Kommentar: Har vi bruk for forskning som ikke kommuniserer?

universitetene og høgskolene sitter på store mengder kunnskap som kan og bør tas i bruk utenfor lærestedene. Mange potensielle brukere har dårlig kjennskap til eller opplever denne kunnskapen som vanskelig å nå. Det er min oppfatning at forskning som ikke kommuniseres, har liten verdi og bidrar til at det er relativt lett å kutte i sektoren.

Årets forslag til statsbudsjett kutter 274 millioner fra høyere utdanning, – av statsråd Djupedal omtalt som et «hvileskjær». Andre samfunnssektorer vokser, og den samlede økningen i statsutgiftene er betydelig. «Hvileskjæret» demonstrerer høyere utdannings lave gjennomslagskraft: Få skriker opp for universitetene og høgskolene, som Høyre-leder Erna Solberg har påpekt.

Synliggjøring •

Jeg synes ikke universitetene og høyskolene er flinke nok til å legitimere sin virksomhet. Dette har flere årsaker, men vilje og evne til å synliggjøre akademias bidrag til verdiskaping og samfunnsutvikling har betydning. Lærestedene må bevise merverdien de skaper for samfunnsinvesteringene, og det må gjentas og gjentas så lenge en ønsker å fortsette. Enkelt sagt må vi innen høyere utdanning gjøre to ting samtidig: Vi må gjøre en god jobb, og vi må synliggjøre resultatene av jobben vi gjør.

Ser vi på forskeres egenrapportering i databaser som Forskdok og Frida, finner vi urovekkende mye forskning presentert p å konferanser og seminarer, som aldri er blitt publisert. Likeledes vet vi at mye forskningsinnsats ligger i skuffer og skap uten å komme videre. Innføring av resultatbudsjettering for utdanning og forskning har sine svakheter, men selv vi med radikalt sinnelag ser positivt p å en viss markedsstyring som kan spore til bedre og mer konsentrert innsats. Det vektlegger tilbudenes relevans og gir mer p åtrykk til kvalitetsheving.

Indikatorer •

Under rektor Torunn Klemp har Formidlingsutvalg I og II, oppnevnt av Universitets- og h øgskolerådet på oppdrag fra Kunnskapsdepartementet, vurdert og foreslått indikatorer for vesentlige deler av vitenskapelig formidling. Til sammen foresl ås fem indikatorer: omsetning i form av eksterne inntekter, innovasjon og nyskaping, publikasjoner, foredrag og opptredener i media, samt direkteformidling eksempelvis i skolen (se www.uhr.no). Forslaget omfatter brukerrettet og allmennrettet formidling, det behandler trykte medier og nettpublisering likt, og det forutsetter minimum

nasjonalt kvalitetsnivå. Formidling er vanskelig å måle, og forslaget vil forhåpentligvis bli enda bedre etter høringen som nå pågår.

Ulike kanaler og former •

Forskningskommunikasjon skal og bør ta ulike former, bruke forskjellige kanaler og ha ulike målgrupper. All forskning skal ikke ut til folket. Noe er for uviktig eller for dårlig til at den fortjener ytterligere ressursbruk, mens annen forskning er god, men smal.

Likevel er det positivt om det settes mål for formidling og dialog med omverdenen. Det er en betingelse for god forskning at den kritiseres og etterpr øves, og det beste er om kunnskapen deles og kommer i bruk. Forskning som ikke kommuniseres i det hele tatt, har liten verdi.

Påstander om at gode forskere ikke egner seg som formidlere, er tøv. Ingen egner seg til alt eller i alle anledninger, ingen trær vokser inn i himmelen. Men alle som brenner for fag eller forskning, vil finne en egnet form, om s å ikke for annet så for framtidig rekruttering.

Gi tilbake til samfunnet •

Mengden av forskningsarbeider som ikke utkrystalliserer seg og formidles, er foruroligende. Jeg nekter å tro at alt dette er forskning som ikke fortjener bedre. Det vi trenger, er økt trykk på at jobben ikke er ferdig før den er kommunisert. Det vil si at det er vitenskapelig publisert og – for mye av forskningen – formidlet til brukere eller allmennheten.

Formidling er en måte å gi noe tilbake til samfunnet på, som kan bidra til å øke legitimiteten og respekten for forskning og utdanning. Det påligger vår sektor like mye som kunst og kultur å vise at en skaper resultater av samfunnsinvesteringene – som kan og bør være større. Det er flere grunner til Djupedals hvileskjær, men det store underforbruket ved blant annet NTNU og Universitetet i Oslo kan ha blitt tolket som at det er penger nok n år en ikke klarer å bruke det en får.

Bevisbyrden for sektorens samfunnsmessige merverdi ligger på oss. Vi må gjøre det politisk umulig å gjenta slike kutt, og snu dette til at det er nødvendig med større satsing på høyere utdanning og forskning. Klarer vi det, vil ikke Djupedal kunne gjenta sitt hvileskj ær. Det tror jeg han vil like, innerst inne.