TEMA: Forskeren i tårnet

Det siste året har en roman, samt avsløringer av forskningsjuks, rettet fokus mot forskningens rolle og formidlingen til resten av samfunnet. Ikke bare har vi lest om trange, sære forskningsmiljø, men vi har også fått innblikk i uheldige følger av at forskere opererer selvstendig og har kontroll over materialet sitt uten innsyn av andre. Reaksjonene har ikke latt vente på seg.

«Åpenhet,» skrek kronikkforfattere. «Offentligheten må ha innsyn. Forskning er ikke mulig uten formidling. Vi vil vite hva standen driver med. Forskeren kan ikke sitte i en boble uten kontakt med omverdenen! »

I Dagbladet 25. juli skrev professor Magne Nylenna, redaktør i den nettbaserte bibliotektjenesten «helsebiblioteket.no»: «Forskere får midler fra samfunnet for å drive sin forskning. Da er det urimelig at fellesskapet må betale for å få tilgang til resultatene av forskningen. Alle resultater fra forskning som samfunnet har finansiert, b ør være fritt tilgjengelig for alle. Ikke mist gjelder dette medisinsk forskning der pasienter og andre har stilt seg selv til disposisjon. »

Debatt uten forskning • De nakne tallene viser at kun seks prosent av norske forskere publiserer halvparten av alle popul ærvitenskapelige bidrag i Norge. Bare fire prosent bidrar til allmenn samfunnsdebatt. (Svein Kyvik: Forskning ved universitetene. Cappelen 2005)

Vi vet det hvis vi tenker oss om. Når så vi sist en teknolog i stolen hos Oddvar Stenstrøm i «Holmgang»? Og er det noen andre enn Thomas Hylland Eriksen og Knut Jørgen Røed Ødegård som har klart å bryte gjennom den grå massen, og bli «kjent» for allmennheten?

For mens teknologer og ingeniører hadde en glansperiode på 50- og 60-tallet, er de mer fraværende i dag i den offentlige debatt. Den gang var naturvitenskap betraktet som en del av den kulturelle dannelsen, og ingeni ørene var pådrivere i utviklingen. De uttalte seg, la føringer og var med på å omstille samfunnet.

I dag er de mindre synlige. Det er «kjendiser» som milliardærer, modeller, rikssynsere og skuespillere som har overtatt spalteplassen – og gjennom det har de også blitt meningsbærere i samfunnet.

Forskningens vesen er å bringe fram ny kunnskap og ny viten, foreta tester og finne løsninger på problemer. Ut fra det burde vitenskap og forskning ha en langt høyere posisjon i dagens samfunn. Forskningsresultater burde vært gjengitt daglig i media.

Forskere skulle ha skrevet kronikker og vært meningsbærende i debattprogram på tv og i fora der beslutninger blir tatt.

– Teknologi er en av de viktigste drivkreftene i samfunnsutviklingen i moderne tid. Det er viktig at kunnskap på dette feltet kommer tydelig fram i samfunnsdebatten. Derfor må vi være i stand til å formidle den kunnskapen vi sitter inne med, på en målrettet måte, sier konsernsjef Unni Steinsmo i SINTEF.

Mer vurdering – enn viten • Hvilken informasjon er det offentligheten og media ønsker forskere skal ut med? Sannsynligheten taler lite for at det er korroderingsfors øk eller inngående testing av dobbeltbunner i skip.

Derimot vil man ha forskerens kommentarer når noe skjer: Når et skip får problemer, forslag til en bedre løsning når det viser seg at brannvarslere ikke er effektive nok på et sykehjem, eller forklaringer på hvorfor rust er i ferd med å overta i det nye konserthuset i bygda.

Ekspertuttalelser og forbrukerrettet kunnskap innenfor områder som energi, bygg og bolig, medisin, trafikk og IKT er populært.

