Sporet mikroplastens reise i Arktis

Hvordan havner mikroplast i polare områder? Jacob Berg Lofthus ble med da venner dro på seiltur til Grønland. Men han ville gjøre nytte for seg også.

Da to venner av student Jacob Berg Lofthus spurte om han ville være med på seiltur til Grønland i sommer, svarte han umiddelbart: Ja!

Lofthus tar en master i geografi om snøskred ved NTNU, men kunne gjerne tenke seg å bidra med undersøkelser på turen om det var behov.

Han banket på døren til sin veileder, førsteamanuensis Chantel Nixon, og straks hadde han et ekstra formål med turen.

Jacob Berg Lofthus brukte to og en halv måned ombord i Ægir Expeditions seilbåt «Sofie». Han jobbet som kokk, men hadde muligheten til å ta prøver for mikroplastprosjektet. Foto: Ægir Expeditions

Nixon er NTNU-geolog og spesialist i naturgeografi og kvartærgeologi.

Hun hadde tilfeldigvis nettopp lansert et forskningsprogram på mikroplast i kystnære marine sedimenter (COMPAS), men med fokus på Svalbard og fastlands-Norge. Nixon og hennes doktorgradsstudenter skal kartlegge kilder til mikroplast, transportveier, og steder den de synker under havoverflaten og blir avsatt på havbunnen.

Nixon søkte om – og fikk tillatelse fra grønlandske myndigheter til – å ta prøver av sediment og drivved fra strender på Grønland.

– Masterstudentens prøvetaking passer perfekt som rekognosering for mitt plast- og kyst-sedimentprogram. Jeg ønsker å vite hvor mikroplasten i Arktis kommer fra. Er det fraktet i kystsedimenter fra havis og havstrømmer, eller kommer den fra byer eller tettsteder? sier Nixon. 

Lofthus la ut på drøyt to måneders seiltur med en rull aluminiumsfolie, en teskje og instruksjoner om hvordan han kan ta prøvene for å unngå å forurense dem med plast.

Det er dessverre sant at man kan finne plast selv på de fjerneste stedene på planeten. Men hva med mikroplasti? Foto: Jacob Berg Lofthus

Mennesket får også i seg mikroplast 

Forskere anslår at omtrent åtte millioner tonn plast beveger seg fra land til sjø hvert år, men det er faktisk bare én prosent av denne plasten som er gjort rede for.

All plast i havet er et problem. Vi har alle sett bilder av døde albatrosser med mage fulle av plast, eller havskilpadder som sitter fast i plastposer.

Så på sett og vis kan det virke som en god ting at plast brytes ned over tid.

Men etter at sollys, vind og bølger bryter ned plasten i stadig mindre biter, oppstår et annet problem:

Når plasten blir mindre enn fem millimeter, kalles det mikroplast, og antall marine skapninger som kan få i seg denne versjonen av plast, blir i antall mye større.

Dyr i havet som har fått i seg mikroplast, spises av litt større dyr. Som spises av enda litt større dyr. Øverst i næringskjeden er mennesket og spiser dyr med mikroplast.

Drivvedens reise

Chantel Nixon har jobbet i mange år med å finne ut hvordan objekter beveger seg rundt i Arktis.

Ett av forskningsprosjektene hennes har gått ut på å rekonstruere en 11 000 år gammel historie – om hvordan drivved fra strendene havnet ved arktiske øyer i Canada.

– Drivved i Polhavet kan ikke reise veldig langt med mindre den beveger seg med havisen, sier hun. Uten å bli fraktet av is, blir drivved mettet av vann og synker til havbunnen i løpet av omtrent to år.

Dette bildet viser bevegelsen av vannet i Nordishavet. Den blå pilen viser kaldt, relativt ferskt vann og den røde pilen viser varmt, salt vann som har kommet til systemet fra nord-Atlanterhavet. Dette bildet viser også den prominente Beaufort Gyre. Illustrasjon: Jack Cook, WHOI (Woods Hole Oceanographic Institute)

Havisen og overflatevannet bruker mer enn to år på å bevege seg rundt Polhavet. Dette skyldes to store strømmer: Beaufort Gyre og Trans Polar Drift. Dette innebærer at havis og overflatevann, og også alt som flyter i det, eller som sitter fast i havisen, blir værende i Polhavet før avreise til Nord-Atlanteren.

Treslag kan gi ledetråder om opprinnelse

Forskere som Nixon kan finne ut hvor drivved opprinnelig kommer fra. Det gjør de ved å se på cellestrukturen i treverket. Da kan de identifisere hva slags treslag drivveden er av.

– Generelt kommer drivved som driver nedover de store elvene og som fryses ned i havisen, enten fra Mackenzie-elven i Canada eller de store sibirske elvene i Russland, forteller Nixon.

 – Sibir har mest av furu og lerk, mens de boreale skogene i Nord-Amerika er dominert av gran.

Det å kartlegge bevegelsen til drivved i Arktis, er en måte å finne ut hvordan havisen beveger seg i Arktis.

Dermed kan man også finne ut hvordan mikroplast i Arktis beveger seg, fordi havis inneholder mikroplast.

Noen ganger mye mikroplast.

Fant sandstrender med Google Maps

– Man kan tro at det ikke ville være så vanskelig å ta sedimentprøver fra de grønlandske strender. Men vind, bølger og isfjell gjorde det vanskelig å komme til, sa Lofthus.

Det er ikke enkelt å finne sandstrender langs kysten av Grønland. Men det er et skikkelig vakkert sted å lete etter dem. Foto: Jacob Berg Lofthus

Og det var faktisk ikke enkelt å finne ut hvor de gode strendene for prøvetaking var heller.

– Ved hjelp av Google Maps lette han etter sandstrender med maksimum grov sand. På strender med grus og større materiale samler ikke mikroplastene seg.

Hvis det var mange isfjell, måtte mannskapet på seks dele på å være isfjellvakt. De farligste er de små isfjellene. De kan virkelig gjøre skader, forteller Lofthus.

Feltarbeid med lite karbonavtrykk

Lofthus og co seilte fra Tasilaq på østkysten til Nuuk på vestkysten, og tilbake, og fikk med seg prøver fra 10 strender.

Han samlet også drivved fra de samme strendene, som vil bli analysert av Nixon og hennes doktorgradsstudenter.

Forskeren var veldig glad for at Lofthus og hans seilvenner ville hjelpe til med mikroplastundersøkelsen. Dette resulterte i at Nixon kunne inkludere Grønland i COMPAS, hennes nye forskningsprogram.

Ægir Expedition-teamet måtte alltid følge med på hvor is og isfjell var, spesielt om natten. Men isfjellene er fascinerende på sin egen måte. Foto: Albert Bjørnerem, Ægir Expeditions

Et annet pluss var at Lofthus kunne få samlet inn prøver uten å ta i bruk et gigantisk forskningsfartøy, eller for den saks skyld, fly.

– Det reduserte virkelig karbonavtrykket til dette feltarbeidet, sier Nixon.

Forskere på verdensbasis vet lite om marin mikroplast. Spesielt er det lite kunnskap om mikroplast i polare strøk. Så håpet er at COMPAS-programmet kan bidra til å fylle noen av disse kunnskapshullene.