Runebomme og joik er samisk redskap for å utøve magi. Her: En samisk noaide/sjaman med sin runebomme, tegnet av den svenske presten Samuel Rheen, 1671. Illustrasjon: NTNU UB

Hva er egentlig gand?

  • Av
    Gjesteskribent
    Publisert 06.02.18
    Alm er historiker og førstebibliotekar ved NTNU UB, Gunnerusbiblioteket

Mange har hørt om trolldomsfenomenet «gand». Når livet går en imot eller man er forfulgt av uhell, kan man spøkefullt si at man må ha blitt «ganda». Hva er egentlig gand, hvordan så gand ut, og hvorfor knytter vi det til nettopp samene?

Gand var opprinnelig forstått som sjela eller hjelpeåndene som en trolldomskyndig kunne sende ut for å skaffe opplysninger fra fjerne steder, eller for å skade andre.

Historisk sett knyttes gand til et magisk tankegods som tilhører førkristne kulturer med sjamanisme. Ordet er meget gammelt og – overraskende nok – ikke samisk, men fra det fellesgermanske språket. På norrønt talte man om «gandr».

Gand ble den betegnelsen kristne prester og andre lærde brukte for å beskrive et trolldomsfenomen – som utover 1600- og 1700-tallet helst kom til å bli tillagt samer. 

En ond prosjektiltrolldom

Gand beskrev en ondsinnet prosjektiltrolldom som en trolldomskyndig kunne skyte ut i stor fart og over lange avstander. Vi kan derfor også høre tale om «gandskudd», «finnskudd» og «trollskudd» som beskriver samme fenomen. Disse skuddene skulle blant annet komme fra nord med nordavinden – og utsendt fra folkeslag som levde i periferien og som hadde et tvilsomt forhold til kristendommen.

Gand tenkt som piler er først nevnt av Olaus Magnus (1490–1557). Siden er det nevnt av flere misjonærer. I Nærøymanuskriptet (1723) har presten Johan Randulf (1686–1735) tegnet to varianter av Finnskuddet – en pil og en butt kolbe, samt buen som ganden skytes ut med. Buen og pilene er ikke større enn en finger. Følgeteksten til tegningen er omtrent slik: Når noaiden vil tilføye et menneske de er vred på, skade og lemlestelse, enten uvennen er nær eller fjern, da bruker de en bue gjort av reinshorn og en kolbe eller pil … vil de nu lemleste ham på arm eller ben … da skyter de med kolben mot et bilde av den kroppsdel de vil ramme. Men vil de gi ham et åpent sår eller en kontinuerlig pine mellom hud og kjøtt, da skyter de med den spisse pil. Illustrasjon: XA Qv. 374, NTNU UB

Trolldomskyndige kunne også aktivisere eller omgås de «underjordiske», som igjen kunne ramme med «alveskudd» og «jordskudd». Denne typen skudd mente man ble skutt opp fra jorda.

En same ved navn Sarve Pedersen, bosatt i Porsanger, ble i 1634 dømt til døden for blant annet å ha «lært av sin gudmor å gjøre alveskudd, deretter gand med mere». Troen på alveskudd går også langt tilbake i det fellesgermanske tankegodset. Man finner det blant annet i gammelengelsk, som ble talt i vikingtida, og det er nevnt i 1600-tallets trolldomsprosesser i Skottland.

Stor pine og momentan død

Disse ulike benevnelsene for skadelige trolldomsprosjektiler kjennetegnes ved at de som regel rammet plutselig og var ledsaget av stor pine og momentan død. Skuddet hadde en eksplosiv kraft, og når det traff, kunne man høre et smell. Lyktes man med å kaste troll-skuddet i flammene, kunne man høre at det freste i ilden. Dette kan ha noe å gjøre med forestillingen om ild som et hellig og rensende element innenfor kristendommen.

Hvordan så gand ut?

I de kjente skriftene som omtaler gand, er det nokså klart at vi snakker om noe fysisk, noe som kan ses. En av de mest kjente skildringene av Norden på 1500-tallet er «Historien om de nordiska folken», som var forfattet av den svenske presten og erkebiskopen Olaus Magnus (utgitt i 1555). Verket ble raskt oversatt til flere språk og høstet stor berømmelse, og var lenge den viktigste kilden til viten om Norden.

«Odin og Vølven» av Lorenz Frølich, 1895. I det førkristne norrøne verdensbildet var Vølven en respektert og fryktet trollkvinne, en mester i seid (magisk teknikk), spådomskunst og galdr (besvergelser/trolldomssang). Ritualene innebar sjamanisme, ofte ved bruk av tromme. Blant samene hadde noaiden et lik funksjon, hvor joik og bruk av runebomme inngikk i det magiske repertoaret. Illustrasjon: NTNU UB

Olaus Magnus’ nedtegnelser var basert på hans egne studiereiser så langt nord som til Tornedalen, og ellers rene gjetninger og kjente legender i historiske skrifter. Forfatteren kunne forskrekke et europeisk publikum med beskrivelser av både kjemper og uhyrer – og av de forferdelige trolldomsevnene som fantes blant nordboerne.

