Utøya: Minnestedet tar den tiden det tar
De er samlet i et lite lokale i Trondheim, men arbeidet deres angår mange i Norge. Dette er gruppa som utformer det nasjonale minnesmerket etter 22. juli.
En gruppe sitter rundt et bord i NTNU-lokaler i Trondheim. Her er papirer og prat, men ingenting er avgjort. Ingenting kan presenteres ennå av planene for det nasjonale minnesmerket for 22. juli. Det skal ligge på kaia på landsiden. Der båten går til Utøya. Såpass vet vi.
– Om det tar seks måneder eller 12 eller 18 spiller ingen rolle, sier James E. Young, professor emeritus ved University of Massachusetts Amherst.
Det viktige er å få det rett. Å presentere uferdige forslag underveis vil antakelig mest stå i veien for sluttresultatet, mener han, og bør vite hva han snakker om.
Siden 2013 har Young vært rådgiver for arbeidet med minnesmerket etter terrorangrepene 22. juli 2011. Han har tidligere vært involvert i minnestedet etter 11. september i New York, og i minnesmerket for Europas myrdede jøder i Berlin og Holocaust-museet i Washington. Nå er han æresdoktor ved NTNU.
– Jeg kan kanskje si noe om hvor ting kan kjøre seg fast i planleggingen, sier Young, og toner ned sin egen rolle.
Å skape rom for å diskutere og få inn innspill fra flere er viktig. Etter hans erfaring har Norge hatt en ryddig diskusjon sammenlignet med andre steder der han har vært med i arbeidet. Kan det være fordi et mindre samfunn er mer oversiktlig?
– Samtidig blir det vanskeligere, nettopp fordi forholdene er mindre, sier Young.
Mange kjenner noen som ble direkte berørt og folk flest kommer kanskje tettere innpå ugjerningene. 22. juli 2011 berører på ett eller annet vis så mange i Norge. Det er viktig å lære av andre, samtidig som du ikke skal kopiere.
Jørgen Watne Frydnes, Tor Einar Fagerland og James E. Young bidrar i arbeidet med å lage Utøya-minnesmerket på kaia. Foto: Steinar Brandslet, NTNU
Stedet godt tatt imot
Etter forslag fra Den nasjonale støttegruppa, AUF og NTNU bestemte regjeringen i 2017 at Utøyakaia skulle vurderes som nasjonalt minnested. Dette istedenfor Sørbråten, halvøya som skulle kuttes i to.
Statsbygg fikk så ansvar for å gjennomføre en større medvirkningsprosess med involvering av direkte berørte og av naboer.
Basert på dette arbeidet, hvor også NTNU bidro, bestemte regjeringen at det skulle etableres et nasjonalt minnested på Utøyakaia.
– Dette betød også at det kunstnerisk sterke, men svært omdiskuterte forslaget «Memory Wounds» av Jonas Dahlberg, ble forlatt, sier førsteamanuensis Tor Einar Fagerland ved NTNU.
Istedenfor ideen rundt Sørbråten, legges nå minnestedet til Utøyakaia.
Herfra dro AUF-ungdommene over på det de trodde skulle bli en vakker sommerleir. Det var herfra Gro Harlem Brundtland dro fram og tilbake samme dag. Det var herfra terroristen tok seg over til øya, og det var herfra redningsaksjonen ble organisert.
Mange samfunn i Norge har sine steder for ettertanke. Men dette ene blir felles for alle. De mange. Derfor er involvering og respekt for de berørte så viktig. Foto: Colourbox
Fortsatt er det ulike syn blant lokalbefolkningen, men forslaget om et minnested på kaia på fastlandssiden, er tatt godt imot av mange.
– Dette er en ny start på arbeidet med å få til et minnested, men vi har ikke begynt helt på nytt. Vi har lært mye og vi har bygget videre, sier Fagerland.
Men likevel blir dette noe helt annerledes. Ikke minst er dette et viktig historisk sted. Derfor er det viktig at dette nye minnestedet knytter seg til arbeidet som er gjort i 22. juli-senteret i Oslo og i Hegnhuset på Utøya.
- Les også: Der det skjedde
Felles for alle
Kunsthistoriker og kurator Nora Ceciliedatter Nerdrum fra Munchmuseet og arkitekt Cathrine Vigander fra Element Arkitekter utgjør sammen med Fagerland en rådgivergruppe. De skal bidra med råd og innspill til det norsk-belgiske teamet Manthey Kula Arkitekter/Bureau Bas Smets – landscape architecture, som vant konkurransen om å lage det nasjonale minnestedet.
Statsbygg har fått ansvar for gjennomføringen. Prosjektleder Mari Magnus var også til stede i Trondheim. Folk fra ulike fagfelt bidrar for å få til best mulig løsninger, og slik må det være. Dette er skjøre og komplekse saker hvor historie, minne, sted, arkitektur og kunst virker sammen.
Ikke minst handler det om å involvere de direkte berørte, slår Fagerland fast. Dette har han mye erfaring med, blant fra arbeid på selve Utøya og ikke minst som prosjektleder for 22. juli-senteret i regjeringskvartalet Oslo som åpnet i 2015.
Mange samfunn i Norge har sine steder for ettertanke. Men dette ene blir felles for alle. De mange. Derfor er involvering og respekt for de berørte så viktig.
Flere steder
Det samme kan Jørgen Watne Frydnes si. Han er Utøyas daglige leder, og har jobbet med gjenreisningen av øya etter 2011.
I perioden 2012 til 2013 besøkte Frydnes samtlige familier som hadde mistet noen på Utøya. Dette var krevende, men helt nødvendig for å bygge den nødvendige tilliten som trengtes for å komme videre i de krevende prosessene knyttet til blant annet kafébygget.
Steingrunnen under kaia er fysisk sammenlenket med Utøya. Herfra gikk redningsarbeidet ut. Her kom overlevende i land. Det er viktig at dette blir de overlevendes og folkets minne. Ikke ugjerningsmannens. Foto: Colourbox
– Du må gjennom kaia for å komme til øya, sier Frydnes, som har forventninger til arbeidet som nå gjøres.
Kaia er et sentralt knutepunkt. Det er et viktig sted.
Noen har tenkt. Steingrunnen under kaia er fysisk sammenlenket med Utøya. Herfra gikk redningsarbeidet ut. Her kom overlevende i land. Det er viktig at dette blir de overlevendes og folkets minne. Ikke ugjerningsmannens.
Allerede finnes et privat minnested for de etterlatte på selve Utøya. Der er også læringssenteret Hegnhuset bygget rundt det gamle kafébygget.
Læringsstedet har blitt et senter der unge fra hele landet kan lære å bekjempe ekstremisme. Det nye minnestedet på kaia må være for ettertanke, men samtidig et sted for læring, for informasjon, som tar vare på den historiske betydningen, men også tar hensyn til behov for å gå videre.
– Først og fremst må vi ta hensyn til familiene, til de pårørende, understreker Frydnes.
– Dette er et sensitivt, historisk sted. Men gruppas arbeid går fremover, sier Fagerland. – Det tar den tiden det tar.
