TEMA: Vart du skræmt no?

La oss begynne med verdens undergang. «Livet vil alltid gå videre.» Hørt uttrykket før? Det sier noe om at om ett enkelt menneske dør, vil menneskeheten leve videre. Eller: Om menneskeheten ødelegger for seg selv, gjennom atomkrig eller pandemier eller økologisk katastrofe, vil selve livet gå videre. Om noen millioner år vil nytt liv gjenoppstå. Høyerestående, intelligente livsformer vil få en ny sjanse. Det vil alltid finnes intelligent liv i universet.

Mon det.

Slik kan det gå

Fakta: Jorda er 4,6 milliarder år gammel. Man regner med at kloden har rundt 500 millioner år igjen før biosfæren ødelegges uansett – ikke på grunn av noe vi gjør, men fordi sola begynner å bli gammel, Den kommer til å ekspandere langsomt, men sikkert, til den gjør klimaet uutholdelig varmt, for til slutt å brenne opp. Innen den tid må vi ha funnet oss en ny klode.

Fakta: I de meste av disse 4,6 milliardene år har jorda drevet rundt i verdensrommet som en gold steinklump, med et glødende indre og et livløst ytre. Er det noe vi vet om livet, er det at det bruker tid på å utvikle seg. Selv om vi antar at laverestående livsformer overlever en global, altutslettende katastrofe, vil nye livsformer behøve titalls millioner år – i beste fall – for å gjenoppstå. En ny, kompleks biodiversitet á la dagens: kanskje hundretalls millioner år. I mellomtida brenner sola ut, den skadelige strålingen tiltar, temperaturen øker.

Fakta: Vi liker å tro at det fins intelligent liv i universet. I det minste at en eller annen form for liv eksisterer der ute, et sted. Men det er bare en antakelse. Kanskje er det slik at det eneste sted i universet hvor det fins intelligent liv, liv overhodet, er her.

Kanskje har livet fått denne ene sjansen. Om vi kødder til, dør ut, tar alt annet liv med oss i avgrunnen, så nær som insekter, amfibier, kanskje en og annen smågnager – og de ikke rekker å utvikle seg nok til å finne opp et romskip de kan flykte i før sola sluker dem, da er det kanskje Game Over.

For godt.

Seks små grader

Vi lever i merkelige tider. Den Store Klimafortellingen har åpnet et nytt kapittel, hvor det nå gjelder at selv de største pessimistene har gjort seg skyldig i underdrivelser. Nordishavet smelter raskere enn vi trodde, Nordvestpassasjen blir isfri flere tiår tidligere enn forutsatt. Nye atmosfæriske målinger registrerer drastisk høyere konsentrasjoner av CO2 enn tidligere prognoser har antydet.

Biodiversiteten er mer truet enn noen kunne forestille seg. En rekke av de store pattedyrene har fått sine populasjoner redusert til kritisk nivå, og selv marginale endringer i klimaet vil slå dem ut innen de rekker å tilpasse seg.

I boka Seks grader beskriver den britiske forfatteren og miljøaktivisten Mark Lynas hvordan klimaet på planeten vil bli om det blir en, to, tre, fire, fem og seks grader varmere, hvordan livet vil arte seg ved de ulike gradene av opp varming. Han prøver også å si noe om sannsynligheten for ulike grader av oppvarming.

Lynas vil skremme folk til å løpe før det er for sent. Den kanskje største enkelttrusselen han peker på, er verdenshavenes lagre av metanhydrater. Hvis de løsner, som de vil dersom temperaturene i dyphavene øker vesentlig, vil temperaturøkningen gå av skaftet. På et tidspunkt vil metangassen selvantenne. Vi får enorme ildsokler som brenner opp livet i atmosfæren, til surstoffinnholdet i den synker fra 21 prosent i dag og ned til 15 prosent, som for 251 millioner år siden, og de fleste større dyrearter vil kveles. Da kommer anslagsvis 95 prosent av livet på planeten til å dø ut.

Hver mann for seg

Men vil mennesket overleve? Lynas medgir at han har vanskelig for å tro noe annet. Vi er intelligente, og besitter et sterkt overlevelsesinstinkt, sier han. Da er det hver mann for seg. «Jeg grubler allerede over min egen og min families framtid: Vil vi kunne leve trygt i et overbefolket Sør-England?»

