Følger sjøørreten minutt for minutt

Bestanden av sjøørret har gått kraftig ned. Ved hjelp av ID-merking og lyttestasjoner har forskere studert sjøørretens hverdag. Nå vet de mer om hva som trengs for å verne sjøørretbestanden.

– Laksen har fått mye oppmerksomhet fra norske forskere. Sjøørreten derimot har ikke blitt studert så mye. Spesielt ikke sjøørretens vandring ut i sjøen for å skaffe seg næring, eller hvordan menneskelig aktivitet i kystsonen påvirker denne næringsvandringen.

Det forteller forsker Jan Grimsrud Davidsen. I 2011 bestemte han seg for å gjøre noe med mangelen på kunnskap om sjøørretens vandringer.  Sammen med flere forskere fra NTNU startet han opp et prosjekt som nå har kartlagt og fulgt ørretens livsløp i en del norske fjorder og elver.

– Sjøørreten er en art som lever i kystnære farvann og i tilknyttede ferskvannssystemer, og den er veldig utsatt for menneskelig aktivitet. Derfor mener vi at det er viktig å vite mer om hva den driver med. Særlig når den oppholder seg ute i havet, sier Jan G. Davidsen, som  er forsker ved Institutt for naturhistorie ved NTNU Vitenskapsmuseet.

– Sjøørretbestandene i Norge sliter, og bare 20 prosent er klassifisert til å være i god eller svært god tilstand. Verst står det til på Vestlandet og i Midt-Norge, sier han.

Se hele oversikten over riktes tilstand når det gjelder sjøørret.

Velger helt forskjellige liv

Ørreten er særegen. Starten på tilværelsen er temmelig lik for alle ørretene, men så utvikler individene seg svært forskjellig under oppveksten.

Hvorfor dette skjer, har ikke forskerne et klart svar på ennå. Men de jobber med saken.

All ørret starter livet i ferskvann. I bekker og elver gyter kjønnsmodne ørret egg om høsten og vinteren. På vårparten klekkes eggene, og ørretyngelen lever i ferskvann til den er mellom 1 og 4 år. I denne perioden er den forholdsvis mørk av farge og har svarte og røde flekker på sidene. Dette fungerer som kamuflasjefarge.

Fra å være territorielle og aggressive, blir smolten sosiale stimfisk som sammen vandrer med strømmen mot utløpet av elva eller bekken.

Så gjennomgår en del ørreter en fysiologisk tilpasning for å tåle saltvann (smoltifisering). Den får da betegnelsen smolt. Hos disse individene endres adferden – og de starter sin ferd ut mot havet. Fra å være territorielle og aggressive, blir smolten sosiale stimfisk som sammen vandrer med strømmen mot utløpet av elva eller bekken.

Vandrer mellom saltvann og ferskvann

Smolten får en mer langstrakt form enn artsfrendene samt en sølvglinsende farge når det skal bevege seg ut i havet. Den er nå blitt en sjøørret.

Senere skal den vende tilbake til ferskvann med jevne mellomrom. Vandringen mellom saltvann og ferskvann gjør at den betegnes som en anadrom fisk.

Ørretyngel som ikke blir smolt, holder på sitt revir i elven, den opptrer aggressivt og svømmer motstrøms. Denne holder seg i ferskvann hele livet, og kalles brunørret når den vokser til.

En gang i minuttet sendte elektronikken i fiskene informasjon til lyttestasjonene.

– Det er utrolig stor variasjon i hvordan ørret utvikler seg og lever, og den har et svært komplekst liv som vi nå begynner å forstå mer av, sier Davidsen.

Denne sjøørreten trives i ferskvann.

I Norge ble ørreten satt ut i fjellvann allerede i vikingtiden. Opp gjennom århundrene har fisk blitt flyttet fra lavereliggende vann og bekker og opp i høyereliggende vann. Dette skjedde for å skaffe mat til befolkningen på gårdene og setrene. Kilde: Store norske leksikon. Illustrasjonsbilde: NTB scanpix

Mer mat i sjøen

Vandringen ut i havet skjer vanligvis om våren. I sjøen får ørreten bedre tilgang på næring enn i bekker og elver. Dette er årsaken til at en del vandrer til havet hvor den spiser, vokser og lagrer næring.

Fra juli og utover høsten trekker den seg tilbake til ferskvann igjen (elver, bekker og innsjøer) hvor den overvintrer – og eventuelt gyter hvis den er kjønnsmoden.

Så bærer det til havs på nytt når våren kommer.