Journalistene ønsker seg synseren. Den som kan uttale seg om et fagfelt uten å være avhengig av en rapport og et spesielt prosjekt å støtte seg til. Fagfolk som mener saker og ting. Klar tale. Spørsmålet er bare om forskeren skal gi dem det. De fleste avisklipp som omhandler forskning, dreier seg om at journalister bruker forskere til å kommentere aktuelle nyheter.

Professor Knut Sørensen på Institutt for tverrfaglige kulturstudier ved NTNU er en av dem som mener det er et problem at forskere for ofte presses til å forlate vitenskapen og gå ut i en «synser-rolle», og at det er en feil dreining når media etterspør meninger i langt høyere grad enn fakta. Han mener at mange journalister er tabloide, vil ha lettvinte l øsninger, og blir ubekvemme i møtet med forskertall og –fakta.

– At de stiller med en slik begrensning, snevrer inn hva de ønsker å skrive om. Dessuten er det slik at det bare er en liten del av det vi forsker på, som er interessant for offentligheten. Jeg synes derfor ikke at formidling er noe som enhver forsker skal v ære god på. Det er så mye annet vi er gode på. En kirurg er god til å skjære. Må han også være en god formidler? Hvilken annen samfunnsgruppe har slike krav? Det holder kanskje at én av ti er gode kommunikatører à la Thomas Hylland Eriksen.

Dobbeltrolle • Dagfinn Moe er trafikkforsker ved SINTEF og blir ofte kontaktet av journalister. Han innr ømmer at han enkelte ganger strever litt med dobbeltrolle og ansvarsbegrensning:

– Når du har jobbet hele ditt yrkesaktive liv innenfor et fagfelt, vil du etter hvert skaffe deg en solid kunnskapsmengde p å feltet. Spennvidden og erfaringen går ut over enkeltprosjektene. Jeg føler engasjement for fagfeltet mitt også utenfor arbeidstida – men hvor mye politi og rådgiver skal jeg da være? I hvor stor grad hviler det et ansvar på vår yrkeskategori på å formidle kunnskapen vår, for dermed å gi politikere og andre beslutningstakere det beste grunnlag til å ta riktige beslutninger?

Konsernsjef Unni Steinsmo er klar på dette: – En erfaren forsker som har jobbet lenge med sitt fagområde, må kunne uttale seg bredere innenfor sitt felt enn bare om enkeltprosjekter. SINTEF er en allmennyttig stiftelse som har «Teknologi for et bedre samfunn» som sin visjon. Forskningskonsernet skal være partner for næringslivet, og kundene skal kunne bruke kunnskapen som bringes fram. Men forskningen b ør også delta som premissleverandør i samfunnsdebatten. Men det er viktig at man alltid klargjør om en forsker opptrer som ekspert innenfor sitt fagfelt, eller som privatperson. Er dette uklart, kan man undergrave forskningens troverdighet.

Å bli premissgiver • Kommunikasjon mellom vitenskapelige miljø og offentligheten har sjelden eller aldri vært direkte. Forskeren formidler vitenskapelige resultater gjennom fagbøker og tidsskrifter, men denne formidlingen er på et nivå som krever at leseren sitter inne med faglig kompetanse på lik linje med forskeren. Formidlingen ut til et ikke-faglært publikum får ikke førsteprioritet av mange forskere.

Unni Steinsmo sier at selv om SINTEF skaffer fram mye kunnskap, kreves det en innsats for at stoffet skal bli til nytte for offentligheten. – En av våre viktige oppgaver som forskningsinstitusjon er å være kunnskapsbase for utforming av politikk. Vår kompetanse på et bredt felt skal bidra til at beslutninger i et komplisert samfunn baseres på relevant og oppdatert kunnskap. Derfor har vi en plikt til å delta i den offentlige debatt med den kunnskapen vi som forskningsorganisasjon sitter inne med. Vi skal ikke v ære en politisk aktør, men vi må i større grad være faglig premissleverandør for beslutninger som fattes i politiske miljøer, sier hun.

