Maneter til medisiner og plastfangst
Hvorfor blir det manetoppblomstring noen år? Hvor flytter de seg etter de blir voksne? Hvordan påvirkes de av vind- og vannstrømmene? I GoJelly-prosjektet forskes det på manetens liv. Og også på hvordan slimet fra maneter kan benyttes til å fange mikroplast.
Det finnes ingen høflig måte å si det på: En trål full av maneter som dumpes i et stort beholder for sortering, ser ut som en blanding av snørr og oppkast.
Det stopper ikke forsker og biolog Nicole Aberle-Malzahn fra å stikke hendene inn i denne grapsete blandingen for å hale ut noen av de største, mest slimete manetene.
De er uelsket, og for det meste sett på som en plage. Men maneter blir bare mer og mer interessante – både for forskere og industri.
Økonomi i maneter
Det kan være så mange maneter i enkelte områder at de tetter igjen fiskernes garn og vanskeliggjør fiske. Maneter kan også gi store helseproblemer for oppdrettslaksen i merdene. Dette kan gi store økonomiske tap.
Altfor mange maneter i badevannet kan skremme besøkende, og også gi økonomiske konsekvenser.
Saken fortsetter under hvert bilde.
Hvert manet av en viss størrelse blir veid og målt. Det blir også tatt DNA-prøver av alle eksemplarene. Fv: Sanna Majaneva, Matias Rekstad, Mari-Ann Østensen. Bildetekst. Foto: Nancy Bazilchuk, NTNU
Men disse spesielle dyrene kan også være en verdifull ressurs, som mat eller i kosmetikk. Maneter kan antagelig også brukes til å rense mikroplast fra vannet.
– Jeg synes de er fascinerende, sier Sanna Majaneva. Hun er postdoktor ved NTNU og ved Universitetet i Tromsø, Norges arktiske universitet.
– De er en ignorert del av næringskjeden. Men fordi manetoppblomstringer er et naturlig fenomen, må de ha en innvirkning i næringskjeden. De må spille en rolle.
Hvorfor skjer manetoppblomstringene?
Førsteamanuensis Aberle-Malzahn fra NTNUs Institutt for biologi, Majaneva og et halvt dusin andre forskere på NTNUs forskningsskip Gunnerus, jobber med et europeisk prosjekt kalt GoJelly.
Slik kan en ribbemanet se ut. Denne heter Bathocyroe fosteri. Foto: Marsh Youngbluth, Wikimedia
Dagens oppdrag ombord på Gunnerus er å jakte på voksne maneter, og Geminis journalist får være med på tokt. Skipet drar to timer ut fra Trondheim, til de ytre delene av fjorden. Forskerne skal fange så mange som de kan i en trål på cirka 200 meters dyp.
– GoJelly ser på problemet vi står overfor med økende oppblomstring av maneter. Dette skjer ikke bare i europeiske farvann, men over hele verden, forteller Aberle-Malzahn.
Prosjektet har et klart kommersielt mål: Å utvikle et filter som bruker slim fra maneter til å fange mikroplast.
Forskerne ønsker også å forstå bedre hvilke andre kommersielle produkter som kan komme fra maneter. SINTEF Oceans ser for eksempel på hva slags stoffer som kan utvinnes fra maneter til kommersiell bruk, alt fra medisin til helsekostprodukter og gjødsel.
En viktig del av dette prosjektet er å lære hva som forårsaker de store algeoppblomstringene.
Dette kan hjelpe fiskere som kan ta på seg oppgaven å fange maneter, enten som en deltidsjobb utenfor fiskesesongen, eller på heltid.
– I noen områder ser vi oppblomstring oftere og oftere, men vi vet ikke årsakene til disse oppblomstringene, sier Aberle-Malzhan.
GoJelly-teamet vil bruke tiden på Gunnerusskipet til å samle all slags informasjon for å finne svarene på disse spørsmålene.
Brennmanet, glassmanet og kronemanet
Forskerne studerer spesielt brennmaneter (Cyanea capillata), glassmaneter (Aurelia aurita) og kronemaneter (Periphylla periphylla). De er også interessert i ribbemaneter, også kjent som Ctenophora, men disse er ikke hovedprioritet for dagens tokt.
Fra områdene hvor manetene hentes opp, samler forskerne grunnleggende informasjon om sjøvannet. Temperatur, saltholdighet og næringsstoffer i vannet er viktig å dokumentere.
Dette siste er viktig for å kjenne til mengden næringsstoffer som finnes tilgjengelig for planteplanktonet, som befinner seg helt nederst i næringskjeden. De måler også noe som heter seston, som gir forskerne en idé om mengden og kvaliteten på næringen som er tilgjengelig fra alt planktonet i vannet.
Ingen stor splætt, men store klisne biter
Deler av Trondheimfjordens indre områder kan være så fulle av maneter, at noen er bekymret for at manetene kan ta over torskens plass på toppen av næringskjeden.
Men denne dagen ligger Gunnerus i den ytre delen av fjorden, i den siste beskyttede armen før det åpne havet.
Mannskapet på RV Gunnerus drar i land en trål med diverse typer maneter. Foto: Nancy Bazilchuk, NTNU
– Det betyr at når trålen kommer opp fra bunnen med manetfangene sine, vil det ikke være bulende fullt av kronemaneter, sier Aberle-Malzahn.
– Det kommer ikke et stort splætt når vi åpner garnet, tror hun. – Det vil være mange maneter, men garnet vil neppe være helt fullt.
