Bildet viser fiskeoppdrett til sak om sirkulærøkonomi
Fiskeoppdrett har tradisjonelt hatt en lineær verdikjede hvor de leverer fisk til markedet. I tillegg er de en av de største kildene til plast og organisk avfall her til lands. Kronikkforfatterne er opptatt av hva som kan bremse overgangen til sirkulærøkonomi. Illustrasjonsfoto: Marius Dobilas / Shutterstock / NTB

Hjortejakt – og hvorfor sirkulærøkonomi er så vanskelig

Viljen er der. Teknologien også. Hvorfor er da bare 2,4 prosent av den norske økonomien sirkulær?

Vi vet at vi i dag bruker langt mer ressurser per år enn jorda greier å regenerere. Og det kommer stadig tydeligere advarsler på de negative konsekvensene dette vil ha på sikt. Ikke bare for miljøet, men også for økonomien og for sosiale strukturer.

En mulig løsning er en overgang til en sirkulær økonomi hvor ressurser brukes om og om igjen i stedet for å kastes, og hvor energien som brukes er fornybar.

Det er anslått at dette ikke bare vil være en fordel for miljø og ressurser, men at det bare i EU-området kan bidra til å skape 700 000 nye arbeidsplasser og spare næringslivet for 600 milliarder euro. Dette er en vinn-vinn situasjon.

Likevel er vi langt fra målet. Ikke bare det. På enkelte områder går vi faktisk i feil retning. En nylig rapport fra Circular Norway anslår at andelen av norsk økonomi som er sirkulær i dag er stusslige 2,4 prosent, og at vi i verden som helhet gikk ned fra 9,1 prosent i 2018 til 8,6 prosent i 2020 (Circle Economy).

Hvorfor ser vi denne mangelen på utvikling når gevinsten kan være så stor? For å svare på det, skal vi på hjortejakt!

Spillteori som eksempel

Spillteori brukes ofte for å forstå og forklare hvorfor ulike aktører gjør som de gjør og kan være særlig nyttig når aktørene tilsynelatende handler irrasjonelt.

Et klassisk eksempel er «The Stag Hunt» – hjortejakten. Situasjonen er som følger – to personer avtaler å dra sammen på hjortejakt. Dersom begge gjør som avtalt, vil de kunne felle en hjort som de så deler. Hvis en av dem derimot bryter avtalen og heller jakter en hare som passerer forbi, vil han eller hun felle en hare mens hjorten slipper unna.

Vi ser altså at den som bryter ut og satser på å jakte på egen hånd, er sikret utbytte uansett hva den andre gjør. Spørsmålet blir dermed om jaktpartnerne stoler på hverandre. Det er tross alt bedre å få en hare enn å ikke få noe som helst dersom den andre valgte å satse på harejakt.

Mangler samkjøring

Vår påstand er at vi ser en tilsvarende situasjon i den manglende overgangen til sirkulær økonomi. De ulike aktørene er ikke samkjørt og stoler ikke tilstrekkelig på hverandre.

Et eksempel på dette ser vi i en bedrift som har som forretningsidé å bidra til at avfall fra fiskeoppdrett holdes i kretsløpet. Akvakultur har tradisjonelt hatt en lineær verdikjede hvor de i tillegg til å levere fisk til markedet, også er en av de største kildene til plast og organisk avfall her til lands.

Den aktuelle bedriften har lyktes med å utvikle en forretningsmodell for det organiske avfallet. Selskapet har påtatt seg rollen som mellomledd mellom oppdrettsselskap og de som kan nyttiggjøre seg det som i utgangspunktet var avfall.

De har spesialisert seg på å samle inn, sikre og dokumentere kvaliteten på det biologiske avfallet. Dermed kan de maksimere verdien gjennom å få avfall med god nok kvalitet til høyverdig proteinproduksjon og fiskeolje, mens andre deler går til biogass eller annen energiproduksjon.

I samme retning

Her har alle spilt på lag. Oppdrettsselskapene ønsket å bli kvitt avfallet, og for ulike mottakere var dette en verdifull råvare så lenge kvaliteten kunne dokumenteres. Alle dro i samme retning og alle står igjen som vinnere. Ingen falt for fristelsen til å gå på egen hånd og jakte en hare.

En viktig grunn var tydelige myndighetskrav både til håndtering av det biologiske avfallet og tydelige kvalitetskrav for det skulle gå inn i høyverdig produksjon. Det skal også sies at det også kun var det selskapet vi studerte som måtte ta store investeringer. De andre selskapene måtte bare i liten grad gjøre endringer. Nesten all risiko lå på ett selskap og koordineringsbehovet var derfor begrenset.

Selskapet forsøkte også en tilsvarende strategi for å håndtere plastavfall. Plast fra oppdrettsanleggene skulle samles inn, males opp og leveres til selskap som kunne ta mot denne plastmassen. Initiativet var dødfødt. Oppdrettsselskapene ønsket ikke å betale en ekstra kostnad sammenlignet med dagens håndtering som ofte betyr lokale deponi. Og de som skulle ta mot avfallet, tok ikke sjansen på å investere i en ny produksjonslinje siden det var stor usikkerhet om avfallet faktisk ville samles inn og sendes til dem.

I stedet for å slå seg sammen for å jakte hjort, valgte de her den trygge løsningen å jakte hare hver for seg. Samhandlingen uteble og en mulig ny verdikjede for plastavfall er fortsatt bare en god ide. Ressursene fortsetter å forsvinne ut av kretsløpet.

Hva kan vi lære av disse eksemplene? 

Vi må se at vi har en koordineringsutfordring for å få til en vellykket overgang til en sirkulær økonomi. Det holder ikke at «alle» ser at det er en god og lønnsom idé. De ulike aktørene må stole på at de andre er med i jaktlaget og at de stiller opp til avtalt tid og gjør de nødvendige investeringene.

Det er krevende siden dette også må gjøres samtidig: Når innsamlingsløsningene for plast er på plass, må også videre foredling allerede være etablert. Dersom jaktlaget møter opp på ulike tidspunkt faller planen fra hverandre.

I enkelte tilfeller kan dette sikres gjennom at et firma greier å ta lederrollen. En annen mulighet er tydelige myndighetskrav. Et pålegg om resirkulering av plastavfallet ville med stor sannsynlighet gjort også den andre historien til en suksesshistorie. Uten slike forhold er sannsynligheten stor for at selskapene velger «business as usual». Da går vi glipp av det enorme potensialet som ligger i sirkulærøkonomien.

Vi vet at ideene for sirkulære løsninger er der, og de teknologiske løsningene finnes. I stor grad er det også vilje hos de ulike aktørene. Når fasiten er at kun 2,4 prosent av økonomien er sirkulær, er en viktig årsak manglende koordinering. Her må de ulike næringene og myndighetene sammen sette seg ned og finne løsningene.

Kronikken over er basert på en studie hvor spillteori er brukt for å forstå utfordringene bedrifter står overfor i en overgang til sirkulærøkonomi. Studien blir publisert til sommeren og kommer ut her:

Aspelund, A, M.F. Olsen & O. Michelsen (2021) «Simultaneous Adoption of Circular Innovations – A challenge for rapid growth of the circular economy», In Jakobsen, S., Lauvås, T., Quatraro, F., Rasmussen, E., & Steinmo M. (Eds) Research Handbook on Innovation for a Circular Economy. Forthcoming, Edward Elgar Publishing.

Kronikken har også vært publisert i Adresseavisen.

Motinnlegg på Midtnorsk debatt.no: Sirkulærøkonomi er vanskelig, når man ikke henger med i svingene