At det er fullt mulig for et forskningsinstitutt å bli premissgiver, har konsernområdet SINTEF Helse vist. Her jobber forskere ved en hel avdeling med å hente inn, analysere og sette sammen data rundt somatiske helsetjenester og psykisk helsevern. Avdelingen f år fram tall på tilgjengelighet, ressursbruk og kvalitet på tjenestene – både på regionalt og på nasjonalt nivå.

– Tallene vi bringer fram, benyttes av myndigheter og andre beslutningstakere til å planlegge tjenester, til å se om mål i handlingsplaner er nådd og til å evaluere reformer, forteller Jorid Kalseth som er forskningssjef på Avdeling for økonomi, kvalitet og tilgjengelighet.

– Mye av det vi lager, er på oppdrag for Sosial- og helsedirektoratet. Vi leverer et kunnskapsgrunnlag, og blir s ånn sett premissleverandører. Vi sørger for tall og data som trengs til arbeidet med statsbudsjettet. Vi kan også bli oppringt for å lage et kunnskapsgrunnlag som Sylvia Brustad skal bruke i «Spørretimen». I uka som gikk, hadde to av forskerne våre seminar for alle styrene innen Helse Nord, der vi forsøkte å presentere et virkelighetsbilde for dem på kostnadsutvikling. Og selvfølgelig er helse- og helsestoff god mat for media – og vi er representert hyppig også på denne arenaen.

Komplisert dialog • Mange forskere ser media som sensasjonsjegere og mener avisene svikter i rollen som folkeopplysere n år de ofte knytter forskningsoppslag opp mot dagsaktuelle sensasjoner og kriser. Sensasjonelle nyhetsoppslag g år på bekostning av nyttig informasjon, og sammenhengene og forståelsen havner ofte i skyggen av et følelsesladet personfokus. Flere forskere gir uttrykk for at de synes mediekontakt blir som å bevege seg ut i et minefelt. Den enkleste måten å håndtere dette på, blir derfor å holde lav profil og formidle lite.

En annen forklaring på at forskningen ikke vinner fram i media, er at forskningens vesen og avisenes «sjel» arter seg som ganske ulike. Avisverdenen har gjennomgått en utvikling fra lengre og mer seriøse presentasjoner til en kjapp, tabloid stil. De ønsker seg konkrete nyhetsoppslag der ting er avklart og ferdigstillet. Forskningen karakteriseres derimot av de sm å skritt og av at ting tar tid. I forskningsverden skjer det tilbakesteg, forskningen stopper opp og ligger i dvale en tid f ør nye løsninger blir utprøvd. Finansiering mangler. Når forskeren skal presentere prosjektet, sitt kommer det en rekke forbehold og tvil, mens avisene og TV vil ha resultatene p å bordet kjapt – presentert med få og enkle ord, og med to streker under svaret.

I tillegg til at de to verdener karakteriseres av en slik motsetning, kompliseres ogs å dialogen av et språkbruk som er forskjellig. Mange forskere bruker et komplisert språk og en fagterminologi. Journalisten ønsker på sin side et enkelt, folkelig språk med klare ord og store vendinger.

Førsteamanuensis Harald Hornmoen ved Journalistutdanningen, Høgskolen i Oslo, mener forholdet mellom forskere og journalister er preget av både harmoni og disharmoni:

– Mange forskere framhever at journalister mangler forståelse for vitenskap. Journalister påpeker på sin side ofte forskerens manglende evne til å snakke slik at «folk flest forstår».

Samtidig er det slik at forskeren/eksperten spiller en sentral rolle for journalisten. Journalisten trenger en ekspert for å gi tyngde til en sak, og blant journalister hersker det en betydelig tiltro til forskerkildenes autoritet. Forskere har status som n øytrale og upartiske kommentatorer, og benyttes til å gi oppslag «objektivitet» og tyngde.

Også forskerne har behov for media og offentlig anerkjennelse av vitenskapens arbeid. De er blant annet avhengige av å skaffe penger til prosjekter, derfor er det gjerne viktig for forskerne å skape overskrifter, sier Hornmoen.

