Derfor får dyrene ekstra oppmerksomhet i jula
Forholdet mellom mennesker og dyr har tradisjonelt vært fylt med ritualer og folketro, spesielt i jula. Da skulle alle dyr ha det ekstra godt og kjenne på julefreden.
Det knirker i kald snø der vi går med hendene fulle av julemat, faren min og jeg. Det er julaften, noen timer før jula skal ringes inn.
Snøen drysser fra trærne når vi henger opp fuglenek og biter med spekk i trærne i hagen. I naboens fjøs humrer hesten fornøyd når han får epler og en bunt med gulrøtter. Og nissen får en skål med grøt – som fjøsmusene kommer til å kose seg med i julenatten.
Faren min var opptatt av at alle skulle alle ha det ekstra godt i jula, også dyra. Og denne juletradisjonen knyttet til dyr har lange historiske røtter. Også dyrene skulle kjenne at julefreden senket seg.
Ritualer og godt stell
Historisk sett var forholdet mellom mennesker og husdyr tett og respektfullt, og det var også fylt med ritualer, folketro og overtro, spesielt i jula.
I det gamle bondesamfunnet var det vanlig å stå opp tidlig om morgenen for å stelle husdyrene. Om morgenen første juledag var det imidlertid ikke uvanlig at budeia eller husbonden var på plass i fjøs og stall allerede ved tre-fire-tida.
Da fikk hesten og kyrne et godt fange høy, kornband, mel og kanskje litt av julematen. Katten og hunden skulle ha silbulle – nysilt melk.
Det var vanlig å foreta slike ritualer for dyrene for å verne dem mot vondt og øke trivselen. Folk mente også at det hjalp å klappe og snakke med hvert enkelt dyr og si noen godord til dem for å få hell med dyrene.
Ekstra godt dyrestell var også viktig for å unngå ulykker, ifølge folketroa. På julaften turte ikke folk å sette seg til bords for å spise julemat før dyrene hadde fått godt stell.
«Eta vel og trivast vel! I kveld er det julkveld». Det var et omkved som ble brukt, forteller språkforsker Tor Erik Jenstad ved NTNU.
Kornband til småfuglene
Rådyr kan dukke opp på fuglemateplassen for å sjekke om det er noen godsaker der. Pus følger nysgjerrig med på besøket. Foto: Nina Tveter, NTNU
– Skikken med å sette opp kornband til fuglene på julaften, som et slags tegn utendørs på at jula er kommet, er fortsatt levende den dag i dag. Mye fugl i kornbandet varslet godt år, sier Jenstad.
Det finnes ulike forklaringer på skikken med julenek. En av dem er at fuglene ble så takknemlige at de lot være å gjøre skade på åkeren til sommeren.
– Mest sannsynlig har vi å gjøre med en gammel bondeskikk som gjelder omsorg for alt levende ved juletider, sier Jenstad.
Forbud mot jakt i jula
– Også villdyra skulle ha fred i jula. Alle feller, snarer og lignende skulle ligge nede, sier Tor Erik Jenstad.
Denne tradisjonen er videreført. Også i dag skal dyrene i naturen å være i fred, ifølge norsk lov, og det er ikke tillatt med jakt og fangst i juledagene 24. – 31. desember.
Se opp for julegeita
Små geiter laget av halm har vært og er fortsatt en del av julepynten i mange hjem. Denne tradisjonen stammer fra folketro om ei julegeit som lusket omkring husene på gårdene i førjulstiden og fulgte med på om folk gjorde de juleforberedelsene som var forventet.
Julebukker eller geiter referer til tradisjonen med at disse for rundt og sjekket om folk var i rute med juleforberedelsene. Foto: Idun Haugan, NTNU
– Tradisjon og forestillinger om julegeita har gått vidt omkring over hele landet. Noe som går igjen mange steder er at den var ei slags vette, et overnaturlig vesen som nærmet seg gården i tida fram mot jul, sier Tor Erik Jenstad.
