Hus i forstad med solceller på taket.
Snart vil vi få "lokale energisamfunn" som produserer og deler på egenprodusert strøm, mener forskere. Illustrasjonsfoto: Shutterstock

Hva skal solkraften fra naboen koste?

I framtida vil vi få lokale energisamfunn med boliger og næringsaktører som kjøper og selger strøm seg imellom. Da må vi finne ut hvordan strømprisen bør fastsettes.

Regjeringens nye delingsordning for egenprodusert, fornybar strøm, som trer i kraft 1. oktober, er ett steg på veien til lokal strømdeling. Den nye delingsordningen legger til rette for at strømkunder i borettslag, flermannsboliger og næringsbygg kan dele på strømmen de selv produserer, for eksempel fra solceller. Ved å gjøre dette, slipper de nettleie og avgifter for forbruk av denne strømmen.

Forskere ved SINTEF og NTNU har nå sett nærmere på hvilke prismodeller som vil fungere best når denne solstrømmen skal ut på markedet.

Selv om vi ikke har noen slike lokale energisamfunn i Norge enda, er dette noe som vil komme også her til lands, ifølge forskerne.

Strømdeling i lokale energisamfunn

Lokale energisamfunn er egne, juridiske enheter som produserer, distribuerer og forbruker strøm. Her kan noen av medlemmene i energisamfunnet produsere mye energi, andre noe mindre, mens noen kun er forbrukere.

–  Innad i slike lokale energisamfunn må prisen på strømmen som produseres lokalt, settes på en god måte. I tillegg til de som produserer og forbruker strøm, må også distribusjonsnettselskaper, innovative strømselskap og myndigheter på banen, sier Sigurd Bjarghov, forsker i SINTEF Energi.

Forsker Sigurd Bjarghov i SINTEF.

Forsker Sigurd Bjarghov. Foto: SINTEF

Siden valg av prismekanisme i stor grad bestemmer prisen, er det mange spørsmål knyttet til dette valget. Hvordan skal godene av lokal handel fordeles mellom produsenter og konsumenter? Skal produsentene, som tross alt investerer i fornybar energi, sitte igjen med mesteparten av besparelsene, eller skal konsumentene få en større del av kaken?

Dersom vi får se energisamfunn i Norge fremover, vil disse spørsmålene være viktige for de som drifter de lokale energisamfunnene. Myndighetene bør også tenke nøye gjennom hvilke langsiktige insentiver de gir gjennom delingsordningen, slik at aktørene får forutsigbarhet.

– Dersom myndighetene opprettholder prinsippet om at lokal deling av strøm er fritatt avgifter og nettleie, vet vi at selgeren får en høyere pris ved å selge lokalt enn de vil få ved å selge strømmen til nettselskapet. Samtidig vil kjøperen betale mindre. Dette gir en nedre og øvre grense for hva prisen innad i et lokalt energisamfunn kan forhandles mot, sier Bjarghov.

Hvordan velge prismodell?

Hvordan strømprisene fastsettes blir et viktig designvalg for et lokalt energisamfunn fordi det har en direkte påvirkning på hvor lønnsomt en investering i solcellepaneler vil være.

– Modell for prissetting, og hvilke data som må deles, er nøkkelspørsmål som krever svar for at lokal energihandel skal kunne skje, sier Marthe Fogstad Dynge, stipendiat ved Institutt for elektrisk energi ved NTNU. 

I den ferske studien har Dynge, Bjarghov og kolleger sett nærmere på tre ulike prismodeller og hvordan de påvirker strømprisen for et lokalt energisamfunn.

Figur som viser modell for strømprising av lokal-produsert solstrøm. Ill: SINTEF

I et lokalt energisamfunn er det noen som produserer mye energi, noen mindre og andre er kun strømkunde. Figur: SINTEF

Forskningen er gjort i en case-studie av et tenkt marked innad i et fiktivt lokalt energisamfunn med ti enheter som produserer ulike deler solenergi. Noen av enhetene i modellen produserer ikke energi, men er kun kjøpere.

– Ut fra resultatene våre anbefaler vi lokale energisamfunn å starte med prismodellen vi kaller «tilbud-etterspørsel», rett og slett fordi det er et enkelt sted å starte. På sikt tror vi at prismodellen som er basert på likevektbasert prising vil bli den gjeldende, men da må utfordringer med personvern håndteres bedre, sier Dynge.

Best for forbrukerne

Tilbud-etterspørsel-ordningen finner forholdet mellom tilbud og etterspørsel og bruker dette til å fastsette prisen mellom nedre og øvre grense. Dette settes av prisene i det nasjonale markedet kombinert med reduserte avgifter, skatter og nettleie. Hvis det er et stort overskudd av solenergi, vil prisen være veldig nær eller lik nedre grense. Hvis det er lite solproduksjon og stor etterspørsel, vil prisen bli satt nærmere øvre grense.

– Denne ordningen er enkel, forståelig og krever ekstremt lite deling av data. Det er en fordel at den er åpen og enkel å forklare til den generelle befolkningen. Samtidig er dette den prismodellen av de tre som hovedsakelig gagner forbrukere framfor produsenter, sier Dynge.

Rettferdig prismodell

Likevektsmetoden bør, ifølge økonomisk teori, være den mest rettferdige. Her settes prisen med en antakelse av en perfekt konkurranse i det lokale markedet. Den gjennomsnittlige lokale markedsprisen ligger mellom de to andre metodene. Dette gjør den til en akseptabel kompromissløsning for både kjøpere og selgere. Metoden er både enkel og åpen ettersom prisen settes enten ved øvre eller nedre grense avhengig av om det er mer etterspørsel eller tilbud. Dette er et konsept som er kjent for mange.

– Likevel er ikke datasikkerheten like god i denne prismodellen ettersom den krever mye data fra alle markedsdeltakerne. Disse utfordringene er mulig å løse, men kan være problematiske for forbrukere som er bevisste på personvern, sier Bjarghov.

Den siste av modellene, basert på distribuert optimering, er ikke en prismodell forskerne anbefaler, selv om den ikke har behov for å dele detaljerte data.

– Den er mye mer kompleks og vanskelig å forstå for de fleste. Den er heller ikke åpen, og gir i tillegg høyere lokale priser enn de to andre prismodellene i gjennomsnitt, sier Dynge.

Nå ønsker forskerne å prøve ut de ulike prismekanismene i et pilotprosjekt for å verifisere metodene vi har brukt.

– En slik uttesting vil også kunne gi oss nyttige innspill når det gjelder deltakernes erfaringer og hvordan de opplever delingen av data og åpenheten til metodene, sier Bjarghov.