Avisenes ansvar • Med tanke på ansvar for folkeopplysning svikter kanskje også avisene noe i å formidle kvalitet og bredde i forskning.

Det er ofte vanlig med enkeltartikler der man finner fram til forskere som advarer mot dette og hint, for så – i neste artikkel – å skrive om det stikk motsatte resultatet og finne en forskerstemme også her. Artikkelen som samler trådene og setter ting inn i en helhet, kan bli en mangelvare. Et godt eksempel er gasskraftdebatten som raser i media om dagen. Seniorforsker Nils R økke på SINTEF mener det har vært mye hyl og skrik og lite substans:

– Hadde man brukt støyfilter på debatten, hadde bare ti prosent kommet gjennom som fornuftig. Jeg skjønner godt at Ola og Kari nordmann er forvirret, sier Røkke. – Media har en tabloidisert framstilling av debatten, som vi ikke ønsker å delta i. Vi er mer faktaorientert. Kanskje burde vi vært mer bevisst på samfunnsansvaret vårt for å integrere universitet, høyskoler og forskning inn i debatten i høyere grad. Et godt eksempel er klimaforskning der enkeltartikler gir sterke meninger i flere retninger.

Å kunne tid- og stedfeste forskningen og de enkelte prosjektene, og oppgi navn og kontakter, er viktig med tanke p å sannhetsgehalten. Ofte befinner forskningen seg i en startfase. Det passer dårlig inn i avisenes behov for å aktualisere sakene. Utallige artikler har blitt skrevet om nye kreftmedisiner der syke mennesker narres til å tro at medisinen er rundt hjørnet, mens det egentlig dreier seg om påbegynt forskning der resultatet ligger tjue år unna.

Ikke så ille • NTNU-professor Knut Sørensen tror ikke særlig på den isolerte forsker og på tallene som sier at bare seks prosent av forskere i Norge står for mesteparten av spalteplassene i media. – Jeg tør påstå at «forskeren i boblen» er så godt som utryddet. Storparten av alle professorene ved NTNU driver faktisk med formidling i en eller annen form – vesentlig gjennom undervisning, men også gjennom direkte kontakt med forskjellige brukere. Denne kontakten er nødvendig for å skaffe finansiering, blant annet. Dessuten ser det ut for at avisene er så godt som mettet på forskningsstoff. Hadde de ønsket mer, hadde de vel kontaktet oss, sier han. Og mange forskere er faktisk «gode markedsfrontere» som vet å benytte seg av mediekanalen.

De har lært seg å komme med klare, entydige budskap, strukturere innholdet slik at journalistene f år det med seg – og sikre seg mot misforståelser ved å be om å få se gjennom egne sitater i etterkant.

Oppdragsforskning • Selv om alle er enige om åpenhet og forsking, finnes det også legitime grunner for å holde tilbake funn eller forskningsresultater. Bedrifter som opererer på et marked med konkurranse, må kunne beskytte seg, Forskere som arbeider med sikkerhetspolitikk, må kunne holde tilbake opplysninger ut fra rikets sikkerhet. Det foreligger også andre grunner til at noen rapporter må være fortrolige. I en del rapporter MÅ innholdet gå fra ekspert til ekspert. Det kan ligge ting her som den alminnelige mann ville misoppfatte. En institusjon som driver med oppdragsforskning, kan ogs å utvikle noe som blir et produkt i en bedrift.

Om bidraget ikke kan patenteres, skal ikke konkurrentene ha tilgang. Eller forskerne kan sammenligne l øsningsforslag fra flere leverandører til et oljeselskap. Her kan ikke info fra en leverandør flyte over til en annen. Det er klare retningslinjer i SINTEF for hva forskere kan uttale seg om, og ikke, i mediene. Det skal heller aldri v ære tvil om man uttaler seg som forsker eller som privatperson. Enhver forsker skal v ære tilbakeholden med å bruke sin faglige autoritet ut over sitt eget fagfelt.