– Julegeita ble nok også brukt til å skremme ungene med, både for å få dem til å være snille og å holde seg inne om kvelden i denne mørke tida, sier Jenstad.
«Tre uker før jul, ligger geita på kvennlur», var et omkved i Sunndalen.
En kvennlur er en lokal variant av kvernlur som hører til i kvernhuset, der hvor kornet ble malt. Etter hvert som jula nærmet seg kom geita inn på gårdstunet, i vedskjulet, fjøset og etter hvert inn i huset, om det ikke er stelt skikkelig i stand til jul.
– Den var som et slags «arbeidstilsyn», sier Jenstad.
Les mer om julegeita i Jenstads kronikk: Julgeita
Ventetiden
Mange synes dagens juleforberedelser begynner i tidligste laget, men i tidligere tider startet forberedelsene vel så tidlig.
Språkforsker Tor Erik Jenstad ved NTNU er også ordbokredaktør og folkemusiker. Han holder ofte foredrag, deltar i radioprogram og har vært ast innslag i NRK-programmet Språkteigen. Foto: Kagge forlag
– Før i tida strevde de nok fra tidlig om høsten for å få gjort alt som skulle gjøres. Det var arbeid som slakting, baking, rundvask og lysstøyping. Skikken var også gjerne at alle skulle ha et nytt klesplagg til jul, og omreisende håndverkere som skreddere og skomakere hadde høysesong, sier Tor Erik Jenstad.
Men det skulle ikke være noe ekstravaganse og sløseri i førjulstiden, og særlig i adventstiden skulle det være nøkternt, både i matveien og klesveien.
Kosten skulle være enkel, og all god mat som ble laget skulle spares til selve jula. I adventstiden brukte folk ofte gamle, slitte klær. Nye klær ble tatt i bruk først på julaften.
Advent kommer fra latin Adventus domini, «Herrens komme», og kalles også ventetiden.
«Å drikke jul»
En viktig forberedelse var ølbrygging. Det var lenge lovpålagt å brygge øl til jul, og skikken har holdt seg helt fram til moderne tider.
Tor Erik Jenstad forteller at det var ulike regler og ritualer for hva som måtte gjøres for at ølet skulle bli vellykket. Det var viktig å passe på at småfolket ikke tilsatte noe i ølet som gjorde ølet ble skjemt.
Enkelte steder var det korsing på øltønnene, og man kunne ikke tråkke på dørstokker. Spesielt viktig var det å gjøre rette ritualer når gjær skulle tilsettes ølet.
Noen mente det var viktig å rope nedi ølet, mens andre var godt fornøyde om de fikk til en brakfis.
– Øl har lange tradisjoner, også i julehøytiden. Dette er en skikk fra lenge før Kristus, da de drakk for et godt år, god avling og fred, de drakk som takk til Odin og Tor. Kirken endret dette, slik at det ble slik at vi drakk som takk til Kristus og jomfru Maria, sier Jenstad.
En salig blanding
Språkforsker Tor Erik Jenstad sier at dagens juletradisjoner er en salig blanding av hedensk, romersk og kristne tradisjoner.
– At såpass mange av disse tradisjonene overlevde, tyder på at de sto sterkt i befolkningen. Folk gikk over fra å skåle for Tor og Odin til å skåle for Jesus og jomfru Maria, men skikkene forble de samme, sier han.
Fakta om ølbrygging
• Gulatingsloven, etterfulgt av Magnus Lagabøtes landslov, påla bønder å brygge øl til vintersolverv og sommersolverv, samt vår- og høstjevndøgn, som en del av offerritualer for god avling og fred.
• Kristningen: Kong Håkon den gode tilpasset loven til kristendommen, hvor øl skulle brygges til Jesus og Maria ved jul, med strenge straffer (bøter, tap av gods) for de som ikke overholdt dette.
• Jul og drikkelag: Bryggingen var en sentral del av julefeiringen, hvor det ble holdt gilder og drikkelag for å hedre det nye året.
Kilder: Språkforsker Tor Erik Jenstad, Store norske leksikon og Riksantikvaren
