– Et grovt brudd på folkeretten
– Dette er en absurd situasjon, og et grovt brudd på folkeretten. Dette får automatisk betydning for Norge, sier NTNU-forsker om Russlands invasjon av Ukraina.
Susanne Therese Hansen er forsker ved NTNU Samfunnsforskning og Institutt for sosiologi og statsvitenskap ved NTNU, og har forsket på norsk russlandspolitikk samt europeisk og norsk sikkerhetspolitikk.
Hun sier det som nå skjer mellom Russland og Ukraina gjør det naturlig å tenke på Norges eget forhold til den mektige naboen i øst.
– Det er ikke sannsynlig at Norge vil stå overfor en invasjon selv. Men angrepet på Ukraina er et grovt overtramp av Russland mot folkeretten, og enhver slik offensiv vil rokke ved den følelsen vi har i Norge om at vi vet hvor vi har Russland i forhold til fremtidige konflikter av folkerettslig relevans, sier Hansen.
- Les også kronikken: Taperens ultimate hevn
Sterk folkerett viktig
Hun sier Russlands brudd på folkeretten automatisk påvirker Norge. Som et lite land er vi avhengig av en sterk folkerett, og at store land som Russland respekterer denne.
– Norge har lagt ned mye arbeid i å promotere viktigheten av folkeretten, FN og internasjonalt samarbeid. Det arbeidet kommer til å fortsette, og Norge jobber i dag med dette gjennom vårt sete i FNs sikkerhetsråd.
– Når Russland ikke respekterer folkeretten i Ukraina, trigges spørsmål om hvorvidt folkeretten kan tråkkes på også i andre spørsmål der Russlands – eller Putins? – interesser er på kollisjonskurs med folkeretten, sier Hansen.
Kan Putin bruke militærmakt til andre mål?
Hun sier vi nå har fått en endring i relasjonen mellom Russland og vesten.
– Torsdag våknet vi opp til noe som vi i mange dager har fått beskjed om fra Russland at ikke ville skje. Det er egentlig en helt absurd situasjon.
Det er snakk om desinformasjon brukt som taktisk virkemiddel.
– Det viser en selvhevdelse fra russisk side og en vilje til å ta i bruk militær makt for å oppnå sine politiske mål som få har forutsett ville komme. Da kan man spørre seg om hvilke andre mål de kan være villige til å bruke militær makt for å oppnå.
Mistet tillit til Putin
Hansen mener det er vanskelig å forutsi hva som vil skje videre.
– Her har vi fått forsikringer i flere dager om at de ikke vil angripe og så er det akkurat det de gjør. Det er snakk om desinformasjon brukt som taktisk virkemiddel. Det gjør at ingen vil ha tillit lenger til hva Putin sier.
Hun reagerer særlig på intensiteten og ordbruken i Putins tale like før invasjonen torsdag 24.februar.
– Det var en intensitet og en spesiell ordbruk i den talen. Det brukes harde ord og en sjargong der han snakker om «den ukrainske juntaen». Det er vel ingen andre som noen gang har nevnt en «ukrainsk junta», så vidt jeg vet. Det er en begrepsbruk som jeg synes er merkelig – en merkelig form for propaganda for å legitimere russiske politiske ambisjoner.
– Kan dette ha med Putin som person å gjøre?
– Man kan spørre seg om hvor forklaringsnivået skal ligge, men det er ikke tvil om at individnivået – altså Putins personlige aversjoner mot ukrainsk utvikling – er en helt sentral del av forklaringen.
- Les også: Derfor kan vi ikke bli sure for at andre nasjoner prøver å stjele hemmeligheter på Stortinget
Så mot vest, reaksjon fra øst
– Ukraina har i mange år vippet mellom øst og vest, og med årene har de blitt mer og mer orientert mot EU og vesten generelt. Det er kanskje den største vanskeligheten i ukrainsk utenriks- og sikkerhetspolitikk, at de er tvunget til å balansere mellom øst og vest.
– Når de så over tid har orientert seg vestover, får de en hard reaksjon fra øst, og en Putin som ser med sterk misnøye og redsel på denne utviklingen og inntoget av vesten i en viktig del av den russiske innflytelsesfæren. Dette er jo ment blant annet å skulle skremme Ukraina fra NATO-medlemskap. Et klart brudd på folkeretten, sier Hansen.
Da Russland i 2008 invaderte Georgia jobbet Hansen ved den norske ambassaden i Latvia.
– Vi rapporterte blant annet hjem til Utenriksdepartementet om hvilke reaksjoner invasjonen av Georgia hadde i Latvia og Baltikum. Det store spørsmålet i Latvia på den tiden var hvorvidt Latvia kunne bli det nye Georgia. Men situasjonen i Baltikum var annerledes. Landene er NATO-medlemmer. Det er ikke Ukraina, og det var heller ikke Georgia.
