Overvekt koster samfunnet langt mer enn fedme
Nordmenn blir stadig tyngre. Nå ber forskerne politikerne ta grep. «Vanlig» overvekt fører nemlig til større kostnader i helsevesenet enn fedme.
– Vi hører ofte at fedme utgjør en høy kostnad for både individ og samfunn, ettersom fedme øker risikoen for helseproblemer. Men totalt sett er kostnadene forbundet med overvekt mye høyere, sier NTNU-forsker Christina Hansen Edwards.
Siden 80-tallet har nordmenn blitt stadig tyngre. De siste førti årene har andelen personer med fedme, det vil si en kroppsmasseindeks (BMI) på over 30, økt betydelig. I dag antar man at nær hver fjerde nordmann har fedme.
Men også antallet personer med mer «vanlig» overvekt har økt. I perioden 1980 til 2000 økte den gjennomsnittlige BMI hos befolkningen med ett poeng for hvert tiår.
– Man ser et skifte i hele befolkningen mot høyere BMI. Også personer med en BMI i «normal-området» har økt vekten, sier Edwards.
Nå har forskerne sett på sammenhengen mellom BMI og kostnader hos spesialisthelsetjenesten.
– Selv om kostnadene individuelt sett er høyest for personer som har fedme, er de totale kostnadene for samfunnet høyest ved overvekt, ettersom det er mange flere personer som har overvekt enn fedme, sier forsker ved NTNUs Institutt for samfunnsmedisin og sykepleie, Gudrun Maria Waaler Bjørnelv.
Etterlyser tiltak på befolkningsnivå
Med andre ord: Selv om risikoen for sykdom er høyere om du har en BMI over 30, så vil den totale sykdomsrisikoen i hele befolkningen være større ved BMI over 25. Dette fordi de aller fleste ligger i dette området på skalaen.
Edwards mener det er viktig for politikerne å være klar over dette når de skal forvalte helse- og samfunnsressursene.
– Personer med fedme trenger å få god behandling fra helsetjenestene. Men for å lette sykdomsbyrden og kostnadene av overvekt og fedme i hele befolkningen, bør individrettet behandling kombineres med effektive tiltak på befolkningsnivå, sier Edwards.
Gudrun Maria Waaler Bjørnelv og Christina Hansen Edwards har sett på sammenhengen mellom BMI og kostnader hos spesialisthelsetjenesten. Foto: Privat
Studien er basert på tall fra Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag (HUNT). Den viser at 75 prosent av mennene og 61 prosent av kvinnene var overvektige eller hadde fedme.
Av disse hadde 3.7 prosent av mennene og 6.6 prosent av kvinnene en BMI over 35. 22.4 prosent av mennene hadde en livvidde på mer enn 102 cm, og 23.4 prosent av kvinnene hadde en livvidde på over 88 cm.
– På individnivå så vi at en økning i BMI ga størst økning i utgifter til spesialisthelsetjenesten hos de med høyest BMI fra før. Om man sammenligner en mann med en BMI på 37 med en mann med BMI på 38, vil sistnevnte i snitt føre til 2.110 kroner mer i gjennomsnittlige kostnader hos spesialisthelsetjenester per år.
En tilsvarende forskjell hos menn med henholdsvis 27 og 28 i BMI vil kun gi en øking på 293 kroner.
Bør ikke være skambelagt
Tilsvarende sammenligning hos kvinner viser forskjeller på hhv. 1306 og 277 kroner. Men når forskerne ser på tallene for befolkningen som helhet, endrer bildet seg.
– På samfunnsnivå ser vi derimot at den største økningen i utgifter til spesialisthelsetjenesten var ved endringer i BMI i den delen av befolkningen som «kun» var overvektige, det vil si at de hadde en BMI mellom 25 og 30, samt hos de med milde fedme, det vil si BMI mellom 30 og 35. Dette gjelder både kvinner og menn, sier Bjørnelv.
Hun understreker at poenget med sammenligningen ikke først og fremst er å spare helsevesenet for penger, men at kostnadene i spesialisthelsetjenesten gjenspeiler sykdomsbyrden, både hos den enkelte og i samfunnet.
