Språkfeilen som irriterer mest
«På torsdag gutten spiller fotball». Å plassere verbet feil er den vanligste blunderen når utlendinger skal lære norsk.
Setningen om den fotballspillende gutten skurrer i norske ører, men er helt naturlig for andre.
– Å sette verbet på gal plass er den hyppigste feilen blant folk som lærer seg norsk, sier professor Mila Vulchanova ved Institutt for språk og litteratur, NTNU.
Hun har nylig publisert en studie som avslører hvordan personer med norsk som morsmål reagerer på setninger der verbet er feilplassert.
– Alle reagerer. Hjernen protesterer – også når man ikke er bevisst at det er en feil. Plasseringen av verbet er helt grunnleggende i norsk og læres inn veldig tidlig i livet.
Germansk fenomen
Ifølge professoren er de germanske språk i klart mindretall i verden med en setningsbygning der det bøyde verbet kommer foran subjektet inne i en setning (andreposisjon), som i setningen: «På torsdag spiller gutten fotball».
Mila Vulchanova, NTNU
– De skandinaviske språkene har dette til felles, og fenomenet er rådende i tysk og nederlandsk. Men i moderne engelsk, som også er et germansk språk, er ikke denne ordstillingen obligatorisk.
– I setningen «On Thursdays the boy is playing football» er verbet i tredjeposisjon, og det er riktig på engelsk. I den indoeuropeiske språkfamilien, der germansk hører hjemme, er verb i andreposisjon, for eksempel: adverbial – verb – subjekt, et unntak.
– Det mest vanlige er verb i tredjeposisjon: adverbial – subjekt – verb. Det er nok forklaringen på hvorfor denne feilen er den som oftest forekommer når utlendinger skal lære seg norsk. Akkurat det samme ser vi i Danmark og Sverige.
Dveler og sjekker
I Mila Vulcanovas studie ble 52 forsøkspersoner vist en tekst der flere setninger hadde verbet på feil plass. Teksten ble vist på en skjerm og et infrarødt kamera registrerte nøyaktig øyets bevegelser.
Vi så at deltakerne underveis i teksten vennet seg til feilplasserte verb
Feilene fikk deltakerne til å stoppe opp i teksten. Blikket dvelte lenger på ordet som var feilplassert, og søkte flere ganger tilbake i setningen for å finne ut hva som ikke stemte. Men straks setningen var akseptert, kom man inn i leseflyten igjen.
– Vi så at deltakerne underveis i teksten vennet seg til feilplasserte verb. Selv om de ikke sluttet med å la blikket dvele ved ordet og sjekkingen bakover i setningen, så var det mye mindre av det mot eksperimentets slutt. Lesehastigheten ble normalisert.
Professor Vulchanovas studie på feil verbplassering er den første som har benyttet øyesporing til å avdekke avvikende syntaks.Foto: Robert Krogstad
– Fra dette er det naturlig å anta at hvis man er omgitt av folk som gjør slike språkfeil, blir man fort vant til det. Det er jo hyggelig, sier språkforskeren.
Selv om verbplasseringen er en sterk markør i norsk, finnes unntak. I dialekter i Nord-Norge kan folk spørre «kæm dåkker har i norsk?», i stedet for «kæm har dåkker i norsk?».
«Kebabnorsk»
Å plassere verb feil kan også være gjort bevisst.
I Zeshan Shakars bok «Tante Ulrikkes vei» beskriver romanfiguren Jamal kameratens storebror: «Mustafa, han er liksom fire år eldre enn oss, og meste av tida han pleier å være tishar (drittsekk)».
– Jamal vet nok at det skulle vært «og meste av tida pleier han», men når verbet plasseres sånn assosierer han seg med minoritetsmiljøet han er en del av. Syntaksen kan fungere som et identitetsmerke, særlig i urbane miljøer. Noen studier av det som kalles «kebabnorsk» har påvist denne effekten, sier Vulchanova.
Språket er i endring, men professoren mener verbplasseringen er en så sterk markør i norsk at verb i tredjeposisjon ikke kommer til å ta over for verb i andreposisjon.
Nordmenn mer språktolerante?
Mila Vulchanova samarbeider med kolleger ved Universitetet i København. Planen er å gjennomføre en ny studie for å se om personer med norsk eller dansk som morsmål reagerer ulikt på feil syntaks. Professoren har en mistanke om at nordmenn kan være tilbøyelige til å reagere mindre på feil, fordi Norge har dialekter med større ulikheter enn i Danmark, og to ulike skriftspråk.
Ulike metoder – samme effekt
I forskningen er det vanlig å studere språkbrukernes ubevisste reaksjoner med EEG (eletroencephalografi), som måler den elektriske aktiviteten i hjernen. Flere studier viser at hjerneaktiviteten gjør et «hopp» i kurven når personen hører eller leser en feil.
– Reaksjonstiden varierer med typen feil, men ikke lenger enn et halvt sekund. En utlending som har lært seg norsk godt vil også registrere feil, men får ikke den samme elektriske reaksjonen i hjernen som de som lærte språket som barn. Straks hjernen har reagert, forsøker den å finne ut hva som er feil, forteller Mila Vulchanova.
Første gang
Professorens studie på feil verbplassering er den første som har benyttet øyesporing til å avdekke avvikende syntaks.
– Øyesporing er en brukervennlig og utbredt metode som tas mer og mer i bruk for å lage algoritmer for automatisk språkprosessering basert på typiske lesemønstre for morsmålsbrukere, sier Mila Vulchanova.
Hun leder for tiden en arbeidsgruppe i EU-nettverket MultiplEYE. Formålet er å integrere solide funn fra øyesporing og datalingvistisk forskning for å forbedre automatiserte systemer for språkprosessering, for eksempel i oversettelse av språk.
Refranse: Mila Vulchanova m.fl. In the native speaker’s eye: Online processing of anomalous learner syntax | Applied Psycholinguistics | Cambridge Core | Published online by Cambridge University Press: 12 January 2023
https://doi.org/10.1017/S0142716422000418
