9 ting du bør vite om mikroplast

1. Hva er mikroplast?

Mikroplasten har mange farger og fasonger. Noe er så smått at det er usynlig uten mikroskop, mens noe kan ses som korn eller fibre av ulike størrelser.

Definisjonen på mikroplast er at partiklene er mellom 1 mikrometer (en milliondels meter) og 5 millimeter store. Er plastbitene mindre enn 1 mikrometer kalles de nanoplast.

All plast er fremstilt industrielt, det finnes ikke «naturlig» plast. Plast består hovedsakelig av karbon og hydrogen, som er bundet sammen i lange kjeder. Slike langkjedete stoffer kalles polymerer. Både lengden på kjedene, hvordan de er vevd sammen, og hvilke andre stoffer som inngår (f.eks klor), bestemmer egenskapene til de ulike plasttypene.

Ved NTNU og SINTEF forskes det på mikroplast og hvordan den påvirker mikroalger og hoppekreps: Hvor lenge er plasten i dyrene? Er den der lenge nok til å gi fra seg nok kjemikaler til å forårsake skadelige effekter på dyrene? Bildet er av Iurgi Salaverria i laboratoriet. Foto: Per Henning/NTNU. VIS MER

I tillegg tilsettes det gjerne kjemikalier som gir plasten særlige egenskaper. En vanlig tilsetting er f.eks mykgjørere (ftalater) som gjør at hard plast blir myk og føyelig. Eksempler her er hageslanger og vinyl gulvbelegg.

2. Hvor kommer mikroplast fra?

Fagfolk skiller mellom primær og sekundær mikroplast. Primær mikroplast er små partikler av plast som er produsert i denne størrelsen, til bruk i for eksempel sminke eller skuremidler. Sekundær mikroplast er små plastbiter som har blitt revet eller slipt løs fra større plastdeler – som plastposer, flasker eller fiskegarn.

Det er mange kilder til mikroplast. På landjorda er f.eks. bildekk en stor kilde. Undersøkelser har vist at det forsvinner ca 1,5 kilo fra et gjennomsnittlig bildekk gjennom dets levetid på grunn av vanlig slitasje. Slitebanen på dekkene er laget av blandinger av gummi og plast, og 1,5 kilo av denne blandingen kan bli til millioner av partikler som spres i naturen.

Andre kilder til mikroplast er maling fra bygg, veier og skip, og fibre fra klær av syntetiske materialer. Når det gjelder klær som f.eks. treningstøy og fleecegensere, vil gjerne store mengder fibre løsne i vask og bli skylt ut med avløpsvannet. I moderne vannrenseanlegg vil mye av dette materialet bli filtrert ut og havne i det oppsamlede slammet fra renseanlegget, men en del går likevel igjennom. Noen steder brukes dessuten slammet fra renseanlegg som gjødsel i landbruksområder, og på den måten kan store mengder plastfibre havne direkte i naturen.

Mesteparten (ca. 75 prosent) av all plasten som havner i sjøen kommer fra landjorda via elver, og da spesielt fra elver i Asia og Afrika hvor det er mangelfull søppelhandtering. Resten av plasten i havet er mistet fra fartøy eller kastet i havet som søppel.  I verdenshavene finnes det 5 enorme områder der søppel – og da spesielt plast – hoper seg opp. Når plastdelene blir påvirket av sol, vind og bølger, og gnisser mot sand og stein og mot hverandre, deler de seg opp i mindre biter og skaper store mengder mikro- og nanoplast.

3. Hvorfor bør vi være bekymret for mikroplast?

Det er særlig tre forhold ved mikroplast som gir grunn til bekymring:
a) Det er vanskelig eller umulig å bli kvitt den
b) den kan skade organismer og dyr som lever i vann
c) vi vet ikke nok om hvordan mikroplast kan påvirke mennesker

Plast er laget for å ha svært lang holdbarhet. Det betyr at plast brytes ned svært sakte eller ikke i det hele tatt i naturen. Som et resultat ser vi at plast hoper seg opp i store mengder, særlig i havet. Vi kan kanskje greie å fjerne større plastdeler fra havet, men det som allerede finnes i havet av mikroplast, er umulig å bli kvitt.

Mesteparten (ca. 75 prosent) av all plasten som havner i sjøen kommer fra landjorda via elver, og da spesielt fra elver i Asia og Afrika hvor det er mangelfull søppelhandtering. Resten av plasten i havet er mistet fra fartøy eller kastet i havet som søppel.Illfoto: Colourbox VIS MER

Dyr som får i seg større plastdeler, påvirkes negativt. Et godt eksempel er hvalen som ble funnet på Vestlandet i fjor med 30 plastposer i magen. Dette hadde ført til full forstoppelse av tarmfunksjonene og dyret fikk ikke lenger i seg mat. Hvalen var derfor døende da den ble funnet.

