1000 dager krig i Ukraina – hva nå?

– Det er vanlig at intensiteten i en krig øker når partene antar at det kan gå mot forhandlinger, fastslår professor Jo Jakobsen ved Institutt for sosiologi og statsvitenskap ved NTNU.

Dette er for å skaffe seg best mulige forhandlingskort. Ikke at det er sikkert at det faktisk går mot forhandlinger nå, men maktskiftet i USA har gjort det stadig mer sannsynlig. Donald Trump har gjort det klart at han akter å bidra til at krigen tar slutt, og at han har en plan for å få det til raskt.

• Les også: Hvor mye betyr blokader i krig?

Hvorfor har det vart så lenge?

Men hvorfor har Russland, som i teorien er langt sterkere enn Ukraina militært, ikke greid å avgjøre krigen for lenge siden?

– Den vestlige støtten har gjort det vanskelig for russerne å oppnå målene, fastslår professor Jakobsen.

Ukrainerne ville ikke greid det alene. Den overordnede konflikten er den mellom Russland og Vesten. På mange måter er krigen en slags stedfortrederkrig, en «proxy war». Vesten sender ikke egne soldater inn i kampene, men forsyner isteden ukrainerne med penger og materiell, sånn at de kan holde russerne på avstand.

Russerne har derfor oppnådd å erobre landområder, men ikke alle målene de sannsynligvis hadde satt seg.

– Blant russernes mål var å innsette et russiskvennlig regime. Det har de ikke greid, sier Jakobsen.

Sivile rammes hardt av krigen. Her fra Dnipro i Ukraina. Foto Shutterstock, NTB VIS MER

Russland holder noe tilbake i Ukraina

Samtidig har ikke russerne kastet inn alt de har. De har for eksempel ikke gått til full mobilisering, men på mange måter forsøkt å skåne den jevne russer mest mulig. Dette har innenrikspolitiske grunner. Full mobilisering ville ikke ha vært populært.

– Regimet ønsker å overleve, og vil beholde inntrykket av at dette ikke dreier seg om en krig, men en «begrenset spesialoperasjon». Landet har lagt om til en krigsøkonomi, men russerne har langt fra nådd taket. Det har ukrainerne gjort, og de er avhengige av vestlig støtte, sier professor Jakobsen.

Men det har også kostet Russland. De russiske tapstallene er umulige å fastslå nøyaktig, og underdrives antakelig av landet selv. Men det dreier seg om flere 100.000. Russerne har også akseptert tilskudd av nordkoreanske soldater fremfor å mobilisere selv.

– Noen av de militære strategiene dreier seg om å pøse inn mannskaper til de oppnår målene sine, sier professoren.

Dette er for øvrig en vanlig russisk strategi. Den ble brukt i begge verdenskriger og under napoleonskrigene. Siden befolkningsgrunnlaget i Russland er så mye større enn mange andre lands, tåler landet som regel større tap av menneskeliv. Men strategien bidro også til tsarens fall i 1917, og i moderne tid er aksepten for menneskelige tap tilsynelatende mindre enn før.

Tålmodige russere

Så hva kan russerne ellers gjøre? De kan vente. Det har de gjort, kanskje med hell.

– Russerne er svært tålmodige. De kan vente til støtten fra Vesten blir mindre eller forsvinner, konstaterer Jakobsen.

Amerikanerne sitter med nøkkelen. I praksis Donald Trump. Offisielt foto: Shealah Craighead VIS MER

Og etter 1000 dager er det definitivt tegn som tyder på at Vestens støtte forvitrer. Europeiske ledere gir inntrykk av at de vil fortsette å sende penger og materiell til Ukraina, uavhengig av hva USA finner på. Men det er ikke sikkert at det er nok.

– Amerikanerne sitter med nøkkelen. I praksis betyr det at Donald Trump sitter med nøkkelen, sier Jakobsen.

Forsvinner den amerikanske militære støtten, er det mye som tyder på at krigen nærmer seg en slutt. Og forhandlinger.

• Les også: USAs militære blir værende når de først er kommet

Neppe NATO for Ukraina

– Vesten har også et troverdighetsproblem her. Den har vist at den ikke er villig til å risikere direkte krig mot Russland, og har bare sendt penger og materiell, sier Jakobsen.

Han har liten tro på noe NATO-medlemskap for Ukraina, antakelig heller ikke som en del av fredsforhandlingene. NATO ønsker så langt det er mulig å unngå å komme i direkte konflikt med Russland.

– Dessuten er Ukraina langt mer interessant for Russland enn for Vesten, mener Jakobsen.

Ukraina har vært en del av russernes interessesfære i hvert fall siden 800-tallet. Vesten har ikke tilsvarende sterke bånd.

På sett og vis passer det Vesten godt at kampene pågår Ukraina. Det kan være viktig å svekke russerne mest mulig, slik at vestlige land rekker å bygge opp sitt eget forsvar. Mange land svekket forsvaret sitt etter Sovjetunionens fall. Først etter invasjonen har de begynt å bygge opp forsvaret igjen.

Atomvåpen – hvor langt kan konflikten gå?

Ved flere anledninger har russerne truet med atomvåpen, om ikke direkte, så i hvert fall indirekte.

– Foreløpig har jo dette vist seg å være tomme trusler som ikke er omsatt i praktisk handling, sier Jakobsen.

Jo Jakobsen. Foto: NTNU VIS MER

Men samtidig er dette en balansegang. Hvor langt kan Vesten gå før russerne gjør alvor av atomtruslene? Denne grensen er vel få interessert i å finne.

– Det har jo et visst alvor over seg, sier Jakobsen tørt.

Men foreløpig tyder fint lite på at det faktisk blir brukt atomvåpen i denne konflikten. I hvert fall ikke nå.

Forhandlinger kommer

Dermed er en hovedkonklusjon antakelig at konflikten neppe varer i 1000 dager til. Støtten fra Vesten svekkes snart, og dette vil bidra til at partene møtes til forhandlinger.

Før den tid må russerne ikke få oppnå alle målene sine. Samtidig må ikke Ukraina miste mer land, og aller helst erobre noe tilbake. På den måten vil begge parter ha forhandlingsrom.

Krim-halvøya gikk antakelig tapt allerede i 2014, så den kan nok ukrainerne se langt etter å få tilbake. Den var uansett russisk inntil 1954. Men russerne har også inntatt fire andre regioner der det i teorien kan være noe å forhandle om.

– Det viktigste for begge partene nå er å unngå tap, sier Jakobsen.