Forfatteren vil skremme oss. Samtidig er han selv så urolig at han har begynt å tenke på hvordan han skal berge sin egen familie.

– Avmakt er et stort problem, sier Britt- Marie Drottz Sjøberg. Hun er professor i sosialpsykologi ved NTNU, og spesielt opptatt av hvordan mennesker oppfatter og forholder seg til risiko:

– En del eksperter sier at vi allerede har passert «point of no return». Om dette inntrykket får feste seg, risikerer vi at folk slutter å engasjere seg og i stedet fokuserer på hvordan de berger seg selv og sine nærmeste.

Dette innvarsler politikkens sammenbrudd: Folk mister troen på at det er mulig å endre kursen. Da er det hver mann for seg.

Slik forbereder vi oss

Oslo, Bjørvika: Den nye operaen er prakt- og prestisjebygget som møter vannet. Skråtaket forsvinner under vannspeilet og fortsetter videre nedover. Et medlem av byggeledelsen forteller hvordan polske sementarbeidere gikk rundt konstant våte mens de støpte fundamentet som nå ligger under vann.

Han forteller videre hvordan dekket er overflatebeskyttet mot saltvannet 2,6 meter oppover. Vi spør hvordan det går med bygget dersom vannspeilet stiger over denne kanten. Han trekker på skuldrene og sier at skjer det, har vi større bekymringer enn et synkende operahus.

I Bergen rant vann inn i kiosker og butikker langs Bryggen da stormfloen sto på vinteren som var. Der arbeider man allerede med tiltak for å stå bedre rustet neste vinter.

Vann i ulike former danner i det hele tatt hovedtrusselen mot norske hus og hytter i en stadig våtere og mer vindfull framtid, når man skal etablere nye og klimatilpassede byggeskikker.

Ny sikkerhetstenkning

– Råte, sier forskningssjef Kim Robert Lisø i SINTEF Byggforsk.

– Tre fjerdedeler av byggskadene i dag skyldes fuktpåvirkning. Kampen mot skader som skyldes fukt, vil gi den største utfordringen når det gjelder å bygge robuste bygninger under et nytt klimaregime, konstaterer han.

Klimaendringene fører til mer ekstremvær. Dette er et faktum, påpeker forskeren, og bør legge føringer på hvor, og hvordan, det bygges, spesielt langs kysten. Og da snakker vi om hele kysten, fra Oslofjorden til Finnmark.

– Mer nedbør og høyere temperaturer gir høyere risiko for økt sopp- og algevekst på og inni bygninger, sier Lisø.

Stadig mer fortettede utbyggingsområder, kombinert med sterkt økning av tette flater, endrer avrenningsmønsteret for overvann i dramatisk grad. Når periodene med ekstreme nedbørsmengder – slagregn – øker stadig mer, vil dette føre til hyppigere forekomster av flom. Vann inn i kjelleren skjer oftere og oftere.

Så hvordan legger man rette for en byggeprosess som tar hensyn til disse problemene – og hvordan kartlegge de mest værutsatte områdene i landet, som fordrer ekstra byggetiltak? Dette har vært sentrale problemstillinger i SINTEFs og NTNUs store forskningsprogram Klima 2000, forteller Lisø.

– Vi har blant annet sett på utfordringene som typehusprodusentene står overfor. Slike hus tegnes sentralt, langt fra byggeplassene hvor de skal føres opp, og de skal kunne stå hvor som helst i landet. Klimakart og klimaindekser vil være til stor hjelp for å kunne differensiere geografisk og dermed gi et mer robust sikkerhetsnivå.

Vann, vann, vann

Vann i alle former er den kanskje mest åpenbare effekten av klimaendringene som er på gang. Vann i havet, som stiger. Vann i form av slagregn som kommer oftere og kraftigere. Vann som tidligere dalte ned i form av snø, men som på grunn av temperaturøkninger i stedet sildrer, eller snarere bøtter, ned, også lenger nord enn hva vi har vært vant til. Vann som presser seg gjennom grunnmurene, ytterveggene og takene våre.

