Darwins kjempetusenfryd viser hvordan arter tilpasser seg
En ny studie viser hvordan en bemerkelsesverdig plantegruppe på Galapagos har fått sine varierte bladformer. Studien gir unik innsikt i evolusjon på genetisk nivå.
Galapagosøyene har en ikonisk status i evolusjonshistorien. I 1835 gikk Charles Darwin i land her, da han som 26-åring var på jordomseiling med HMS Beagle. På øyene samlet han fugler, som han tok med seg hjem til England.
Michael David Martin. Foto: NTNU
Darwin trodde han hadde tatt med seg både spurver, hakkespetter, finker – og én meis, men oppdaget at alle i virkeligheten var nært beslektede finker. Fuglene så ulike ut fordi de hadde forskjellig nebbform, tilpasset ulike dietter.
Dette ble et nøkkelargument for Darwins evolusjonsteori – at arter formes av omgivelsene gjennom naturlig seleksjon.
– Nå, mer enn 150 år etter at Darwins arbeid på Galapagos forandret vår forståelse av livet på jorden, fortsetter disse øyene å avsløre nye hemmeligheter.
Det forteller professor Michael D. Martin ved Institutt for naturhistorie på NTNU.
Han er del av et stort team av forskere fra Royal Botanical Gardens i Kew, University of California i Davis, University of Copenhagen, Charles Darwin Foundation på Galápagos, University of Georgia, University of British Columbia og flere andre internasjonale institusjoner som har studert evolusjon i plantegruppen Scalesia, også kjent som Galapagos’ kjempetusenfryd. Forskningen ble nylig publisert i tidsskriftet Nature Communications.
Uvanlig rask evolusjon
– Akkurat som Darwins berømte finker, utviklet disse plantene seg raskt etter at de ankom Galápagos fra det søramerikanske fastlandet, forklarer Vanessa Bieker. Hun jobber ved Royal Botanical Gardens i Kew og er førsteforfatter av den nye artikkelen.
Tannede blader av Scalesia affinis (strålehodet scalesia). Foto: Michael Martin, NTNU Vitenskapsmuseet.
Scalesia-slekten er ung, evolusjonært sett. Alle artene som eksisterer i dag, har oppstått i løpet av de siste én million årene. Likevel har de rukket å finne seg til rette i den brede variasjonen av landskap man finner på Galapagosøyene; fra fuktige skog i høyden til tørt og åpent lavland.
– Utseende på de forskjellige artene varierer dramatisk, fra lave busker til høye trær. Ekstra iøynefallende er bladene, som varierer fra store og hele til små og flikete, forteller Martin.
– Flikete blader antas å hjelpe plantene med å overleve i varme, tørre miljøer ved å redusere vanntap og spre varme. Men, fram til nå har ikke forskere forstått hvordan dette viktige tilpasningstrekket har utviklet seg på et genetisk nivå i disse plantene.
- Les også: Supergener hjalp ugresset til Norge
Flere evolusjonsveier til samme bladform
Nærbilde av tannede blader av Scalesia affinis (strålehodet scalesia). Foto: Michael Martin, NTNU Vitenskapsmuseet
Gjennom å analysere hele DNA-et til alle kjente arter av Scalesia oppdaget forskerne at plantene utviklet flikete blader flere ganger – hver gang i ulike deler av slekten. Med andre ord: Plantene har kommet fram til omtrent den samme bladformen flere ganger som respons på utfordringer i miljøet, helt uavhengig av hverandre.
– Enda mer overraskende var det at hver gang dette trekket utviklet seg, skjedde det ved hjelp av forskjellige gener – selv om alle hørte til det samme systemet, som styrer hvordan blader dannes, forklarer Bieker.
– Dette funnet gir et tydelig eksempel på parallell evolusjon: naturen ender opp med den samme løsningen flere ganger, men via ulike genetiske veier. I stedet for å styres av ett enkelt “mester-gen”, ser evolusjonen ut til å utnytte hele nettverk av samvirkende gener, der ulike deler av systemet kan justeres for å skape lignende egenskaper.
Dette gir forskerne et viktig innblikk i hvordan komplekse egenskaper kan oppstå igjen og igjen i naturen.
Evolusjonen pågår fremdeles
I tillegg til å avdekke hvordan disse plantene har utviklet seg, så forskerne at evolusjonen fortsatt pågår.
Herbarieark med Scalesia incisa, samlet av Charles Darwin under reisen med Beagle i Galápagosøyene fra 1831–1836. Foto: GBIF, Cambridge University Herbarium (CGE)-samlingen, CC BY-NC 4.0.
– Populasjoner innen samme art viser store genetiske forskjeller og har vært isolert fra hverandre lenge. Det betyr at nye arter kan være i ferd med å utvikle seg. Mange Scalesia‑populasjoner kan være egne evolusjonære linjer som ennå ikke er beskrevet som arter, sier Martin.
Forskerne mener derfor at hver isolerte bestand bør behandles som en egen bevaringsenhet – en endring som kan påvirke hvordan Galapagos’ unike natur blir beskyttet framover. Studien gir dessuten et sjeldent detaljert innblikk i prosessen der én art raskt utvikler seg til mange ulike former.
– Våre funn avdekker hvor fleksibel og oppfinnsom evolusjonen kan være, forteller Bieker.
Hun legger til at Darwin også samlet mange planter på Galapagos. 78 av disse ble brukt til å beskrive arter som var helt nye for vitenskapen, deriblant fire arter av Scalesia.
Referanse: Bieker, V.C., Li, S., Cerca, J. et al. The genomic basis of adaptive leaf variation in the Galápagos giant daisies. Nat Commun (2026). https://doi.org/10.1038/s41467-026-71865-3