«Overalt finnes trollkarer og besvergere», skrev han, og især fremhevet han finner og lapper som meget trolldomskyndige.

Gand som blypiler

Peder Claussøn Friis (1545–1614) var den første til å beskrive gand som fæle fluer. Han mente at samene oppbevarte gandfluene i sin skinnpose. Den lille skinnposen var en viktig del av den samiske drakten, hvor samene oppbevarte små nødvendigheter. Foto: Dino Makridis, MiST – Sverresborg Museum

Han fortalte at samene kunne hjemsøke mennesker med ulike slags sykdommer, «og til dette formål tilvirker de av bly små troll-spyd, vel en fingers lengde, og skyter dette så langt de vil mot dem som er gjenstand for deres hevn».

Så vidt jeg kan se, bruker ikke Olaus Magnus selve ordet «gand» i sine beskrivelser om nordboernes trolldomskunster, men det er helt klart en type trollskudd han forklarer.

Peder Claussøn Friis

I Norge var det sørlandspresten og historikeren Peder Claussøn Friis som først introduserte gand i skriftlige kilder – som et særegent samisk trolldomsfenomen. Hans verk «Norges beskrivelse …» (forfattet i 1613, trykt i 1632) kom også på tysk og latin og var lenge den fremste kilden til norsk historie og topografi.

Friis, som selv knapt beveget seg utenfor sitt eget embetsdistrikt, skrev i denne boken et langt og «opplysende» kapittel om samene i Nord-Norge. Vi må tro han baserte seg på oppfatninger som var gjengs på denne tiden.

Gand-finner

Friis forteller at i Norge kaltes samene for Gand-finner, for om de bodde ved sjøen eller i fjellet, drev de alle på med en trolldom som kaltes for Gand. Ifølge Friis gikk gand-kunsten i arv, slik at neste slektsledd var dyktigere i trolldomskunst enn den forrige.

Sjøsamene satte endog sine barn i oppfostring hos slektninger på fjellet, slik at de skulle lære seg å gande. Det ble regnet som et slags nødvendig selvforsvar. For den samen som ikke kunne skyte ut gand, risikerte selv å bli rammet av en annens gand-trolldom.

Dette behovet for å gande satt faktisk så dypt i samene, påstår Friis, at de ikke følte seg vel om de ikke minst én gang daglig sendte ut gandskudd, enten i folk, dyr, vær eller vind. Han skriver at noen samer til og med drev utpressing med sin trolldomskunst:

Mens den ene samen sendte gand i et menneske, tok den andre seg betalt for å fjerne den. Og han føyer til at verre trollfolk enn samene har verden neppe sett før.

Gand som fluer

Friis er den første som forklarer gand som noen spesielle fluer som samene oppbevarer i en skinnpose, i sin «gand hiid». Og når samen har uoverensstemmelse med en annen person, eller bare kjeder seg, da «sender han ut sine gand-fluer i vær og vind, og lar dem ramme mennesker, kveg eller dyr eller hvor som helst».

Schefferus’ berømte pionerarbeid Lapponia, 1673. Illustrasjon: NTNU UB

Av og til sender han ganden i fjellet og sprenger store blokker ut, «og for bagatellers skyld skyter de gand i mennesker og forgjør dem».

Johannes Schefferus

Den neste berømte boken som kom til å fortelle om gand som en samisk trolldomsspesialitet, var pionerverket Lapponia (1673). Forfatteren var den tyske Uppsala-professoren Johannes Schefferus, som var en høyt ansett akademiker. Han kom til Sverige i 1648 – etter invitasjon fra dronning Kristina.

Lapponia var et bestillingsverk fra den svenske staten etter at det verserte infame rykter i Europa om at svenskenes krigslykke under trettiårskrigen skyldtes hjelp fra samenes trolldom. Selv om Schefferus’ mandat gikk ut på å kritisk imøtegå en del av de eventyrlige mytene som verserte om det samiske folket, kom hans verk likevel til å bli en av de bøkene som opprettholdt inntrykket av samene som et folk befengt med hedenskap og trolldom.

«Lapponia» ble raskt oversatt til en rekke språk (engelsk, tysk, fransk og hollandsk), og kan karakteriseres som et standardverk inntil den norske misjonæren Knud Leem hundre år senere ga ut Beskrivelse over Finmarkens lapper.