Vann er også en håndterbar faktor. Da snakker vi ikke om jordas undergang, men om vann i jorda, og det kan vi gjøre noe med. En slik praktisk, og pragmatisk, tilnærming til klimatrusselen som Kim Robert Lisø og hans kolleger har valgt, gjør problemet til noe vi kan takle.

Men Lisø har ingen illusjoner om at slike praktiske metodikker han arbeider med å utvikle, løser klimaproblemet.

– Vi har passert «point of no return», det er et faktum. Vi står overfor valget mellom en ødelagt verden og en svært ødelagt verden, for å sitere briten Martin Parry i FNs klimapanel. Samtidig er det slik at en normal, norsk bolig forventes å stå i 60–100 år. Hvordan går vi da fram for å sikre at disse forventningene opprettholdes? Og samtidig sikrer energieffektive bygninger som bidrar til en bærekraftig utvikling? Dette er utfordringer vi møter, sier Lisø.

Han forteller om orkanen på Nordvestlandet nyttårsdagen 1992 som førte til store skader på bygninger, først og fremst grunnet mangelfull forankring av tak; om store snømengder som vinteren 1999/2000 bidro til at flere større bygninger i Nord-Norge brøt sammen; og om det langvarige og kraftige regnværet på Østlandet og Sørlandet høsten 2000. Regnet forårsaket skader på bygninger som tidligere ikke har vært utsatt for skader.

Det er spesielt det uforutsigbare i klimaendringene vi bør være bekymret for. Deler av landet som tidligere ikke har vært definert som spesielt klimautsatt, kan nå bli utsatt for skadelige hendelser knyttet til ekstremvær. De samfunnsmessige konsekvensene vet vi for lite om. Den samfunnsmessige gevinsten ved å være føre var, er åpenbar. Bare de økonomiske verdiene som bygninger og infrastruktur representerer, er enorme, advarer Lisø.

– Dette handler om både bygningsteknikk og valg av materialer, og det handler om plassering i terrenget. For å si det slik: Det er ikke sikkert at fancy eneboliger med store glassflater uten videre kan plasseres på de øverste topper hvor utsikten er best, men hvor man får klimaet midt i fleisen, konstaterer Kim Robert Lisø.

Klimakart for veinettet

Det er ikke bare de som bygger husene vi bor i, som må tenke nytt. Også de som bygger veiene vi kjører på, er i ferd med å ta klimakartet med inn i planleggingen, forteller professor Ivar Horvli ved Institutt for bygg, anlegg og transport, NTNU.

– Veinettet påvirkes av nedbør, vind og temperatur. Steinsprang, skred, flom og erosjon, is og snø på veibanen: Alle disse faktorene er med og avgjør kvaliteten og levetiden på våre veier, sier han.

Professor Horvli arbeider nå med nye nedbrytningsmodeller for norske veier, hvor faktorene som er nevnt ovenfor, kartlegges.

At temperaturen stiger, vil føre til at områder som i dag domineres av kalde og stabile vintre, vil oppleve at gradestokken vipper opp og ned omkring nullpunktet. Dette innebærer langt flere tilfeller av overganger mellom vann og is, noe som gir telehiv, krakelering av veidekket samt utvasking av masse. Veiene blir raskere slitt.

Norge om 50 år

Vi innledet med verdens undergang. Den ligger ventelig noe fram i tid. Men hvordan ser det norske boliglandskapet ut om femti år? Hva bør arkitekter, ingeniører og entreprenører forberede seg på?

 

Følgende er neppe noen overdrivelse:

Dagens minimumstemperaturer kommer til å øke mer enn maksimumstemperaturen. De største endringene kommer i Finnmark, der snittemperaturen om vinteren blir opptil tre grader høyere.

Nedbørsmengdene vil øke med rundt 20 prosent på Vestlandet og langs kysten av Troms og Finnmark, mest om høsten og vinteren. Antall døgn med nedbør øker ikke like mye, slik at nedbøren kan bli mer intens. Risikoen for intens nedbør dobles på Vestlandet, i indre deler av Trøndelag og på kysten av Troms og Finnmark.

Det blir mindre snø over hele landet. Størst er nedgangen i sør: Ned førti prosent på Jæren. Litt økning på høyfjellet.

