Blid madonna med mye bling

Grong-madonnaen er svært godt bevart med tanke på at hun er omlag 700 år. Foto: Per Fredriksen, NTNU Vitenskapsmuseet VIS MER

Den lille himmeldronningen har hatt tilhold i Grong kirke siden middelalderen og fram til 1800-tallet da historieinteresserte samlere sørget for at hun ble tatt vare på av Vitenskapsmuseet. Her stråler hun som en av juvelene i kirkekunstsamlingen.

Håret er dekket med ekte bladgull slik at det skal skinne som en glorie. Kjolen er prydet med en blanding av lasurgull over sølvfolie. Kappen har blå-hvitt fòr som skal illudere ekornets vinterpels.

– Hun er virkelig en himmeldronning. Gullet symboliserer evigheten, og gull er et materiale som ikke falmer eller anløper, sier Margrethe C. Stang.

Hun er førsteamanuensis ved Institutt for kunst- og medievitenskap ved NTNU og er spesialist på norsk kirkeutsmykning fra middelalderen.

Populært brystparti

Opprinnelig har madonnaen fra Grong også hatt en skinnende brosje i halsen, av bergkrystall eller av polert glass.

– Skikkelig bling-effekt på denne damen altså! Brosjen har illudert en skinnende diamant. Det som vi også kan se, er at det er veldig slitt der juvelen har sittet og på brystene hennes, så det er sannsynlig at folk har tatt på dette området opp gjennom århundrene, konstaterer Stang.

Madonnaer smiler sjelden 

Kunsthistoriker Margrethe Stang underviser i middelalderkunst. Foto: Julie Gloppe Solem/NTNU VIS MER

Grong-madonnaen er svært godt bevart med tanke på at hun er omlag 700 år. Fargene er i stor grad intakt, og nettopp fargeprakten er noe som har preget norsk middelalderskulptur.

Ansiktstrekkene er også fortsatt svært tydelige. Hun er noe så sjelden som en smilende madonna, for smil var uvanlig i middelalderskulpturene. Og det er ikke et helgenaktig, opphøyd smil, det er et smil som fra ei trivelig og fornøyd bondejente.

– Dette smilet gjør henne ekstra spesiell, i tillegg til de godt bevarte fargene. Ansiktet hennes er også utrolig fint velbevart. Hun har porselenshvit hud og roser i kinnene, og nydelige, litt oppsperrede lyseblå øyne, med et uskyldig blikk. Og så har hun en fornøyd smilende munn, et tilfreds ungpikeaktig smil. En norsk kunsthistoriker sammenligner henne med en trøndersk bondejente, og det synes jeg er en fin karakteristikk av henne!

• Les også: Middelalderskatter bevart fordi de ble glemt