Taperens ultimate hevn
Krigen i Ukraina har vært en varslet katastrofe. Varslene har kommet fra Russland – de har kommet over minst 15 år, og de har vært konsekvente. Men de har blitt ignorert av omverdenen. Russlands invasjon av Ukraina representerer taperens ultimate hevn.
«Taperen» er det russiske imperiet. Den versjonen av dette imperiet vi kaller Sovjetunionen, kollapset på begynnelsen av 1990-tallet, og markerte dermed den endelige slutten på den kalde krigen.
Et nytt Europa skulle skapes, og den ble skapt av den kalde krigens vinnere.
Krigens vinnere dikterer normalt den påfølgende freden og den nye regionale eller globale ordenen. Dette er en krevende øvelse, ikke minst fordi man gjerne faller for fristelsen av å tolke den rådende maktbalansen som den endelige og fremtidige.
Andre verdenskrig er vel så mye en konsekvens av et mislykket fredsoppgjør som av Adolf Hitler og hans groteske nazi-ideologi.
Men relative maktforhold endrer seg alltid med tiden. Og krigens tapere kan med tiden havne i en maktposisjon der det er mulig å reversere noe – eller også av og til hele – tapet. Hevnen kan med andre ord komme.
Dette er kortversjonen av Tyskland i mellomkrigstiden. Tapet i den første verdenskrigen kunne aldri slippe taket i bevisstheten hos en stat og en nasjon som ble meget hardt straffet av krigens vinnere.
Men Tysklands potensial som stormakt kunne vanskelig fjernes. Tyskland kom tilbake, som de alltid gjør. De relative maktendringene gav landet muligheten til å rive i stykker et fredsoppgjør som de fleste tyskere – ikke bare nazistene – oppfattet som dypt urettferdig.
Andre verdenskrig er vel så mye en konsekvens av et mislykket fredsoppgjør som av Adolf Hitler og hans groteske nazi-ideologi.
- Les også: Derfor kan vi ikke bli sure for at andre nasjoner prøver å stjele hemmeligheter på Stortinget
På samme måte har Russland og russere – og altså ikke bare Vladimir Putin og hans regime – aldri akseptert det uformelle «fredsoppgjøret» etter den kalde krigen.
Imperiet ble splittet opp i 15 ulike enheter – nye stater. NATO utvidet seg østover, EU utvidet seg østover og liberal ideologi spredte seg østover. Og ikke minst ble Russland ydmyket.
Russlands krig er en angrepskrig utført av en utvetydig aggressor.
1990-tallet var en katastrofe. Man eksperimenterte med økonomisk-kapitalistisk sjokkterapi og demokratisering. Det man fikk var derimot økonomisk, demografisk, ideologisk, militær og territoriell kollaps.
Russland på 90-tallet var ingen stormakt – det var heller en smått patetisk, mislykket stat.
Vladimir Putin og hans regime er notoriske løgnere på taktisk nivå. Som dagens situasjon med all tydelighet har demonstrert, eksisterer en egen sannhet i Moskva om dagsaktuelle hendelser. Men på strategisk nivå – når det gjelder de overordnede og langsiktige geopolitiske spørsmålene – er ærligheten påtagelig. Men ærligheten blir likevel ikke anerkjent som sådan.
Putin og Russland mener det de sier om sikkerhetstrusselen som NATOs – og EUs – ekspansjon representerer. De mener det de sier om behovet for en ny sikkerhetsarkitektur i Europa.
De mener det de sier om at USAs hegemoni er roten til en utrygg verden. De mener det de sier om at liberale verdier ikke har en rettmessig rolle å spille i det russiske samfunnet. De mener det de sier om behovet for en innflytelsessfære i nærområdene.
Og de mener det de sier om at Ukraina er en naturlig og historisk del av Russland.
For Vesten er dette – naturlig nok – påstander og argumenter som er vanskelig å svelge. De blir ansett som uakseptable, og de blir i praksis ignorert. Putins herostratisk berømte tale under sikkerhetskonferansen i München i 2007 – kanskje den første betydelige advarselen om at den rådende verdensordenen ikke var akseptabel for Russland – ble ikke tatt alvorlig.
Krigen mot Georgia i 2008 (som kan anses som en taktisk mobilisering mot et lovet NATO-medlemskap for både Georgia og Ukraina) ble ikke tatt alvorlig.
Invasjonen og anneksjonen av Krimhalvøya og intervensjonen i Donbass i 2014 ble ikke tatt alvorlig for det det egentlig var: en del av Russlands forsøk på å reversere en utvikling i Europa og verden som anses som en eksistensiell trussel for det russiske regimet – og for Russland som stat og nasjon.
- Les også: Afghanistan: Taliban trenger ikke Vesten
Russlands krig er en angrepskrig utført av en utvetydig aggressor. Men krigen er også muliggjort av at vinnerne av den kalde krigen, i særdeleshet USA, over flere tiår har søkt å utvide sitt eget innflytelsesområde tilnærmet uavhengig av den motstanden som måtte finnes i Moskva.
Men motstand og motreaksjoner oppstår uvegerlig når kilden til motstanden har oppnådd kapasitet til å slå tilbake. Russland har gradvis bygget opp denne kapasiteten. Det er i en slik periode – der den relative makten gradvis endrer seg – at fredsoppgjør kan justeres, selv om det betyr at man må fire på noen av ens egne sentrale prinsipper og tanker om hva en legitim verdensorden egentlig er.
Regel nummer én i utformingen av geostrategi er at ens valg ikke kan tas uavhengig av de politiske eller geopolitiske konsekvensene disse handlingene ventelig vil medføre.
Altså må ideologisk overbevisning – eller troen på «rettferdighet» – ofte vike for realpolitiske vurderinger. Eller, rettere sagt: de bør ofte vike.
Men i tilfellet Ukraina har den ideologiske overbevisningen – troen på rettferdighet, fred, demokrati, liberale verdier og et suverent Ukrainas rett til selv å bestemme sin fremtid – i lang tid dominert over realpolitiske betraktninger. Og det er Ukraina som nå betaler den grufulle prisen for at den kalde krigens taper tar hevn.
Kronikken er også publisert i Adresseavisen/Midtnorskdebatt.no
