Soldater kan takle å ta liv
Forskere undersøkte psyken til alle veteraner fra Libanon og Afghanistan. Én faktor avgjør om de sliter etter å ha tatt liv.
Å ta liv er ikke automatisk skadelig for psyken til soldater om omstendighetene tilsa at det var rett. Over 14.600 soldater er undersøkt.
– Det å ta livet av et annet menneske ser ikke i seg selv ut til å være noe som går på tvers av menneskenaturen. Det er heller ikke noe som nesten automatisk skaper negative ringvirkninger på psyken til den som gjør det, sier psykologspesialist Andreas Espetvedt Nordstrand.
Orlogskaptein Nordstrand er leder for forskning og utvikling ved Institutt for militærpsykiatri og stressmestring i Forsvarets sanitet. I tillegg er han førsteamanuensis ved Institutt for psykologi ved NTNU.
Resultatene fra en ny undersøkelse går tvert imot tidligere teorier om at det å ta liv i seg selv sliter på den psykiske helsa. Men dette er helt avhengig av omstendighetene rundt.
I Afghanistan var det en forholdsvis stor fare for å havne i kamp. Foto: Forsvaret
Undersøkte alle veteraner fra Libanon og Afghanistan
Nordstrand undersøkte hvordan det går med psyken til veteraner etter endt tjeneste. Dette gjorde han sammen med blant annet professor Leif Edward Ottesen Kennair fra samme institutt og en rekke andre forskere.
Andreas Espetvedt Nordstrand. Foto: Forsvaret
Disse inkluderer krigsveteranen Ronny Kristoffersen som selv ble skutt i Afghanistan, og tidligere sjefspsykiater i Forsvaret – nå kjent fra Kompani Lauritzen – Jon Reichelt. Det er en omfattende studie.
– Vi undersøkte alle Forsvarets veteraner fra både Libanon og Afghanistan. Der identifiserte vi alle veteraner som har tatt liv i kamp, sier Nordstrand.
Det er stor forskjell på veteraner fra Libanon og Afghanistan.
Det totale antallet i studien omfattet derfor hele 10.605 veteraner fra Libanon og 4053 fra Afghanistan, selv om bare et lite mindretall hadde tatt liv. Forskerne undersøkte deretter hvordan opplevelsene under tjenesten hadde påvirket psyken til soldatene i etterkant.
– Vi så på PTSD, depresjon, insomni, angst, alkoholforbruk og livskvalitet, sier Nordstrand.
Resultatene er oppsiktsvekkende. For det er stor forskjell på veteraner fra Libanon og Afghanistan.
Libanon-veteraner fikk flere psykiske plager
– Blant veteranene som hadde tjenestegjort i Libanon, var det å ha tatt liv i kamp en sentral faktor. De som hadde tatt liv i kamp fikk oftere psykiske plager, økt alkoholforbruk og redusert livskvalitet senere, sier Nordstrand.
Men sånn var det ikke for dem som tjenestegjorde i Afghanistan.
– Hos Afghanistan-veteranene hadde det å ta liv ingen påvirkning på hvordan det gikk etterpå. Vi ser ikke engang en trend på noen av variablene vi undersøkte, sier Nordstrand.
I alle analysene kontrollerte forskerne for om annen eksponering for traumer kunne forklare funnene. Forskjellen mellom de to veteranpopulasjonene er slående.
I Libanon var soldatenes jobb i stor grad å roe gemyttene og passe på at freden ble opprettholdt. Det var en fare for å havne i kamp, men denne faren var langt fra like stor som i Afghanistan. Foto: Torbjørn Kjosvold, Forsvaret
Han mener funnene forteller noe grunnleggende om mennesker.
– Det er en utbredt oppfatning i samfunnet at det å ta liv av andre mennesker går på tvers av menneskets natur, og at dette derfor lett vil skape det psykotraumatologien kaller “moralske skader”.
Men sånn er det tilsynelatende ikke.
– Våre funn indikerer at det er svært kontekstavhengig om det å ta liv vil ha en negativ påvirkning på psyke og livskvalitet etterpå, sier Nordstrand.
Helt ulike situasjoner for soldater i Libanon og Afghanistan
Libanon og Afghanistan var svært ulike oppdrag. Det kan forklare noe av forskjellen.
I Libanon var soldatenes jobb i stor grad å roe gemyttene og passe på at freden ble opprettholdt. Det var en fare for å havne i kamp, men denne faren var langt fra like stor som i Afghanistan.
Å delta i en fredsbevarende operasjon ser ut til å gjøre soldatene mye mer sårbare for ettervirkninger av å ha tatt liv enn soldater som deltar på kampoppdrag er.
I Afghanistan måtte soldatene i langt større grad belage seg på å oppleve kampsituasjoner i møte med mer aggressive motstandere.
– Det å delta i en fredsbevarende operasjon ser ut til å gjøre soldatene mye mer sårbare for ettervirkninger av å ha tatt liv enn soldater som deltar på kampoppdrag er.
Forventningene til soldatene og tjenesten var altså helt ulike.
– Vi mener dette støtter et syn på at det først og fremst er brudd på gruppenormer og oppdragsbeskrivelser som gjør at handlinger som å ta liv blir skadelige, sier Nordstrand.
Om oppdraget tilsier at det er stor risiko for at motstanderen opptrer aggressivt, er det større rom og aksept for å ta liv.
Gruppene er mer like når det gjelder andre traumatiske opplevelser, som å være i livsfare eller å bli vitne til noe traumatisk.
