Luftfoto av brannen på Scandinavian Star, mindre sjøbrannsprøyte ved siden av det brennende skipet pøser på med vann.
Brann om bord i passasjerfergen Scandinavian Star i Skagerrak mellom Oslo og Frederikshavn 7. april 1990. 159 mennesker omkom. Foto: Per Løchen/NTB

Det er store hull i teorien om brannen på Scandinavian Star

Forskning og lærdom fra tidligere skipsbranner river bena vekk under påstander i NRK-sendt dokumentar. Gjentatte ildspåsettelser er ikke eneste mulige årsak til at brannen blusset opp igjen og igjen.

I kjølvannet av dokumentarserien Scandinavian Star (premiere på NRK sist vår), åpner Danmarks justisminister for nye undersøkelser om fergetragedien.

Skipsbrannen som tok 159 liv i Skagerak i 1990, ble trolig utløst av en ildspåsetter. Men hvorfor blusset den opp igjen flere ganger de neste 38 timene?

Tv-serien vier mye tid til kilder som hevder at den gjentatte oppblussingen kun har én mulig forklaring: at noen tente på Scandinavian Star om og om igjen.

Men teorien strir mot viten vi som brannforskere har høstet gjennom flere studier av brannen: Skipet hadde alle egenskaper som trengs for at fysikkens lover alene kan gi en brann med flere faser og oppblussinger.

Kilder i tv-serien tar altså feil når de hevder det er umulig at brannforløpet hadde naturlige årsaker.

Tragedien er i gang. Skipet brenner. Til høyre ses fergen Stena Saga som var først fremme ved havaristen. Foto: Aftenposten/NTB

Unikt brannforsøk

Alt i 1991, ett år etter tragedien, gjennomførte vi som daværende SINTEF-forskere et unikt brannforsøk som ga oss grunnlaget for denne kunnskapen.

Resultatene fra forsøket er glemt av mange.

Denne glemselen preger også tv-serien.

  • I full skala gjenskapte vi en korridor og trappesjakt fra lugaravdelingen i skipet. Vi antente korridoren, på samme måte som brannstifteren trolig gjorde.

  • Fra før er det kjent at byggematerialet stål lagrer mye varme ved skipsbranner.

  • Brannforsøket viste at materialene inne i skipet produserte store mengder varme og energirike uforbrente gasser.

  • På et slikt skip er sjansen stor for at disse varme gassene samles i hulrom – og for at luft fra brannskadde dører og/vinduer bringer oksygen dit. Dette er nok til at branner kan blusse opp igjen, antent av glødende sot som de varme gassene fører med seg.

Vi la tidlig data fra forsøket inn i regneverktøy for datasimulering. Slik kunne vi studere mulig brann- og røykspredning i deler av skipet.

Ett døgn på å få kontroll

De siste årene har vi videreført dette arbeidet, som forskere ansatt utenfor SINTEF. Nå har vi simulert hele skipet med dets egenskaper. Disse matematiske brannforsøkene ga et brannforløp med gjentatte oppblussinger i de 20 timene vi simulerte. Slike beregninger var teknisk umulige for 25 år siden.

Også to andre skipsbranner gir oss støtte for konklusjonen om at brannforløpet kan ha hatt naturlige årsaker.

Fergene Sally Albatross og M/F Strand brant ved hvert sitt verft, i Stockholm i 1990 og på Bømlo i 2016. Begge brannene hadde flere oppblussinger. Trass i at fergene lå ved kai, brukte brannfolk rundt ett døgn på å få kontroll.

Det unike brannforsøket i 1991 gjorde vi på oppdrag for den statlig oppnevnte «Schei-kommisjonen». Det ble utført av den daværende SINTEF-avdelingen Norges branntekniske laboratorium – nå en del av SINTEFs svenske «søster» RISE.

Røyk velter ut av Scandinavian Star idet den ligger ved kai i Sverige, og en sjøbrannsprøyte prøver å slokke brannen.

Brannen blusset opp igjen flere ganger i løpet av 38 timer. Her fra slukningsarbeidet etter at fergen er slept inn til i Lysekil i Sverige. Foto: Per Løchen /NTB

Stort overskudd av varme gasser

Funnene vi gjorde river bena vekk under flere påstander fra kilder i tv-serien. Deriblant:

«Dødsbrannen slokket etter 10–15 minutter. Det viser jo SINTEFs forsøk»

Dette hevdes av forfatter Kjell Ola Dahl, sentral kilde i serien. I likhet med flere andre har han åpenbart ikke forstått verken hensikten med eller resultatene fra SINTEF-forsøket.

Etter 15 minutter var det meste av plastlaminatet på veggene i modellen utbrent. Det brant så intenst at lufttilførselen begrenset brannen. Den slokket fordi modellen var utbrent, men denne representerte jo kun en liten del av skipet.

Det mange har glemt, er det store overskuddet av varme og uforbrente energirike gasser som – grunnet luftmangelen – ble skapt under brannen i modellen. Disse ble selvantent utenfor modellen, i møtet med oksygen fra luften i forsøkshallen.

I datasimuleringene skjedde det samme da varm gass fra arnestedskorridoren kom ut i områder med mye luft: der selvantente de.

En uheldig kombinasjon

Videre hevder Dahl: «Utrolig at SINTEF sa ja til å granske kun tidsrommet fram til kapteinen gikk fra borde, siden det brant videre.»

Men mandatet vi fikk av Schei-kommisjonen var utformet for å ivareta sikkerhet til sjøs. Derfor dekket granskingen det viktige tidsrommet da folk omkom. Modellforsøket forklarer indirekte hvorfor folk omkom og hva som kan ha skjedd etterpå:

I 15 minutter sendte brannen i korridoren/sjakten store mengder varm gass inn i skipet. Våre samlede simuleringer viser at brennbar gass spredte seg. Spredningen og tilgangen på luft var stor nok til å skape den intense brannen som oppsto på de to øverste akterdekkene umiddelbart etter det første kvarteret.

Her brant det i flere timer på grunn av en uheldig kombinasjon: tilførsel av luft fra skadde dører og vinduer, og rikelig tilgang på inventar som brensel. I simuleringene våre var dette avgjørende for det videre brannforløpet.

Luft gir oppblussing

Et stålskip med mange små lugarer og isolerte ytterflater lagrer varme fra en langvarig brann. Forsøk ble gjort på å avkjøle skipet ved å åpne dører og porter for å få den varme røyken ut – og kjølende slokkevann inn. Da kan luft ha strømmet inn til varm uforbrent gass som kun manglet oksygen for å brenne.

Luft fra vinduer og dører kan gi voldsomme oppblussinger av innestengte skipsbranner. Våre simuleringer viser at dette var mulig også på Scandinavian Star. Denne glemte forskningen bør med som underlag for en eventuell ny granskning.

Innlegget ble første gang publisert i Aftenposten 21. februar 2021 og gjengis her med Aftenpostens tillatelse.