Voldsutøvere kan ha nytte av rask hjelp
– De som utøver alvorlig partnervold har generelt høyere risiko for å gjenta volden, sier NTNU-forsker Merethe Berg Nesset. For å unngå det, er det avgjørende at voldsutøvere blir møtt med forståelse, ikke fordømmelse.
Vold i nære relasjoner. Vold mot en samboer eller en ektefelle. For mange er det naturlig å tenke at det først og fremst er den voldsutsatte som må møtes med omtanke og hjelp.
Men hvordan man møter den som har utført volden, kan ha mye å si for hva som skjer etterpå.
– De som utøver alvorlig partnervold har generelt høyere risiko for å gjenta volden, sier forsker Merethe Berg Nesset.
Sammen med Camilla Buch Gudde står hun bak en studie som har sett nærmere på hvordan voldsutøvere opplever tiden etter de har blitt anmeldt for vold mot partneren sin.
Nesset er forsker ved St. Olavs hospital og førsteamanuensis ved NTNU. Hun er også en del av Høyrisikoteamet i Trøndelaget samarbeid mellom Trondheim kommunes enhet for psykisk helse og rus, Trondheim politidistrikt, Støttesenteret for kriminalutsatte og Statens barnehus Trondheim samt St. Olavs hospital avdeling for Sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri. Gudde er forsker ved St. Olavs hospital, regionalt kompetansesenter for sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri.
– Det vi ser er at den første perioden, rett etter politianmeldelsen, er kritisk for om voldsutøveren vil ta imot tilbud om hjelp eller ikke.
Kan ende med drap
Høyrisikoteamet er et samarbeid mellom fagfolk i politiet, kommunale tjenester og spesialisthelsetjenesten i Trondheim. Siden 2018 har teamet gitt samordnet tilbud til voldsutsatte, voldsutøvere og barn involvert i alvorlige partnervoldsaker.
For å motta et tilbud fra teamet skal det foreligge en politianmeldelse om alvorlig partnervold. Politiet skal i tillegg ha vurdert saken til å ha høy risiko for ny, alvorlig vold.
Merethe Berg Nesset er forsker ved St. Olavs hospital og førsteamanuensis ved NTNU. Hun er også en del av Høyrisikoteamet i Trøndelag.
Gudde har gjort dybdeintervjuer med 13 voldsutøvere som alle er funnet kvalifisert for hjelp fra Høyrisikoteamet. Dette er personer som har utøvd alvorlig fysisk vold mot partneren sin, av en slik karakter at det kan gi skader med behov for legehjelp. Slik vold kan i verste fall endre med drap.
– Utgangspunktet er at vi ikke har nok kunnskap om hva slags tiltak som virker for hvem, og under hvilke omstendigheter, sier Nesset.
Viktig med individuelle vurderinger
Tiltak som har hatt som mål å redusere voldelig atferd har gitt blandede resultater. Forskerne mener det er et presserende behov for å tenke nytt om innsatser mot vold i nære relasjoner.
De vil rette oppmerksomheten mot tiltak på tvers av etatene, som omfatter både ofrene og utøverne.
– De personene som utøver vold, er like forskjellige som alle andre. Derfor er det viktig med individuelle vurderinger, der man kartlegger hvilke behov de har. Både med hensyn til støtte og helsehjelp, og med hensyn til hvilke tiltak man skal sette inn for å begrense risikoen for gjentagelse.
Et hovedtema for forskerne var å få vite hvordan voldsutøverne opplevde den første tiden etter anmeldelsen, før de fikk kontakt med Høyrisikoteamet. For noen kunne denne perioden vare i både uker og måneder.
– De fortalte om hvordan det var å ikke få informasjon, om ikke å få mulighet til å uttale seg. Å ikke ha noen stemme, og heller ikke noe tidsperspektiv. De følte seg forhåndsdømte, forteller Gudde.
Skepsis mot hjelpeapparatet
Det handlet også om praktiske utfordringer, som ikke å ha noe sted å gjøre av seg, og tankene om hva som ville skje videre.
– Med familien, med barna. Huset. Jobben. De fortalte om et emosjonelt kaos, sier Gudde.
Camilla Buch Gudde er forsker ved St. Olavs hospital, regionalt kompetansesenter for sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri. Foto: Privat
Hos noen førte dette til reaksjoner som likegyldighet og følelsen av å ikke ha noe mer å tape.
– Noen ruset seg, noen brøt kontaktforbudet. Noen beskrev sterke selvmordstanker, andre sinne, frustrasjon og manglende tillit til politiet. Noen få fikk praktisk bistand, men savnet hjelp i forhold til det følelsesmessige stresset, sier Gudde.
Erfaringene fra Høyrisikoteamet er at mange er skeptiske og har lite tillit til hjelpeapparatet. Forskerne spurte voldsutøverne om erfaringene deres med å få hjelp og støtte fra det tverrfaglige teamet.
Ønsker lavterskeltilbud
Svarene de fikk handlet om opplevelsen av å bli møtt med en helhetlig tilnærming. Om å bli sett som et menneske med sinneproblemer, rus og psykiske problemer, og ikke bare som en voldsutøver.
– Flere har erfaringer med å bli avvist, å ikke bli tatt på alvor. De snakket om hvor viktig det var å bli møtt med en åpen og ikke dømmende holdning. At noen hører på dem og setter seg inn i hvordan de har det. Dette var avgjørende for dem for å fortsette å ta imot hjelp, sier Gudde.
– De personene som utøver vold, er like forskjellige som alle andre. Derfor er det viktig med individuelle vurderinger, der man kartlegger hvilke behov de har. Både med hensyn til støtte og helsehjelp, og med hensyn til hvilke tiltak man skal sette inn for å begrense risikoen for gjentagelse, sier Merethe Berg Nesset. Foto: Shutterstock / NTB
Forskerne ville også vite hva voldsutøverne selv mente de hadde behov for, for å avstå fra vold.
– Flere sier da tidlig støtte og god informasjon fra politiet. Og at tilbudet fra Høyrisikoteamet burde kommet i gang tidligere, for å unngå den vanskelige og kritiske tiden rett etter anmeldelsen, sier Gudde.
De etterlyste lavterskeltilbud for voldsutøvere, som en krisetelefon.
– De trenger at det etableres tillit og at de kan få et håp om at ting kan bli bedre. Her har politiet en gylden mulighet til å starte en prosess som kan motivere voldsutøveren til å ta imot hjelp, sier Gudde.
Må tørre å spørre om vold
Nesset mener politiet i dag jobber godt og systematisk for å forebygge partnervold. Nå ønsker forskerne seg mer oppmerksomhet i helsetjenesten om sammenhengen mellom psykiske lidelser og risikoen for å utøve vold.
– Her har helsetjenesten et forbedringspotensial. Vi vet at det er en høy terskel for å avsløre at man blir utsatt for eller utøver vold mot partneren sin, sier Nesset.
Vold er skambelagt, og terskelen for å søke hjelp er høy.
– Samtidig vet vi fra forskning at både voldsutøvere og ofre har høyt forbruk av helsetjenester, uten at vold er et tema. Man må tørre å spørre om vold. De tar det ikke opp selv.
Forskerne er nå i gang med en studie med de som har blitt utsatt for alvorlig partnervold.
– Vi har intervjuet voldsutsatte, og jobber nå med å analysere svarene. Det vil bidra til å forstå hvilke hjelpebehov de har, sier Nesset.