Schefferus beskrev gand som en liten kule, som i Sverige ble kalt gand-tyre. Han har avbildet en gand-tyre i boken Lapponia. Illustrasjon: NTNU UB

Gand som en liten kule

I kapitlet som omhandler «Samenes trolldom», diskuterer Schefferus de ulike sidene ved dette folkets trolldomskyndighet. Gandskuddet interesserte Schefferus mye. Han mente det ikke var snakk om blypiler, slik Friis ville ha det til, men om såkalt Gand-Tyre. Ordet Tyre er svensk, ikke samisk, og er avledet av det finske ordet Tyrä, som betyr «trollkule».

Han beskriver gand-tyre som en rund kule eller ball, så stor som en valnøtt og laget av dyrehår eller mose. En slik tyre hadde han tilgang til i sitt museum, og fikk avbildet den i boken sin.

Schefferus påstår at samene gjennom sin trolldomskunst kunne gi tyren liv, og deretter selge den til noen som ønsket å ramme sine fiender. Gand-tyren beveget seg fort som et skudd, og rammet det første den møtte på. Ofte skjedde det at gand-tyren rammet feil – «som vi har mange sørgelige eksempler på» – tilføyer han, uten å utdype det nærmere.

Den naturvitenskapelige forklaringen på Gand-Tyre

Gand-flue tegnet bak på ei runebomme fra Rødøy (Helgeland). Dikterpresten Petter Dass (1647–1707) kom til å fortelle om gand som fluer, som han kalte «Beelzebubs fluer» (djevelens fluer). Johan Randulf (1686–1735) forteller om gandfluer omtrent slik i Nærøymanuskriptet (1723): Ikke alle finner har disse fluene, men kun de sterkeste og mest lærde noaider. Når de runer etter dem … åpenbares i luften en stor fugl på størrelse med en hønse-hauk eller falk. Denne spyr ut til dem disse gand-fluer av sitt nebb, og noen rister de ut fra sine fjær og vinger. Det er uten tvil naturlige, men forgiftede fluer, som denne Satan i sin fugle-ham har sanket fra et annet sted i verden, til Finnenes onde tjeneste. Fluene samler finnen opp og legger i en eske, for siden å sende dem ut som gand. Illustrasjon: XA Qv. 23, NTNU UB

Den svenske botanikeren Carl von Linné mente femti år senere, i 1735, å kunne identifisere denne kulen som en forsteinet hårball som finnes i kumager, på latin kalt aegagropila. Kyrne fikk hår i seg ved å slikke seg selv og hverandre. Han skrev at denne forsteinede hårballen på folkemunne ble kalt trollknute, trolltyre eller trollskudd. Allmuen mente at den var et samisk trolldomsprosjektil som feilaktig hadde truffet husdyr istedenfor mennesker.

Folkloristen Nils Lid forteller at i Norge gikk den samme hårballen under navnet «gandstein».

Gand – blant både samer og bumenn

De verkene som er nevnt her, var ikke bare intellektuell lektyre, men til dels også allmuelesning blant de bøndene som kunne lese. Litteraturen må ha forsterket inntrykket av gand som et samisk trolldomsfenomen. I de nordnorske trolldomsprosessene på 1600-tallet hvor samer var involvert, var i alle fall anklager om gand ofte en sentral del av kriminalitetsforholdet.

De norske prestene som misjonerte blant samene utover 1700-tallet, var i hvert fall bevandret i de lærde verker som fantes om samene. I prestenes skrifter om samenes hedenskap og villfarelser brakte de videre synet på gand som en samisk trolldomsspesialitet. Gand blir av prestene beskrevet som onde fluer, kuler eller piler – eller en kombinasjon av disse. Det er fremdeles i denne konteksten vi tenker om gand i dag – som noe samene var kyndige i.

Likevel må også tradisjoner fra den opprinnelige norrøne gandforståelsen ha levd videre i folketroen. For i visse tilfeller ser vi at kyndighet i ganding også kunne tilskrives nordmenn og andre folkeslag, gjerne personer som bodde «utenfor folkeskikken» og var marginaliserte, som f.eks. tiggere og tatere.

I noen trolldomsprosesser på Sunnmøre er det nettopp gand norske trollfolk anklages for, hvorav den ene også er kjent for å ha et forhold til taterne.

Lesetips

  • Alm, Ellen 2016. Hekseprosesser på Sunnmøre. I Årbok for Sunnmøre.
  • Fritzner, Johan 1877. Lappernes hedenskap og trolddomskunst sammenholdt med andre folks, især nordmændernes, tro og overtro. I Historisk tidsskrift, bd. 4.
  • Hagen, Rune Blix 2015. Ved porten til helvete. Fra s. 78. Cappelen Damm.
  • Heide, Eldar 2006. Gand, seid og åndevind. Dr.art.-avhandling, Bergen.
  • Lid, Nils 1950. Trolldom. Nordiske studiar. Cammermeyers boghandel.
  • Willumsen, Liv Helene 2013. Dømt til ild og bål. S. 104, 215–216. Orkana akademisk.

Artikkelen har tidligere stått i tidsskriftet Spor, som utgis av NTNU Vitenskapsmuseet.