Det blir mer sterk vind, oftere høye bølger og stormflo. Resultatene for stormflo gir rundt ti centimeter økt vannstand for de aller sterkeste stormene langs kysten av Troms og Finnmark. Stormflo kommer i tillegg til vanlig flo, samt eventuell økt vannstand på grunn av varmere hav, som kan ligge i området 5-20 centimeter.

Vart du skræmt no?

Sannsynligvis ikke. Noen mener at det er problemet.

Slik tenker vi

– Nordmenn er ikke redde nok for klimaendringene. Kanskje blir vi det aldri. Derfor finnes det heller ingen politisk støtte for å gjennomføre tilstrekkelige tiltak mot klimagassutslipp. Vi lever i et demokrati, og politikerne kan ikke gjennomføre tiltak uten støtte i folket. Det er vanskelig å få gehør for handlinger som monner, i et land hvor 20–30 prosent stemmer på et parti som for inntil ett år siden benektet alt som het menneskeskapte klimaendringer. (Frp, red.anm.)

Dette sa Jørgen Randers til Adresseavisen i oktober. Randers er leder av det såkalte Lavutslippsutvalget, som la fram sin rapport for et par måneder siden.

Randers mener for det første at mer kunnskap om klimavirkningene vil gjøre folk reddere, og derigjennom føre til at de oppfører seg mer miljøvennlig. For det andre signaliserer uttalelsen at han oppfatter folk flest som klimasinker, mens politikerne gjerne vil gjen- nomføre mer radikale tiltak.

Men er dette riktig?

Folk vet

«Jeg synes nå egentlig at vi har fått nok informasjon – at det er krise på gang og at jorda er i trøbbel – men det er ikke informasjon om hva DU kan gjøre.»

Sitatet overfor er hentet fra en av flere undersøkelser om folks forståelse av klima og klimaendringer. Forskerne Marianne Ryghaug og Robert Næss ved Institutt for tverrfaglige kulturstudier, NTNU, har intervjuet folk om i hvilken grad klimatrusselen endrer deres oppfatning av hvordan de bør leve. Skjer det endringer i folks hverdagsliv, eller opprettholdes skillet mellom hva man vet og hva man er villig til å gjøre?

– Etter hva vi ser, er det feil å si at folk generelt er for lite opplyste om at farlige klimaendringer er på vei, sier Ryghaug og Næss.

Funnene deres presenteres i en antologi om klima og holdninger. Boka har fått tittelen Mellom klima og komfort og er redigert av Margrethe Aune og Knut H. Sørensen, og kommer på Tapir Forlag i disse dager.

– Intervjuene våre viser at mange norske kvinner og menn har god kunnskap om faren for global oppvarming. Det betyr imidlertid ikke at de automatisk godtar bildet som males av politikere, forskere og journalister. De underkaster budskapet en selvstendig, kritisk vurdering. Man etterspør det vi kaller «sosialt robust kunnskap» – en synliggjøring av hvordan kunnskapen er frambrakt, slik at man synes man har en mulighet til å gjøre en selvstendig vurdering av om man skal tro på resultatene eller ikke. Enkelte av våre informanter mente at de fikk for dårlige forklaringer på bakgrunnen for klimapåstandene, sier de to.

Det er en annen type viten man etterspør: kunnskap om hva man kan gjøre. Hvordan oppfører man seg miljøriktig? Her er det mange uklarheter ute og går, forteller Ryghaug og Næss.

– Du har det helt ned på mikronivå. Hvilke lyspærer er «grønnest»: sparepærene, som inneholder lite grann kvikksølv – som ikke er bra for naturen – eller en vanlig, energieffektiv lyspære? Hvilke biler er best for miljøet? Eller er det tull å i det hele tatt snakke om «grønne» biler, er det utelukkende kollektivtransport som gjelder?

Slik kan man fortsette.

