Finske forfedre frøs i hjel i Tydalsfjellene
Karolinernes dødsmarsj kalles det svenske tilbaketoget over Tydalsfjellene i Trøndelag i januar 1719. Slik står det i norske historiebøker. Ikke alle vet at de fleste soldatene var finske. Noen av dem som frøs ihjel var mine forfedre.
Karolinerne er betegnelsen på soldatene til svenskekongen Karl XII. Finland var da en del av svenskekongens rike, og de finske soldatene var offisielt en del av den svenske arméen.
Karolinernes dødsmarsj var en del av Den store nordiske krigen (1700-1721) som til å begynne med ble ført i Nord- og Øst-Europa mellom Sverige og en rekke skiftende koalisjoner, blant annet Danmark-Norge, Sachsen-Polen og Tsar-Russland.
I den siste fasen av krigen bestemte kongen seg for et felttog til Norge.
Den store nordiske krigen resulterte i at Finland kom under den russiske okkupasjonen som kalles «Den store ufreden». År 1714 er det aller svarteste i Finlands historie, også medregnet alle de tre krigene (1939-1945) som finnene kjempet under den andre verdenskrig.
Österbotten, landsdelen jeg kommer fra, ble den blodigste slagmarken. Finland hadde da 300 000 innbyggere, av disse ble 50 000 finske soldater drept. Over 8000 kvinner og barn ble tvangsdeportert til Russland som slaver, mange av dem ble solgt videre til Midtøsten.
Til sammen ble 20 000 finner sendt til tvangsarbeid i Russland. Österbotten var lagt øde av de ridende kosakkene: brente gårder, drepte menn, foreldreløse barn og kvinner som flyktet til ødemarkene for å unngå slaveriet.
Hvem var disse finske karolinerne? De var rester av de overlevende og utslitte soldatene som ble beordret til å «attackera Drontheim».
Det var ingen stolt armé i flotte blågule uniformer som marsjerte av gårde. Utarmet, ribbet av motivasjon for å kjempe, måtte de dra i sommerutstyr til det skjebnesvangre vintertoktet i de norske fjellene.
Den svenske arméen under ledelse av den finlandssvenske generalen, Carl Gustaf Armfeldt, ble beordret til å overta Trondheim i august 1718. Armfeldts tropper bestod da av 10 000 menn, hovedsakelig finske soldater fra Tavastlands, Bjørneborgs, Åbos, Viborgs og Österbottens regimenter. I tillegg kjempet blant annet to regimenter fra Jämtland og Härjedalen.
Kong Karl XII mente at erobringen av Trondheim ville være så enkelt at karolinerne bare fikk noen uker til oppdraget.
Angrepet mislyktes, delvis på grunn av dårlige transportforhold og mangel på forsyninger. Mange av soldatene var allerede syke, uten skikkelige sko og i tynnslitte klær. Arméen led av sult og kulde, og soldatene plyndret trønderske gårder i ren desperasjon.
Den norske sivilbefolkningen led mange år etter felttoget. Mangel på mat og sykdommer rammet folket hardt, spesielt barn. Brutaliteten fra Österbotten var overført til nye scener.
Kong Karl XII hadde falt ved Fredriksten festning i november 1718. Min stamfar, 15-årige Petter Hällström fra Helsingborg, var trommeslager i kongens armé under angrepet på Fredrikshald. Han skal ha vært til stede ved kongens død.
Dessverre nådde meldingen om kongens død Armfeldt først den 7. januar 1719. Da befant han seg i Haltdalen med 5 000 mann, halvert fra de opprinnelige 10 000 soldatene. Budskapet kom fram for sent, og den utmattede og dårlig utrustede arméen bestemte seg for å trekke seg tilbake over fjellet til Jämtland over Tydalsfjellene. Avstanden til den nærmeste bygden i Sverige, Handöl, var bare fem-seks mil.
De 5000 menn begynte tilbaketoget over fjellene, slitne, sultne og altfor tynt kledde. De hadde verken kompass eller kart, og noen norske kvinnelige gisler ble tatt som veivisere.
Kartet viser Armfeldts felttog i Trøndelag. Datoene på kartet er julianske. Kart: Jkl_CC BY-SA 3.0_Wikimedia Commons
Armfeldt slapp senere gislene fri. En voldsom storm og bitende kulde tvang soldater til å brenne geværkolber, staur, ski og sleder, men 200 menn frøs likevel i hjel allerede den første natten. Hestene falt, og all utrustning måtte forlates. Stormen fortsatte og først den tredje dagen kom de første troppene med Armfeldt til Handöl.
Tilbake i fjellet lå 3000 menn som var frosset i hjel. På den videre ferden ned til Duved, døde i tillegg rundt 700 mann. Av de over 5 000 mann som gikk fra Tydal kom bare 870 fram. Totalt døde over 3000 karolinere under selve dødsmarsjen, ytterligere 1000 soldater fikk så store skader at de omkom senere.
To tredjedeler av de døde var finner. Kun 200 invalidiserte soldater kom tilbake til det herjede Finland som fremdeles var okkupert av russiske kosakker. Husene var jevnet med jorden, åkrene gjengrodd og mange hadde mistet kone og barn gjennom drap eller deportertering til Russland.
Hvordan gikk det med general Armfeldt? I motsetning til sine soldater, var han godt polstret under skinnfellen i sleden på den stormfulle ferden over Tydalsfjellene. Han ble nesten 70 år gammel, ble adlet til friherre, bodde bekvemmelig på sin herregård i Finland og fikk en stor barneflokk.
Kronikken er også publisert i Adresseavisen.