Kunnskapsdepartementet har nylig utarbeidet en egen standardkontrakt for oppdragsforskning for å sikre mer åpenhet om resultatene. Her slås det fast at rapporter som hovedregel skal offentliggjøres etter at de er overlevert. Dersom oppdragsgiver ikke ønsker å offentliggjøre sluttrapporten, skal forskeren likevel ha rett til å gjøre det. Det samme gjelder om det oppstår uenighet om resultatene av oppdraget. Disse bestemmelsene, poengterer departementet, er ikke bare en rettighet, men en forpliktelse.

Prestisjeformidling • Til hvem skal det så formidles? Prosjektdirektør Paal Alme i Norges forskningsråd er rask til å understreke i sine foredrag at vitenskapelig publisering er viktig, men at forskerne m å formidle mer og bedre. De er for tradisjonelle og lite nytenkende i innsatsen sin. Sp ør man derimot forskere, er de ikke i tvil om «hva som teller» og at fagtidsskrift er ett av de viktigste stedene å publisere. Det er slike referanser som gjør seg på en cv og ved en ansettelse. Det var ikke for ingenting at Jon Sudbø ville inn i det verdenskjente tidsskriftet Lancet med sine forskningsresultater.

Tidsskrift med høy prestisje har etter hvert blitt et ettertraktet mål for forfattere. Det sikrer at artikkelen blir lest og tatt på alvor av kolleger, og objektive kvalitetsbedømmelser av upartiske kolleger i utlandet, er helt avgjørende når det gjelder hvem som skal få stillinger, forfremmelser og forskningsbevilgninger.

Viktigst hvor artikkelen trykkes • Samtidig er mange forskere grundig lei av å gjøre seg lekre for andre, reklamere for sine aktiviteter og godsnakke med tidsskriftredakt ører, næringslivsledere og myndighetspersoner. En av disse er Erik Boye, forskningssjef ved Radiumhospitalet.

Boye vil de etablerte skalaene med verdipoeng, såkalt «Impact Factor-system», til livs. Dette er et tall beregnet ut fra hvor ofte artiklene i et tidsskrift er sitert, delt p å antall artikler totalt i tidsskriftet og sammenlignet med andre tidsskrift innen samme fagfelt. Tidsskriftets prestisje avhenger som oftest av «Impact Factor», og for forfattere er det viktig å få artikkelen inn i et tidsskrift med høy score. Boye mener systemet medvirker til at det vesentligste blir hvor artikkelen din trykkes – og ikke hva som faktisk står i artikkelen. – Dette er skadelig for forskningen, sier Boye.

– Branding av vitenskapelige arbeider blir både tidkrevende og kostbart når et tidsskrift blir så populært at alle ønsker å skrive i det. Andelen av arbeider som må evalueres, men som ikke blir publisert, blir større og omkostningene stiger. Derfor letes det i dag etter alternative måter å publisere på. Magne Nylenna er en av dem som ivrer for publisering på internett i åpne, nye tidsskriftgrupper som «Public Library of Science» eller «Bio Med Central». Hele poenget med åpne arkiver er at arbeidene skal være fritt tilgjengelige for brukeren.

Salgbar forskning • Tradisjonelt sett har formidlingsoppgaven til forskere blitt demokratisk begrunnet: Forskere b ør formidle vitenskapelige resultater, arbeidsmåter og holdninger fra et spesialisert forskningsfelt – til personer utenfor feltet for å få tilgjengelig kunnskap ut til flest mulig. Folk får et bedre kunnskapsgrunnlag ved å få del i et mangfold av perspektiver. Samtidig motvirkes et kunnskapsmonopol. Dette l å til grunn da Universitetet i Oslo (UiO) formulerte en ny formidlingspolitikk i 1999, og dette var ogs å utgangspunktet da man startet med å utvikle hva som skulle kjennetegne god formidling i UiO-rapporten «Formidling som teller» i 2004.