Aslak Darre Sjursen med en skikkelig rugg fanget i Botnvassdraget, Nordland. Foto: Jan Grimsrud Davidsen

Elveoset, der hvor elva munner i sjøen, er sjøørretens første møte med saltvann. Og mange individer holder seg i elveoset hele perioden de tilbringer i sjøen.

Andre individer svømmer lenger til havs på sin vandring. Dette er ofte fisk som er magrere og har dårligere kondis (paradoksalt nok). Det er også en overvekt av hunnfisk blant de som drar lengst ut i havet for å finne mat.

– De første årene kartla vi hva sjøørreten gjør når den er ute i fjorden. Deretter studerte vi hvorfor den gjør som den gjør, sier Jan Davidsen.

Hunnfisken tar størst risiko

Sjøørreten vandrer til sjøen for å få bedre tilgang til byttedyr.

– Hunnfisk har mest å vinne på å gå ut i fjorden og langs kysten for å beite på pelagiske fisk, reker og krill. Slik kan den vokse mer og dermed øke produksjonen av rogn. Eller den kan bli bedre til å slåss om gytefeltet, og dermed øke muligheten for å få etterkommere. De er derfor også mer villige til å ta denne risikoen enn hannfisk er, forklarer han.

For det er kostnader forbundet med å vandre til sjøen. Kostnader som økt energiforbruk, risiko for ikke å finne tilbake til elva, å bli spist underveis eller bli infisert med sykdom, lakselus og andre parasitter.

– Også fisk med lite opplag av næring på våren, er nødt å ta større sjanse for å spise seg opp. Den er derfor mer villig til å svømme ut i sjøen og vandre langt for å finne næring. Vi kan si at en feit hannfisk typisk er mer hjemmekjær og gjerne oppholder seg i elveoset og nært hjemmeelva, sier Davidsen.

Hva gjør den i elveoset?

Forsker Jan Grimsrud Davidsen senker ned lyttestasjoner.

Forsker Jan Grimsrud Davidsen senker ned lyttestasjoner som hvert minutt tar imot signaler fra forbipasserende sjøørret som er merket. Foto: Idun Haugan/NTNU

Et av delprosjektene har vært å følge ørretens bevegelser i elveoset Gaulosen utenfor Trondheim, der hvor lakseelva Gaula renner ut i havet. Elveos er steder hvor sjøørreten trives godt.

– I Gaulosen utenfor Trondheim startet vi opp et prosjekt hvor vi veldig detaljert har jobbet med å kartlegge hvordan sjøørreten bruker nettopp elveos, forteller Davidsen.

Elveos i Norge er under hardt press.

– Elveos er viktige for sjøørreten, og elveos er en truet naturtype. Mange elveos ligger ved større byer, og de er blitt utbygd til ulike formål. Utløpet av Nidelva ved Trondheim er eksempel på et elveos som er helt ødelagt. Utløpet av Stjørdalselva ved Trondheim lufthavn er et annet eksempel.

Men Gaulosen er ganske uberørt, så her kan forskerne innhente bakgrunnsdata om hvordan områder som ikke er utbygd, fungerer for organismene i havet, som sjøørreten.

Følger sjøøretenes bevegelser

Vinteren 2018 senket forskerne ned «lyttestasjoner» i sjøen i Gaulosen. Deretter fikk 40 godt voksne sjøørret operert inn akustiske sensorer og elektroniske ID-merker. En gang i minuttet sendte elektronikken i fiskene informasjon til lyttestasjonene. Det ble registrert hvilken fisk som svømte forbi og hvor dypt den svømte.

Forskningsfartøyet Gunnerus har vært viktig i kartleggingen av sjøørreten. Her er Gunnerus utenfor Gaulosen for å sette ut lyttestasjoner.

Forskningsfartøyet Gunnerus har vært viktig i kartleggingen av sjøørreten. Her er Gunnerus utenfor Gaulosen for å sette ut lyttestasjoner. Foto: Idun Haugan/NTNU

– Slik har vi kunnet følge ørretens liv tett og detaljert minutt for minutt, over flere måneder, sier Davidsen.

Gjennom tre år har forskerne fulgt sjøørretens bevegelser ved hjelp lyttestasjoner. De har samlet inn 4-5 millioner registreringer fra sjøørret som har passert i området.

Lakselus har bidratt til nedgangen i sjøørret-bestanden.

– Det virker som at Gaulosen er et vinterferiested for sjøørreten. Uberørte elveos med god næringstilgang er viktige leveområder for sjøørret, spesielt om vinteren og tidlig på våren, sier Davidsen.

En av grunnene er at sandbunnen i elveos er en yndet boplass for børstemark, som er en av sjøørretens favorittretter.

– Noen sjøørreter oppholder seg omtrent hele året i dette habitatet og er derfor ekstra utsatt når elveosene bygges ned.