– Folk med fedme skal ikke føle skam over at de koster samfunnet penger.
– Det blir ofte fremstilt som at fedme er dyrt for samfunnet, sier Bjørnelv og viser til NRK-serien «Eit feitt liv».
I denne TV-serien bruker programleder Ronny Brede Aase seg selv og sin egen kropp for å belyse spørsmål rundt fedme, livsstil og helse. I serien sier Aase blant annet at han «er en utgiftspost», noe Bjørnelv påpeker ikke nødvendigvis er riktig.
– Folk med fedme skal ikke føle skam over at de koster samfunnet penger. Selv om de har høyere risiko for sykdom, er det hos de med overvekt at den høyeste spesialisthelsetjenestekostnaden ligger. Vi ønsker ikke at overvekt skal være skambelagt av den grunn, men vi må være reflekterte i hvordan vi belyser problemstillingen og hvordan vi håndterer dette i samfunnet, sier Bjørnelv.
Nyere forskning har vist at personer med høy BMI har økt sannsynlighet for å bli stigmatisert og diskriminert, også i helsevesenet.
– Dette kan føre til at personer med høy BMI unngår helsetjenestebruk, mottar dårligere helsetjenester og at forholdet mellom lege og pasient blir skadelidende. Dette er et felt hvor det er klart behov for mer forskning, for eksempel på hvordan stigmatisering påvirker kostnader til helsetjenester på lengre sikt.
Konsensus om risiko
Forskerne er også opptatt av å få fram at BMI som måle-enhet først og fremst har betydning når man ser på overvekt og fedme hos grupper, og ikke hos hver enkelt person.
– BMI alene er ikke en velegnet måleenhet på individnivå, men på populasjonsnivå kan det gi et godt bilde av fedme og overvekt, sier Edwards.
Hun presiserer at resultatene i studien er gjennomsnittskostnader ved ulike BMI-verdier, og at det er variasjoner rundt dette gjennomsnittet. En enkelt person med en gitt BMI vil derfor ikke kunne bruke disse resultatene for å si noe om egne kostnader.
Det er heller ikke gitt at overvekt fører til helseproblemer.
– Det er her variasjonen kommer inn. En person med BMI på 33 har ikke nødvendigvis høyere kostnader til helsetjenester enn en person med BMI på 23. Men ser vi på gjennomsnittet av alle personer med BMI på 33 og 23, så har personer med BMI på 33 høyere kostnader til helsetjenester enn de med BMI på 23.
Det vil derfor være hensiktsmessig å rette tiltak mot hele befolkningen
BMI er dermed først og fremst en nyttig måleenhet på populasjonsnivå, og mindre nyttig for det enkelte individ.
– I vår studie utforsker vi forholdet mellom BMI og kostnader ved helsetjenester. Selv om denne sammenhengen kan bli påvirket av mange ulike faktorer, er det bred enighet blant forskere om at en økning i BMI øker risikoen for en rekke sykdommer, sier Edwards.
Det vil derfor være hensiktsmessig å rette tiltak mot hele befolkningen, konkluderer forskerne.
– Men da trenger man kunnskap om hvilke tiltak som fungerer, påpeker Edwards.
Så hva bør helsepolitikerne gjøre? Bjørnelv og Edwards mener det er viktig at det forskes på effekten av nasjonale folkehelsetiltak.
– Tiltakene som ble innført som del av røykeloven var upopulære i det de ble innført, men etter hvert snudde dette helt. Lignende tiltak, som reklameforbud, skattlegging, og tilgangsbegrensninger på usunn mat, kunne vært testet ut for å få bukt med fedmepandemien. Dette krever modige politikere som tør å ta kontroversielle avgjørelser, sier Edwards.
Referanse:
Christina Hansen Edwards, Gudrun Waaler Bjørnelv, Karsten Øvretveit, Kristian Hveem, Johan Håkon Bjørngaard: Healthcare costs associated with overweight and obesity at an individual versus a population level – a HUNT study. Tidsskriftet – Den norske legeforening. Publisert 19 September 2023
doi: 10.4045/tidsskr.22.0726
