Tester lusefanger i Hardanger
Forskere ved NINA og NTNU har utviklet en ny metode for å overvåke lakseluslarver langs kysten. Nå testes en lusefanger i Hardangerfjorden.
Lakselus er i dag en av de største utfordringene for norsk oppdrettsnæring, og utgjør en trussel for villaksen. Av den grunn har myndighetene innført flere tiltak for å redusere lusenivået i produksjonsanlegg og smittepresset på villfisk.
Trafikklyssystemet skal sørge for forutsigbar og bærekraftig vekst i havbruksnæringa. Systemet benytter smittepress fra lakselus på ville laksefisk som miljøindikator for å avgjøre om produksjonen i et område kan øke eller må reduseres.
Lusefangeren testes i åpen sjø. Foto: Frode Fossøy
Å overvåke lakselus er imidlertid en krevende oppgave. I dag benyttes en kombinasjon av statistiske modeller som beregner spredning av smittsomme lakseluslarver fra oppdrettsanlegg og overvåking i felt med manuell telling av fastsittende lus på fisk.
Overvåkingen i felt gjøres ved å enten fange villaks i trål eller ruser, eller ved å sette ut oppdrettslaks i såkalte vaktbur og telle hvor mange lus fisken har fått etter to uker i sjøen.
Fakta om lakselus
- Lakselus (Lepeophtheirus salmonis) er et parasittisk krepsdyr som har laksefisk som vert. Livssyklusen består av åtte stadier.
- Kjønnsmoden hunnlus klekker i snitt 300 egg hver uke. Disse utvikler seg gjennom tre frittsvømmende larvestadier som spres med havstrømmene.
- I tredje stadium kalles larven kopepoditt, og er avhengig av å feste seg på en vertsfisk, ellers dør den av sult. I de videre fastsittende stadiene og bevegelige staiene lever parasitten av slim, hud og blod og kan påføre vertsfisken store sår hvis det blir mange av dem.
Tar luselarver i åpen sjø med lusefanger
Nå har forskere ved NINA i samarbeid med NTNU utviklet en ny metode for å telle lakseluslarver i åpen sjø. Dette er nybrottsarbeid som kan oppskaleres og bidra til en kostnadseffektiv overvåking av luselarver langs hele norskekysten.
I alt 12 lusefangere er satt ut i Etne og Rosendal i Hardangerfjorden i sommer. Foto: Frode Fossøy
Lusefangeren filtrerer sjøvann og samler plankton. Planktonprøvene analyseres ved NINAs genetikklab, der forskerne har utviklet DNA-baserte metoder for å beregne hvor mange lakseluslarver som finnes per liter sjøvann.
Dermed kan metoden brukes til å beregne tettheten av luselarver i sjøen.
– Forsøk fra pilotstudier langs kysten har gitt svært gode resultater så langt. Dette er den første store testen av metoden, som vi gjør i forbindelse med nasjonal overvåking av lakselus i Hardangerfjorden i sommer, forklarer Frode Fossøy, seniorforsker i NINA.
Planktonprøvene analyseres ved NINAS genetikklab. Foto: Frode Fossøy
Analyserer spredningen av lakseluslarver i Hardangerfjorden
I alt 12 lusefangere er satt ut i Etne og Rosendal i Hardangerfjorden i sommer. Her har Havforskningsinstituttet allerede pågående lakselusovervåking med vaktbur. Dermed kan forskerne sammenlikne data med resultater fra Havforskningsinstituttets overvåking.
Utvikling av den nye metoden vil også bidra til å kalibrere modellene som brukes i trafikklyssystemet og gjøre spredningsmodellene enda mer nøyaktige.
Ph.d.-student Nathan Mertz ved Institutt for biologi ved NTNU,og masterstudentene Ingvild Tryggestad og Amanda Andersson ved NTNU Sealab har samlet inn store mengder plankton fra ulike lokaliteter for å analysere spredningen av lakselus i fjordsystemet.
Laks infisert med lakselus. Foto: Bengt Finstad
– Dette er data som vil være svært viktige og utfyllende opp mot de ulike spredningsmodellene for lakselus nasjonalt – utviklet av Havforskningsinstituttet, SINTEF og Veterinærinstituttet. Metoden vil kunne bli en viktig del av Trafikklyssystemet, sier Bengt Finstad, professor ved NTNU Sealab.
