Rettsakene mot trolldomsprosesser i Norge tok slutt på 1700-tallet
Når det gjaldt samer fortsatte en iherdig bekjempelse av det som ble betegnet som trolldomskunster. Det var misjonærene som overtok for rettsapparatet.
På 1500-tallet og 1600-tallet var det utbredt heksejakt mot folk som ble anklaget for å bedrive trolldomsprosesser. I Norge ble om lag 750 personer anklaget og rundt 300 av dem dømt til døden, mange av dem brent på bålet. Flere av dem var samiske.
I Nord-Norge og Finnmark er det gjort utstrakt kartlegging av disse prosessene, om hvem som ble anklaget, hva de ble dømt for og hva straffen var. Det har forskere lett seg fram til gjennom rettsprotokoller.
Av de 91 som ble dømt til døden i Finnmark var 18 av dem samer.
Det sørsamiske området
Om hva som skjedde i Midt-Norge og i det sørsamiske området, gjenstår det fortsatt en del spørsmål. Historiker Ellen Alm har kartlagt mye. Hun har i rettsprotokoller funnet at tre samer ble tiltalt for trolldom: Finn-Kristin, Anne Aslaksdatter og Henrik Meråker, hvorav sistnevnte fikk dødsdom.
I og med at mange samer hadde norskklingende navn, kan det ha vært flere.
Du kan lese mer om Ellen Alms funn her:
• Samisk hedenskap skulle utryddes
Finner nye opplysninger
Nå er stipendiat og historiker Anne-Sofie Schjøtner Skaar ved NTNU i ferd med å undersøke trolldoms- og magisaker i Inderøy, Namdalen og Stjør- og Verdalen sorenskriveri på 1700-tallet.
Gjennom grundig lesing og gransking av tingbøkene fra Nord-Trøndelag finner hun interessante og nye opplysninger.
Hun undersøker hvordan rettspraksisen omkring trolldomsprosesser gradvis blir avskaffet i løpet av 1700-tallet.
– Det er forsket lite på hvordan rettspraksisen og fenomenet med trolldomssaker avsluttes, så det er interessant å undersøke. Jeg ser også på om samer i de sørsamiske områdene blir rettsforfulgt fortsatt på 1700-tallet, sier Anne-Sofie Schjøtner Skaar.
Skrevet med gotisk skrift
Så langt har hun i sin gjennomgang av tingbøker ikke funnet samer som er blitt anklaget eller dømt for trolldom på 1700-tallet i Nord-Trøndelag. Men hun har ennå ikke gått gjennom alle tingbøker. Det er nitid arbeid. Bøkene er skrevet med gotisk skrift, og hver prokollfører har også sin særegne måte å skrive på.
– Jeg lærte meg gotisk skrift da jeg skrev masteroppgave om trolldomsprosessene i Mora og Rendalen på 1600-tallet, ved Universitetet i Oslo. Nå går det ganske greit å lese gotisk skrift, men det tar tid å gå gjennom dokumentene, sier hun.
I tillegg til tingbøker leser hun også misjonsberetninger fra samme periode. Det kommer vi tilbake til.
Dette dokumentet fra 1700-tallet omhandler en av de som ble anklaget for trolldom, Margareta Mortensdatter Trefot. Foto: Digitalarkivet
Hekseprosessene avtar og forsvinner
Det er det flere grunner til at den grusomme rettspraksisen med trolldomssaker omsider fases ut i løpet av 1700-tallet.
Under trolldomsprosessene på 1500- og 1600-tallet var det ifølge lovverket ulovlig å bruke tortur for å tvinge fram tilståelser. Dømte forbrytere kunne heller ikke opptre som vitner. Det vil si at en dømt «heks» i teorien ikke kunne utgi navn på andre «hekser».
– Likevel var det ikke uvanlig å gå utenfor lovverket i trolldomssaker: tortur ble brukt, og dømte «hekser» ble presset til å gi navn på sine medskyldige. Lovens bokstav ble tolket og praktisert svært ulikt. Dette førte til mange trolldomsprosesser i perioden, sier Anne-Sofie Schjøtner Skaar og forklarer:
Historiker og stipendiat Anne-Sofie Schjøtner Skaar.