Politiske dobbeltbudskap

Det andre premisset i Jørgen Randers’ resonnement sier at det er folk flest som er bremseklossen. Heller ikke her får han støtte i dybdeintervjuene til Ryghaug og Næss :

–Tvert imot er det slik at mange tenker at ’politikerne sier det er alvorlig, men de gjør jo ikke noe’. Eller: ’Politikerne snakker om flytrafikk som et alvorlig problem, men selv flyr de hele tida, så da kan det ikke være så alvorlig…’ Informantene våre reagerte på det paradoksale ved at det pumpes opp olje for milliarder av kroner – med myndighetenes aktive medvirkning – samtidig som de samme myndighetene ber folk om å spare på strømmen, kjøre mindre bil og handle seg klimakvoter når de skal ut og fly. Folk vi intervjuet, stilte seg kritisk til dette. Er det knapphet på energi, eller er det ikke? Er ikke dette et kollektivt ansvar?

Denne opplevelsen av at myndighetene serverer et dobbelt budskap – på den ene siden oppfordres folk til å spare, på den andre siden tillates energisløsende atferd – gjør at mange føler seg avmektige.

Avmakten forsterkes av manglende, konkret informasjon om hva man selv kan gjøre .

– For eksempel reagerer folk sterkt negativt på hevede moralske pekefingre, hvor vi skal påføres dårlig samvittighet, men uten at det er så mye vi kan gjøre. Da får enkelthistorier som denne stor betydning: En mann samler sammen en masse plast etter diverse oppussingsprosjekter, og kjører på det kommunale avfallsanlegget på Hegstadmyra utenfor Trondheim. Der får han beskjed av de ansatte om å kaste alt sammen i restavfallet. Slike historier bidrar til å gjøre folk oppgitte, sier de to forskerne.

Den forsterkes ytterliges dersom folk får inntrykk av at ’det går uansett på dunken’, er inntrykket Ryghaug og Næss sitter igjen med.

Fra skrekk til avmakt?

– Mer kunnskap fører ikke nødvendigvis til mindre avmakt. Resultatet kan like gjerne være det motsatte, om informasjonen tar karakter av de reneste skrekkscenarier, sier de to. – Det kan føre til at folk mister troen på sin evne til å løse problemer.

Ryghaug og Næss har inntrykk av at klimaforskere generelt ønsker å gi et nøkternt bilde av hva som skjer. Heller enn å presentere «worst case», prøver mange av dem å formidle et slags gjennomsnitt av sannsynlige framtidsscenarier.

Klimaforskerne har med andre ord gått fra å være «klimahysterikere» i manges øyne, til å bli nøkterne forskere som har vært tilbakeholdne med informasjonen.

Virkeligheten er verre. Men vil vi gi slipp på det behagelige liv av den grunn?

Hvor ukomfortable skal vi bli av klimaperspektivene før vi blir villig til å redusere kravene til egen komfort?

Slik forandrer vi oss – kanskje

«Småting, liksom. Ting som ikke tar alt for mye tid. Hverdagen er uansett travel, og blir det et stort prosjekt, så er det ikke sikkert så mange orker. Hvis det er små ting som kan endre noe, så kan man være med på det.»

Den som sier dette, er en av respondentene i materialet til Ryghaug og Næss. Sitatet er temmelig illustrerende, mener de to. – Det viser hvordan klimautfordringen blir tolket inn i en ramme hvor man tenker komfort. Man kan gjerne handle miljøvennlig – forutsatt at det er lettvint og ikke tar for mye tid og krefter, sier de.

Er det mulig å leve et lavutslippsliv i et komfortsamfunn, eller er alt snakket om «hva kan DU gjøre» en klimamessig blindgate?

– Flere av våre informanter mener at de gjør hva de kan for å motvirke klimaendringer. De prøver å kjøre mindre, slår av lys og varme, dyrker mat på terrassen og har kompostbinge. Selv kaller de dette en «livsstilendring», men sett utenfra fortoner det seg først og fremst som en mentalitetsendring, sier Ryghaug og Næss.

Dette viser at de reelle mulighetene for å leve klimavennlig er temmelig begrenset. Men det demonstrerer også at de såkalte motkulturene er mer preget av komforttankegangen enn hva de selv er villig til å innrømme.

Hva gjør mediene feil?