– Men Afghanistan-veteranene får mindre plager av å være i livsfare, slik som eksempelvis å delta i kamphandlinger. Dette henger nok sammen med trening og forberedelse, som igjen gir et mental overskudd i høy-stress-situasjoner og dermed fører til at det er mindre sannsynlig at slike opplevelser påvirker soldatene negativt etterpå.
En hundepatrulje sør i Libanon. Foto: Torbjørn Kjosvold, Forsvaret
Soldater må få klare oppdrag som skaper normer
– Vi mener funnene viser at vi må være svært bevisste på hvilke engasjementsregler, forventinger og oppdragsbeskrivelser vi utformer når vi sender soldater ut på oppdrag med våpen i hånd.
Det gjelder ikke bare for soldater heller. Det samme er sannsynligvis tilfellet for andre deler av statens voldsmonopol, slik som politiet.
Om soldater opplever at det er akseptert å ta liv når situasjonen krever det, blir slike opplevelser sjelden et problem.
– Sammen skaper disse faktorene gruppenormene soldatene imellom, normer som avgjør hva de oppfatter som rett eller galt. Det er disse gruppenormene som eventuelt brytes eller ikke brytes hvis de så havner i en situasjon hvor de må ta liv, sier Nordstrand.
Om soldater opplever at det er akseptert å ta liv når situasjonen krever det, blir slike opplevelser sjelden et problem. De sitter ikke igjen med følelsen av å ha gjort noe galt. Samtidig er det å ta liv veldig langt unna det de aller fleste i Norge opplever, så soldatene er ofte ekstra vare på at handlingen skjedde innenfor gruppenormene de orienterer seg etter.
– Forskjellene på de to gruppene gjør det mulig for oss å identifisere hva det er som skaper beskyttelse og risiko for negative følger av å ha tatt liv. Fellesnevnere her er konteksten det skjer i. Det gjelder forberedelser, både fysiske og mentale, og hvordan samfunnet og nettverk møter folk som har tatt liv når de så skal tilbake til det norske samfunnet.
Så lenge oppdraget er klart definert, og det er akseptert at dette kan medføre å ta liv, går det som regel greit med psyken etterpå. Foto: Torbjørn Kjosvold, Forsvaret
Tok fem år å publisere
Nordstrand begynte på dette prosjektet allerede i 2020. Allerede tidlig ga tallene egentlig klare svar, men det tok fem år før artikkelen var ute.
Vi i siviliserte humanistiske samfunn liker ofte ikke tanken på at det kan være helt uproblematisk for soldater å ta liv.
– Dette er et sensitivt tema og funnene kan oppfattes som noe tabubelagt. Vi i siviliserte humanistiske samfunn liker ofte ikke tanken på at det kan være helt uproblematisk for soldater å ta liv, så lenge det skjer innenfor krigens regler, sier Nordstrand.
– Vi tok oss derfor god tid, og sørget for at vi hadde solid belegg for både funn i studien og fortolkinger av resultatene. Jeg fikk flere ulike statistikere til å grundig kvalitetssikre funnene.
Tankesettet avgjør
Professor Leif Edward Ottesen Kennair ble med på laget for å få med antropologiske og evolusjonspsykologiske perspektiver.
Professor Leif Edward Ottesen Kennair. Foto: NTNU
– Det har jo vært en tradisjon både å argumentere for at krig ikke er naturlig, at det å drepe er galt og at man forventer at folk skal ta skade av det, uansett. Jeg har vært kritisk til denne tradisjonen, sier Kennair.
Han mener disse resultatene bekrefter at de interne gruppenormene, eller «rules of engagement», avgjør hvordan det går i etterkant.
– Tankesettet soldatene møter oppdraget med, tilsier om de forventer, er forberedt på, og tolker de skarpe aspektene inn i rollen, sier Kennair.
– Om de er i krigsmodus, og er innforstått med det, vil de håndtere dette helt annerledes. De opplever dermed hendelser og handlinger på en annen måte enn om de er uforberedt eller tenker at de er i en fredsmentalitet.
Den kjente krigsveteranen Ronny Kristoffersen bidro altså som forfatter. Han kunne bringe med sine personlige erfaringer fra kamp med i refleksjoner rundt funnene.
Viktig å ta opp
– Jeg mener det er et viktig å bringe opp evidensbaserte perspektiver på dette tabubelagte temaet i samfunnsdebatten, sier Nordstrand.
Det gjelder særlig nå i urolige tider når mange nasjoner ruster opp og det tilsynelatende er større risiko for å havne i væpnede konflikter, mener han.
– For soldater tar liv. Det er i faktisk kjernen i jobben deres å kunne gjøre nettopp dette. Funnene er en klar oppfordring til å ta både politisk og kollektivt ansvar når vi sender ut soldater på skarpe oppdrag, slik at soldatene ikke blir sittende igjen med svarteper og føler de har gjort noe som bryter med normene i samfunnet de er en del av, sier Nordstrand.
Referanse:
Nordstrand, A. E., Noll, L. K., Huffman, A. H., Gjerstad, C. L., Tveitstul, T., Reichelt, J. G., Bakker, L.-P., Kennair, L. E. O., Kristoffersen, R. H., Bøe, H. J., & Wickham, R. E. (2025). Killing in Combat as a Potentially Morally Injurious Event: The Diverging Psychological Impact of Killing on Peacekeepers and Combat-Oriented Troops. Armed Forces & Society, 0(0). https://doi.org/10.1177/0095327X251321389