– På slutten av 1600-tallet begynner rettspraksisen å endre seg. Flere av de rettskyndige lagmennene blir strengere og krever skikkelige bevis og slutter godta bruk av tortur. Lagmennene blir dessuten mer utdannet og profesjonelle, og de påvirker og belærer lokale sorenskrivere.
Mot slutten av 1600-tallet begynner stadig flere dommere faktisk å følge lovverket, og da ble trolldomssaker vanskelig å føre i retten.
– Hvordan kan en imaginær forbrytelse bevises hvis det ikke lenger er akseptabelt å presse noen til en tilståelse?
Det blir også en praksis med tvungen appell. Den ble innført av Christian Vs Norske Lov av 1687. Det innebar at strenge straffer skulle appelleres eller ankes til lagretten slik at den anklagende fikk prøvd saken i en mer profesjonell domstol.
På 1700-tallet går for øvrig Europa inn i perioden som kalles opplysningstiden hvor vitenskap, fornuft, toleranse og fremskritt får fotfeste. Dette bidrar til at oppfatninger og holdninger endrer seg.
Horribel lesing
Når rettspraksisen mot såkalt trolldom forsvinner, er det imidlertid en annen mekanisme som overtar for å overvåke og bekjempe den samiske troen og trosutøvelsen: Misjonærene inntar arenaen.
– Det synes som misjonærene tar over for rettsvesenet for å «ta seg av» samisk tro og trospraksis, sier Schjøtner-Skaar.
Dette finnes det godt belegg for i misjonsberetninger fra 1700-tallet.
– Misjonsberetningene er ganske horribel lesning. Der finner vi beskrivelser av samer som driver med «djevelens trolldom». Misjonsberetningene viser at samenes tro blir fortsatt av noen tolket som trolldom og Djevelens verk, selv om rettsvesenet ikke virker interessert i å rettsforfølge dette lenger, sier hun.
Prest Johan Randulf, forfatter av Nærøymanuskriptet, skriver at sørsamene har mange ulike guder, men at alle tilhører disse djevelen.
«Det vet jeg, at han sammen med alle andre [samiske guder] er Djevelen selv». Slik beskriver presten en av sørsamenes guder. Han beskriver også joik som «Satans sang».
- Les også: Filmen Sameblod – den nye Veiviseren
Samenes apostel
Samene hadde siden tidlig middelalder blitt utsatt for kristningsforsøk i store deler av Norden, men det var først etter opprettelsen av Misjonskollegiet i København i 1714 at misjoneringen for alvor ble satt i gang
En av de ivrigste er Thomas von Westen (1643-1727) fra Trondheim. Han fikk tilnavnet samens apostel. I 1716 ble Thomas von Westen utnevnt til å lede og organisere samemisjonen, og fra da av fremstår Trondheim som et kraftsenter for den samiske misjon gjennom von Westens utdanning av samemisjonærer.
Amnesti for trolldomsprosesser
Thomas von Westen var hele tiden opptatt av at kristendomsundervisning for samene måtte skje på deres eget språk – samisk – og at omvendelsen skulle være personlig og inderlig.
Thomas von Westen og andre misjonærer snakket med samene og holdt intense forhør om deres tro og praksis. Misjonærene fikk mye informasjon, men de merket at ikke alle samer turte å fortelle om sin tro og praksis.
– Dette ledet etter hvert ledet frem til at von Westen fikk innført et amnesti for samene, slik at de ikke kunne bli tiltalt i henhold til trolldomsloven uansett hva de fortalte misjonærene. Dette skulle være en slags forsikring for samene, slik at de skulle tørre å snakke mer åpent med misjonærene, sier Schjøtner-Skaar.
Men amnestiet forhindret ikke at samenes kultur forble demonisert.
- Les også: Hva egentlig gand?
Konfiskerte runedommer
Folldalstromma er en av de best bevarte og best dokumenterte runebommene. Den var på en lang reise fra den ble konfiskert i Namdalen i 1723 og fram til den kom tilbake sitt opprinnelsessted 300 år senere. Den forvaltes nå av det sørsamiske museet Saemien Sijte. Foto: Saemien Sijte
Blant de mer brutale metodene som von Westen og de andre misjonærene brukte under hele misjonsperioden, var å konfiskere runebommer, ødelegge offersteder og hellige plasser i naturen. Den nidkjære misjonæren sto for inndragelse av over 100 samiske runebommer.
