindre Ullmann som skannet dem på NTNU NanoLab.
Kjendis fra endetarmen
Blant bakteriene valgte de ut en gammel kjenning: Enterococcus faecalis.
– Det er en kjent endetarmsbakterie som vi kunne forvente å finne på et offentlig transportmiddel, forklarer Ullmann.
Den minste passasjeren, altså. En av tusen milliarder eller deromkring, levende individer på daglig reise rundt i kroppene våre, og over alt rundt oss.
Sandblåste tarmbakterier
Enterococcus faecalis. Avbildning: Sindre Ullmann
For å håndtere tarmbakteriene i mikroskopet, støpes de først inn i epoxylim.
Bildene får Ullmann frem ved hjelp av et instrument som virker som en kombinert sandblåser og et mikroskop.
Han graver praktisk talt en grøft i plastklumpen med bakteriene, og en stråle av elektrisk ladde atomer sørger for et tverrsnitt ned i prøven. Dette virker som en gjennomsiktig vegg, som bakteriene kan avbildes gjennom.
– Slik kan man sandblåse vekk et nytt lag for hvert bilde som tas. Til slutt stables bildene sammen til en tredimensjonal avbilding, som vi kan putte inn i programvare og rekonstruere både utseende og oppførsel til, forklarer Sindre Ullmann.
Falt for skjønnheten
Den minste passasjeren, forstørret 33 000 ganger – og måler 2.5 x 3,1 meter. Foto: Vegar Moen
Bakterier fra hendene til lokale ungdommer pryder også taket i noen av vognene på Bybanen. Bildene er tagget med gamle stedsnavn. Foto: Morten Wanvik/Vestland fylkeskommune
Kunstnerne sier de falt for skjønnheten i formen på bakterien. De fikk laget en nøyaktig lik 3D-modell, som ble brukt som støpeform for bronse.
– Slik møter ny teknologi gammelt håndverk, sier Aksnes.
Kunstnerne beskriver samarbeidet med NTNU-forskerne som «helt fantastisk».
– Intet spørsmål var for lite eller dumt. Forskerne var åpne, nysgjerrige og tolerante, og de besvarte spørsmålene våre og forklarte med stor tålmodighet, forteller kunstnerduoen.
Velger den lange veien
– Vi har stor respekt for den faglige kunnskapen deres og vi vet at det kreves både kreativitet, grundighet og veldig mye arbeid for å nå forskningsmål. Vi er rett og slett imponerte, sier Beret Aksnes.
Professor Trude Helen Flo sier hun aldri har vært så tett på utformingen av et kunstverk.
– Vi fikk anledning til å se hvor mye kunstnere legger i det. Viktigheten av å fortelle en hel historie rundt det som ble til de ferdige verkene. De velger virkelig den lange veien, sier hun.
Trude Helen Flo og Sindre Ullmann mener kunstprosjektet bekrefter at spennende og artige ting kan skje, om man er åpen for å bryte litt med det en vanligvis gjør. – Hadde vi bare vært opptatt av oss selv og vårt eget arbeid ville vi aldri hoppet inn i dette, sier Sindre Ullmann. Foto: Sølvi W. Normannsen
Fra mikroflis til lysskulptur
Osebergskipet, fra utgravningene i 1904. Foto: Olaf Væring, Kulturhistorisk museum Universitetet i Oslo / Wikimedia commons
Etter tarmbakterie-prosjektet kom utsmykningsoppdraget på helsehuset i Tønsberg. Det var i disse traktene at det staselige Osebergskipet ble funnet i en gravhaug i 1903.
Skipet ble bygd rundt år 820, og Moen og Aksnes ville spille på de historiske linjene.
Heller ikke her var det noen snarvei. Etter en lengre prosess fikk de til slutt lov til å bruke en liten flis, bare noen millimeter stor, fra det originale skipet.
Det ekte gir mer dybde
– Det er vanskelig å beskrive følelsen av å få reagensrøret med en treflis fra Osebergskipet, og bokstavelig alle kunne holde en bit av nasjonalskatten i hånda, sier Aksnes.
Duoen er opptatt av å finne et konkret utgangspunkt når de jobber med kunst i det offentlige rom. Et stykke virkelighet som kan overraske og engasjere. De undersøker alltid det aktuelle stedet nøye, og leter etter historier og særtrekk.
– Ekte utspring overgår ofte fantasien og har gjerne flere lag og tilknytningspunkter som tilfører kunsten dybde. Derfor er det autentiske grunnlaget viktig, forklarer Beret Aksnes.
NTNU-forskerne tok ut flisbiten pilen peker på, i bildet til venstre. I midten: Trebiten klargjort for elektronmikroskopi – med avbildning til høyre. Avbildning: Sindre Ullmann
En ferd gjennom tid
Ut fra Osebergskip-flisa, fikk Ullmann fram et bilde og lagde en 3D-modell.
Modellen ble utgangspunkt for en støpeprosess i glassfiber, et materiale som brukes i båtproduksjon i dag. Slik har «Fartøyet» på sitt vis reist gjennom århundrene og endt opp under taket på Hogsnes helsehus.
Ikke mulig uten vitenskapen
Kunstnerne jobber på en måte som ofte krever samarbeid med andre fagområder, men sier at samarbeidet har vært sjeldent tett prosjektene med NTNU.
Konservator Susan Braovac ved Kulturhistorisk Museum ofret en bit av nasjonalskatten. Bildene i midten viser treflisen, elektronmikroskop-bildet og den digital 3D-modellen som ble utgangspunktet for støpeprosessen. Fartøyet har et skjelett av stål, og er støpt i glassfiber, et materiale som brukes i båtproduksjon i dag. Overflaten er i polyester, og lysskulpturen måler 1,5 x 3,5 meter. Foto: Mårten Teigen KHM 2010, Sindre Ullmann, Vegar Moen.
– Det ville ikke blitt noe Fartøyet, Den minste passasjeren eller Fluehjerne uten forskernes og vitenskapens bidrag. Vi er ikke så interessert i å uttrykke egne følelser, men håper at verkene kan engasjere og vekke tanker og følelser i seg selv. Vi er ute etter nøyaktigheten og den mulige sannhetsgehalten som finnes i vitenskapen, forklarer Beret Aksnes.