Forsøk i laboratorier viser at små dyr som hoppekreps også kan skades av mikroplast. Når de fyller opp tarmen med mikroplast får de i seg mindre av annen næring, og vekst og utvikling forsinkes.

Når mindre organismer spises av større dyr, kan mikroplasten bevege seg oppover i næringskjeden. Det betyr at vi også kan få i oss mikroplast når vi spiser fisk og sjømat.

4. Er det plasten i seg selv eller kjemikalier i plasten som er farligst?
   

I mange tilfeller er det ikke plasten i seg selv man er mest bekymret for, men de kjemiske tilsettingsstoffene som kan finnes i plast. I mange plastprodukter kan mer enn 80 prosent av vekten utgjøres av tilsatte fyllstoffer og kjemikalier.

Disse stoffene er tilført for å gi plasten de ønskede egenskapene – for eksempel skal noen typer plast være hard og beholde formen, mens andre skal være myke. Noen typer plast er tilsatt flammehemmende stoffer, for eksempel i strømkabler som må tåle varme ved brann.

Når plast havner i havet eller i elver og vann, kan også forurensning som finnes i vannet i noen tilfeller også feste seg på plasten. Eksempler på slike forurensning kan være industrielle kjemikalier, pesticider og metaller. Hvis plasten kommer inn i levende organismer følger kjemikaliene med, og kan deretter følge næringskjeden. I magesekken eller tarmen vil tilsetningsstoffene eller forurensningene kunne frigjøres fra plasten for deretter å bli tatt opp i kroppen.

5. Hvordan kan vi få i oss mikroplast?

Vi har allerede nevnt at vi kan få i oss mikroplast gjennom maten vi spiser, for eksempel fisk eller annen sjømat. Vi kan også puste inn og svelge mikroplastpartikler i svevestøv fra veier, fra kunstgressbaner eller husstøv hjemme hos oss selv. Vi kan få det i oss via produkter som sminke og tannkrem, eller via partikler fra kjøkkenutstyr eller matemballasje av plast. Det er også påvist mikroplast i drikkevann, men her er det snakk om små mengder.

Det er fortsatt usikkert om det er mikroplast eller plastkjemikalier i grønnsaker og frukt fra planter som er gjødslet med slam fra vannrenseanlegg.

6. Hva slags effekter kan mikroplast ha på oss mennesker?

Vi vet fremdeles for lite om hvordan mikroplast påvirker oss mennesker. Men det er gjort forsøk med marine organismer som hoppekreps og alger som kan gi oss en pekepinn.

Forsøk med hoppekreps, østers, sjøkreps og krabbe viser at marine dyr tar til seg mindre næring når de får mikroplast i seg. Dette gjør at de får nedsatt tilførsel av energi, som igjen kan føre til redusert immunforsvar, mindre vekst og færre avkom.

Lekkasje av kjemikalier fra plasten kan gi hormonforstyrrelser som fører til færre unger, unormal utvikling og sykdom.

7. Hva forskes det på når det gjelder mikroplast?

Noe av det vi på NTNU og SINTEF forsker på når det gjelder mikroplast er hvordan den påvirker mikroalger og hoppekreps: Hvor lenge er plasten i dyrene? Er den der lenge nok til å gi fra seg nok kjemikaler til å forårsake skadelige effekter på dyrene? Vi ser også på overføring av mikroplast gjennom næringskjeden og lekkasje av kjemikalier fra mikroplast.

8. Hvordan kan du vite om det er mikroplast i produkter du kjøper?
   

Finnes det polyetylen i innholdsfortegnelsen til kremene eller hygieneproduktene du kjøper er det sannsynligvis mikroplast i dem. I tillegg kan kosmetikk inneholde plast i form av en slags gel som f. eks. polyetylentereftalat (PET) og polymetylmetakrylat (PMMA).

9. Hvordan kan du bidra til å redusere utslipp av mikroplast?

Bidra til å holde naturen fri for plastsøppel. Rydder du én plastpose, fjerner du også millioner av potensielle mikroplastpartikler.

Gjør bevisste valg som forbruker: Vurder alternative produkter om emballasjen forteller at produktet inneholder mikroplast. Kan du vaske klær laget av plastfibre litt sjeldnere? Vurder om du kan bruke bærenett av stoff istedenfor plastposer. Unngå bruk av plastvarer beregnet på engangsbruk. Kildesorter.

Det er mange ting vi som enkeltmennesker kan gjøre. Det viktigste er å bli klar over utfordringene slik at vi kan ta bevisste valg.

Iurgi Salaverria forsker på marin forurensning og arbeider ved Institutt for biologi, NTNU