Marianne Ryghaug har utført en egen studie av hvordan klimaproblematikken dekkes i aviser og etermedier. Klimadekningen her til lands er preget av det hun kaller katastrofesemantikk: ekstremvær i form av flom, flodbølger, orkaner, ras og mer til. For det andre vises det til at forskerne er vitenskapelig uenige. For det tredje er dekningen preget av hva hun kaller «manglende fokus på løsningsorientert journalistikk og politiske handlingsalternativer».

– Miljørelaterte risikoproblem er ofte blitt forstått i en temmelig naiv kommunikasjonsmodell hvor man regner med at rasjonell, logisk informasjon om klimaet mer eller mindre automatisk fører til at politikere og vanlige folk gjør «det rette». I virkeligheten er det slik at «folk flest» plukker informasjonen fra hverandre og studerer den med et kritisk blikk, forklarer Ryghaug.

– Folk dekonstruerer medienes dekning. Ingenting slukes rått.

– I intervjumaterialet vårt spriker informasjonsnivået ganske mye. Det interessante er at de som vet mest om klimaproblemet, ikke ser ut til å ha en mer klimavennlig atferd, sier Ryghaug.

Hun mener denne innsikten bør føre til at man tenker nytt omkring klimakommunikasjon.

– Funnene tyder på at vitenskapen om klimaendring ikke lar seg formidle i et miljø hvor man bare dekonstruerer , sier Ryghaug, og presiserer at hun ikke oppfatter det som uttrykk for vond vilje, men snarere en rasjonell og naturlig respons.

– Men dermed står klimaforskere og miljøaktivister overfor en formidabel utfordring: Hvordan får man formidlet fakta om klimautviklingen, samtidig som man stimulerer til debatt om hva som skjer og hva vi kan gjøre med det? Da er det et åpent spørsmål om mediene som kommunikasjonskanaler og bærere av budskapet virker som de skal, sier Marianne Ryghaug .

Om det verste skulle skje

Professor Drottz Sjøberg er nå i ferd med å etablere en egen enhet med master- og doktorgradsprogram på emnet risikopsykologi, miljø og samfunnssikkerhet. Hun ser det som helt avgjørende at farene kommuniseres på en måte som gjør at folk ser handlingsalternativ.

– Avmakt er farlig. Det er det også å ikke bry seg om. Vi lever i mindre solidariske tider, og dersom fryktpropaganda får folk til å snu seg vekk fra fellesskapsløsninger og tenke på å berge seg selv, har vi et alvorlig problem. Kanskje burde den offentlige debatten dreie seg mer om hva vi gjør dersom det verste skjer. Slik er det ellers: Når du sitter i et fly som takser ut på rullebanen, blir du hver gang instruert i hva du skal gjøre om det verste skjer, og flyet styrter. Slik kan vi også bli gitt muligheten til å forberede oss på det verst tenkelige, så vi har bedre kunnskaper og muligheter til å minimere skadene.

Så er det en faktor til: Mange har fått med seg at Norge sannsynligvis er blant de land som kommer best fra det – i det minste en mindre katastrofe, hvor temperaturen «bare» stiger 1-2 grader. Drottz Sjøberg ser ikke bort fra at dette er medforklarende i at vi ikke synes å engasjere oss sterkere enn vi gjør.

Pass for dørene – dørene lukkes

Kanskje satte det en støkk i noen hver av oss, da vi fikk James Lovelock på norske TV-skjermer tidligere i høst. Skaperen av Gaia-teorien (jordkloden som en levende organisme) var på norgesbesøk med følgende budskap: Vi må, i likhet med andre land som ligger på samme breddegrad, starte planleggingen av hele, nye byer, hvor vi kan ta imot millionene av klimaflyktninger som vil komme.

Vi må starte planleggingen nå, sier Lovelock. Allerede om 20 år kan de første stå ved grensene våre.

Mark Lynas er innom sin forfatterkollega Dante Alighieri (1265-1321) i Seks grader. Dante skriver i Den guddommelige komedie om informasjonens betydning når katastrofen er over oss. Fra Helvetes sjette sirkel:

Om andre ei fortel oss,

så veit vi ingen ting frå manneheimen.

Såleis kan du forstå at heilt han sloknar

all vår kunnskap og det frå samme stunda

då framtida si dør for godt vert stengd.

 

Tekst: Tore Oksholen