I den nye utredningen «Sammen om kunnskap II» fra Universitets- og høgskolerådet (UHR) om forskningsformidling, som er ute til høring, snakkes det om et system for å belønne forskere som er flinke til ikke bare å formidle til fagkolleger, men til resten av samfunnet. Mange er de som har bitt seg merke i nettopp dette: At form ålet er endret i retning av en økonomisk begrunnelse for formidling. UHR-utvalget foreslår en skala med verdipoeng. Formidling til publikum gjennom kronikker eller avisartikler er ikke tillagt s ærlig vekt.

Derimot er formidling og kontakt rettet mot industrien, av verdi. Industri og næringsliv vil betale for informasjon og utredninger, og hovedtesen er at det som noen vil betale for, er verdifullt. – Igjen ser vi at vridningen kan bli feil, påpeker Erik Boye:

– Forskere kan dreie bort fra vanskelige forskningsprosjekt til de mer lettsolgte. De vil kunne g å mer etter «salgbarhet» enn vitenskapelig fruktbarhet. Vi kan få en kortsiktig «tabloidforskning» der publikumsaksept blir drivkraften i stedet for vitenskapelig intuisjon og nysgjerrighet.

– Alle ønsker selvfølgelig at forskningsmidler skal fordeles etter faglig riktige kriterier, ellers kan vi ende opp med å kaste gode penger etter dårlige prosjekter. Formidling av informasjon fra forskere er også svært viktig, men salgbarhet er ikke et godt kriterium.

Også Thomas Hylland Eriksen har gitt uttrykk for (Dagbladet 10. juli i år) at han synes lite om den nesten ensidige vektleggingen av næringsliv og kommersialisering. For at den frie kunnskapen skal kunne utfolde seg, m å den deles, mener han:

«Den gode akademiker veileder, underviser og oppmuntrer studenter uten å mukke, og gjør sitt beste også når hun blir pålagt å gi kurs hun er lei av eller uinteressert i. Hun organiserer workshops og konferanser, leser og kommenterer utkast fra kolleger og studenter, og hun svarer p å e-post også fra studenter hun ikke har direkte forpliktelser overfor. (…) Hun kommer ofte p å faglige seminarer ved sitt eget institutt, og påtar seg verv både ved sitt institutt og i faglige foreninger. Mye av dette arbeidet er anonymt, og alt er enten gratis eller l ønnet med et symbolsk honorar (Med litt flaks får de en blomsterbukett eller en vinflaske på julebordet.)»

«Hvis den akademiske gaveøkonomien skulle bli faset ut av kravene om målbar effektivitet, ville resultatet være en katastrofe for kunnskapen. (…) Hvis ingen vil utføre disse [gratis-] oppgavene, har man ikke lenger et fagmiljø; da har man bare en ansamling av individer som forfølger sine egne prosjekter.»

Paradoks • Den ideelle oppfatningen av at forskning er en nøytral og objektiv vitenskap, ble knust i krigsårene da man forsto at vitenskap kunne brukes som redskap for politisk makt. Våpenutvikling og de senere års miljøødeleggelser ga skeptiske holdninger. For 50 år siden hadde ikke forskerne behov for å formidle sin forskning og utsette seg for kritikk, siden folk var utilslørte beundrere av vitenskapen.

I dag er det kritiske blikket på plass, folk har rett til å få vite det viktige som skjer i samfunnet, og forskning bør få mer fokus i media og samfunnsdebatten.

– Teknologi og naturvitenskap har en svært viktig plass i samfunnet. Da er det et paradoks at interessene for realfagene har g ått ned blant studenter og unge mennesker både i Norge og i andre europeiske land. Dette kan få alvorlige følger for både konkurranseevne og våre muligheter til å løse viktige oppgaver i samfunnet, sier Unni Steinsmo. – Også dette er et argument for at våre forskere og kunnskapsmiljøer bør bidra til å sette dagsorden og delta i fora hvor beslutninger blir tatt, sier hun.