Likevel, når det grønne trålnettet hales ombord, glinser og buler det, og når Gunnerus-mannskapet trekker i tråden på bunnen av trålen, strømmer vann fullt av maneter ut.
Store hansker noen ganger nødvendig
I forskernes sorteringsfat ser vi en blanding av ribbemaneter og glassmaneter. Her og der er triangulærformede kronemaneter. De skinner rødt i solen, som overdimensjonerte, kirsebærfargede halspastiller. De få brennmanetene som har fulgt med nettet opp, er store, solbrune og klissete. Lange, slimete manetbiter henger ned langs sidene av garnet som snørr drypper fra nesa til småunger.
Mannskapet er uberørt.
De kommer ivrig bort til karet og begynner å sortere maneter etter art. Brennmanetene er de eneste som har sviende tentakler, så de fleste av manetene kan plukkes ut av karet ved hjelp av vanlige gummihansker. Bare Aberle-Malzahn har svarte hansker i albuelengde, så hun er for det meste delegert til å plukke brennmanetene ut av den heslige suppen.
I trålen dukker det opp en suppe med maneter og annet. Den røde er en kronemanet. Vi ser også eksemplarer av glassmanet på bildet. Foto: Nancy Bazilchuk, NTNU
På et tidspunkt bestemmer Matias Einar Rekstad seg for at han vil prøve å plukke opp en av den brennende sorten. Han er mastergradsstudent og studerer brennmaneter og glassmanetenes livssyklus.
– Auuu! lyder det, i det maneten glir ut av hendene hans som mykt, uappetittlig søl. – Jeg trenger større hansker!
Datamodell viser strømningene
Når innholdet i karet er sortert, blir kronemanetene og brennmanetene målt og tatt prøver av.
Prøvene skal analyseres genetisk, blant annet som en del av Majanevas forskningsprosjekt. Hun studerer populasjonsgenetikk og sammenhenger mellom de forskjellige artene av voksne og yngre maneter. De yngre kalles polypper.
– Vi ser regelmessige oppblomstringer av voksne, men vi kjenner lite til hvor de yngre manetene oppholder seg og hvor langt manetene beveger seg fra opprinnelsesstedet.
Majaneva og kollegene hennes har samlet inn polypper og voksne maneter fra forskjellige steder. En datamodell for fjorden, utviklet av kolleger ved SINTEF Ocean, skal hjelpe dem til å forstå hvordan strømmer flytter maneter rundt.
– Deretter prøver vi å sette sammen alle disse faktorene for å finne ut av sammenhengene, forklarer hun.
Saken fortsetter under videoen.
Å forstå hva som forårsaker manetoppblomstringer og hvor de sannsynligvis vil samle seg, er avgjørende for å kunne høste av sjødyrene i fremtiden. Hvis forskere kan forutsi hvor oppblomstringene sannsynligvis vil oppstå, blir det mer økonomisk for fiskere å fange dem.
Blir det høsting av maneter i framtiden, bør det foregå økologisk.
– Hvis vi klarer å forstå hva som forårsaker oppblomstringene og hvordan de dannes, kan vi lettere høste manetene på en mer bærekraftig måte.
Romvesener i norsk farvann
Men ikke all forskning på dette toktet har å gjøre med innhøsting av maneter. Ellie Johansen, en mastergradsstudent ved Institutt for biologi, jobber med et prosjekt finansiert av Artsdatabanken fritt oversatt kalt «GooseAlien: Ctenophora – innfødte romvesener i norske farvann». Hennes veiledere er Majaneva og Aberle-Malzahn.
Så mens de fleste av mannskapet er ute på det solfylte dekket og sorterer maneter, er Johansen i et tussmørkt laboratorium inne i båten og fotograferer ribbemaneter gjennom et mikroskop. Disse manetene kalles også sjøstikkelsbær, på grunn av utseendet, eller altså Ctenophora, det latinske navnet.
Postdoktor Sanne Majaneva holder på med laboratorie-arbeid under dekk. Foto: Nancy Bazilchuk, NTNU
Hun samler også DNA fra manetene. Det skal bidra til å lage en bedre database for å identifisere dem, og kartlegge forekomsten og mangfoldet langs norskekysten. Det skjer også delvis ved hjelp av lokale dykkere som driver med folkeforskning, det som kalles «citizen science».
– Ved forsiktig artsidentifisering av ferske individer basert på utseende, innsamling av DNA og gode fotografier av ctenophorene, håper jeg å kartlegge det dårlig forståtte mangfoldet deres, og gjøre det lettere å identifisere dem i fremtiden, sier Johansen.
Ribbemanetene er spesielt utfordrende å studere fordi de er så skjøre. Det å hente dem opp fra dypet i et stort nett, kan ødelegge dyrene. Samtidig forårsaker mange av kjemikaliene som brukes til å bevare dyreplankton, forvrengning og krymping av de geléaktige kroppene. Men Johansen og andrepå toktet er ivrige etter å lære mer om de fascinerende skapningene.
Det gjør også Rekstad. Arbeidet med glassmaneter og brennmaneter innebærer å sette ut små plastplater noen steder i havet nær land, for å se hvor manetenes polypper faktisk setter seg og utvikler seg. Da kan han forstå livssyklusen deres bedre.
– De er fantastiske, sier han. – Og de har egentlig ikke forandret seg på millioner av år.
GoJelly-prosjektet
- Forskere fra 15 vitenskapelige institusjoner fra 8 land er involvert.
- Koordinert av GEOMAR Helmholtz Senter for havforskning Kiel i Tyskland.
- Finansiert av EUs Horizon 2020-program med seks millioner euro.