De fleste trommene ble sendt til København, og mange av dem gikk dessverre tapt i en stor brann i 1728.
Noen av trommene som ble konfiskert av misjonærer havnet imidlertid på andre museum eller hos private samlere. En av disse var Folldalstromma som von Westen inndro i Namdalen.
Denne tromma havnet etter hvert på Meiningen museum i Tyskland. I 2023 kom den endelig tilbake til sørsamisk område og er i dag utstilt på museet Saemien Sijte i Snåsa.
- Les også: Samisk skatt tilbake etter 300 år
I denne artikkelen fra Wikipedia kan du lese med om Folldalstromma og hva de ulike tegnene betyr.
Satans drikk
Thomas von Westen var også en sterk pådriver for å innføre brennevinsforbud.
«1. februar 1723, dukket den norske misjonæren Thomas von Westen opp på tinget i Overhalla. Han mente at samenes konsumpsjon av alkohol sto i veien for deres omvendelse til kristendommen, og beordret nordmenn til å slutte å selge dem brennevin og øl. Når samene fikk i seg denne «Zathans loche drich», begynte de straks å praktisere sin hedenske religion og trolldom, ifølge von Westen.»
Dette skriver Anne-Sofie Schjøtner Skaar om i denne artikkelen:
Lappernes og finnernis forførelse ved brendevin og øel (Historikeren nr. 2 2023 – fra side 26).
Thomas von Westen avsluttet talen sin med å be om at samenes «hedenske» gravskikker på fjellet måtte forbys, at alle nordmenn som hadde samiske barn i tjeneste i sine hjem måtte sørge for at de fikk kristendomsundervisning og at ingen samer måtte vandre rundt uten fast arbeid.
Margareta Mortensdatter Trefot
– Som en del av forskningsprosjektet er jeg også interessert i holdninger til sørsamisk religion, som av nordmenn gjerne ble stemplet som trolldom og avguderi, sier Anne-Sofie Schjøtner Skaar.
Trolldomsanklagene mot Margareta Mortensdatter Trefot er en av sakene hun vil studere nærmere.
– Her er jeg noe usikker med tanke på etnisitet, ettersom den anklagede blir kalt «finn» av sorenskriveren, som ofte, sammen med «lapp», ble brukt i benevnelse av same. Selv sa Margareta at hun opprinnelig var fra Øst-Finland. Denne saken er så vidt kjent fra før, men den har ikke blitt analysert tidligere. Jeg skal derfor inkludere en analyse av den i min avhandling, sier hun.
Margareta Mortensdatter Trefot var en tiggerkvinne som ifølge vitnene, gikk rundt og ønsket folk ondt ved å kaste trolldom dersom de ikke ville gi henne penger, mat eller overnattingsplass.
Saken kom først opp på tinget i Verdalen og er omtalt i tingboka i perioden 1711–1712.
– Margareta blir deretter tatt med på hele tingreisen til sorenskriveren og fogden og blir presentert på flere ting i fogderiet, hvor mange personer vitner om at hun har ønsket dem ondt, sier Schjøtner Skaar.
Kilden er tingbok nr. 6 fra Stjør- og Verdal sorenskriveri, 1709-1715.
– Hun ble altså tiltalt for å drive med ond trolldom, men jeg vet foreløpig ikke hvordan denne saken ender ettersom jeg har ikke funnet noe mer om dommen i kildene enda, sier Anne-Sofie Schjøtner Skaar.
Hun forsker også på i hvilken grad og form magisk praksis og tro levde videre gjennom århundret. Det får vi vite mer om senere, og også hvordan det gikk med Margareta Mortensdatter Trefot.
Referanser:
Da djevelen var løs i Rendalen – en av de siste trolldomsprosessene i Norge, i Heimen vol. 58 (nr. 2).
En rettshistorisk komparasjon av trolldomsprosessene i More (1669) og Rendalen (1670–1674). Masteroppgave, 2019, UiO.