Måleinstrumenter ombord på forskningsfartøyet Gunneres viser hvor lyttestasjonene er senket ned.

Måleinstrumenter ombord på forskningsfartøyet Gunneres viser hvor lyttestasjonene er senket ned. Foto: Idun Haugan/NTNU

Lakselusa biter seg fast

Lakselus har bidratt til nedgangen i sjøørret-bestanden. I Trondheimsfjorden er det ikke så mye lakselus, men da forskerne gjorde en kartlegging i Nordland, fant de tydelige tegn på lakselus på sjøørreten.

Rett før jul i år avsluttet forskerne et fireårig kartleggingsprosjekt på marine vandringer og områdebruk for sjøørret og sjørøye i Skjerstadfjorden i Nordland. 

Her har forskerne blant annet sett på lakselusproblematikken.

fiskene merkes med et elektronisk merke som sender en kodet lyd med fiskens ID- nummer til lyttestasjonene i vannet. Dette kalles akustisk telemetri. Foto: Privat

Fiskene merkes med et elektronisk merke som sender en kodet lyd med fiskens ID-nummer til lyttestasjonene i vannet. Dette kalles akustisk telemetri. Foto: Privat

De individene av sjøørret som vandrer langt ut i fjorden i stedet for å holde seg i elveoset, er mest utsatt for å komme i befatning med oppdrettsanlegg og dermed lakselus.

Mange typer fisk, som torsk og sei, trives godt med å henge rundt oppdrettsanlegg fordi det er god tilgang på næring her. Nærkontakten med oppdrettsanlegg gjør at fisken blir ekstra eksponert for lakselus.

Et av hovedfunnene i Skjerstadfjorden er at sjøørret og sjørøye faktisk ikke oppholder seg spesielt mye ved oppdrettsanlegg. Det har forskerne kartlagt ved hjelp av lyttestasjoner på utvalgte steder i fjorden, blant annet ved oppdrettsanlegg.

Likevel fikk sjøørreten nærkontakt med lakselus. Det fikk forskerne bekreftet da det ble montert en fiskefelle i Botnvassdraget hvor fisk som vandret opp fra fjorden og opp i elva, ble registrert.

1476 sjøørret ble registrert, og hele 75 prosent av individene hadde sårskader fra lakselus. 44 prosent ble registrert med 1-10 fastsittende lakselus og 9 prosent med flere enn ti lus.

Ny og unik viten

Forskerne har altså fulgt fiskenes vandringer gjennom lyttestasjoner som tar i mot signaler fra de elektroniske ID-merkene i fisken, men de har også fanget sjøørret i fjorder og elver og analysert mageinnhold.

– Dette gir oss en hel ny og unik viten om sjøørretens liv under den marine næringsvandringen. Ved å avsløre hvordan sjøørreten lever i fjorden, økes kunnskapen om hvilke trusselfaktorer den står overfor. Det gjør det dermed mulig med en mer effektiv forvaltningsstrategi, sier Jan Grimsrud Davidsen.

Hvis ulike trusler fører til at den slutter å vandre ut i sjøen hvor den finner bra med næring og spiser seg stor, kan dette endre ørretens utvikling i stor grad og svekke bestanden.

– Som forskere er vårt oppdrag å formidle fakta og kunnskap. Deretter er det opp til politikerne å avgjøre i hvilken grad miljøhensyn skal veies mot økonomisk verdiskapning og samfunnsnyttige formål, Jan Grimsrud Davidsen.

– Vi opplever det som svært viktig å involvere alle berørte grupper i forskning der interessene er motstridende, og hvor forskningen raskt tas i bruk av forvaltning og i politiske beslutningsprosesser. Derfor har vi helt fra starten hatt som grunnleggende prinsipp at våre prosjekter i så stor grad som mulig skal finansieres av spleiselag fra næringen, forvaltningen og lokale grunneierlag, understreker han.

Les mer om sjøørretprosjektet ved Institutt for naturhistorie, NTNU Vitenskapsmuseet:  Sjøørretens hemmelige liv

Rapporter på norsk:
Sjøørret og sjørøye i Skjerstadfjorden – Marine vandringer, områdebruk og genetikk
Marine vandringer og områdebruk hos sjøørret og sjørøye i Tosenfjorden
Utfylling av områder på og rundt Langøra sør, Stjørdal: Konsekvenser for naturverdier og vurdering av restaurerende og kompenserende tiltak

Vitenskapelige artikler:
Artikkel i  Frontiers Behavioral and Evolutionary 
Artikkel i Frontiers Marine Ecosystem Ecology
Artikkel i Canadian Journal of Fisheries and Aquatic Sciences