Når fuglene er ute på tokt for å finne mat, er de ute av syne. Til nå har vi ikke visst hvor de drar og hva de gjør. Foto: Signe Christensen-Dalsgaard

Vindmøller og sjøfugl, side om side?

Kan vindkraft til havs kombineres med en god forvaltning av sjøfugl? Ved hjelp av GPS-logging av sjøfuglers bevegelser, har et forskningsprosjekt et kanskje overraskende svar.

Det går ikke så bra med sjøfuglene våre. For eksempel har bestanden av krykkje sunket betydelig de siste tiårene.

Krykkje på reir. Foto: Signe Christensen-Dalsgaard

Hvorfor sjøfuglene forsvinner, har ikke forskningen noe entydig svar på. Det er imidlertid registrert dramatiske endringer i det marine økosystemene, hvilket påvirker mattilgangen til sjøfuglene. Det kan henge sammen med endringer i klima.

Så var det vindkraft til havs. Vindkraft er en av de raskest voksende kildene til fornybar energi, og denne typen kraftproduksjon er nå også flyttet til marine områder. Dette skaper bekymringer for mulige negative effekter på marint dyreliv, særlig sjøfugler. Vil denne kraftproduksjon øke dødeligheten til sjøfuglene ved at fugl kolliderer med vindturbiner? Vil vindmøllene bli en barriere i fuglenes trekkvei eller tvinge fuglene vekk fra gode beiteområder?

Signe Christensen-Dalsgaard har sett nærmere på disse spørsmålene i en doktorgradsavhandling ved NTNU. Hun har studert artene krykkje og toppskarv, sett på hvor de beveger seg, hvor de henter mat, hva de spiser og hvordan dette påvirker deres reproduksjon.

Funnene hennes gir oss kunnskap om hvordan vindkraft til havs kan kombineres med en god forvaltning av sjøfugl.

Hvor er fuglenes matfat?

Forskerne vet mye om sjøfuglene når de hekker i koloniene. Da er det enkelt registrere hva de driver med. Men når fuglene er ute på tokt for å finne mat, er de ute av syne.

– Til nå har vi ikke visst hvor de drar og hva de gjør, forteller sjøfugløkolog Signe Christensen-Dalsgaard.

– Kunnskap om hvor fuglen drar i tid og rom, er viktig kunnskap. Både for å få vite hvorfor bestandene endres, og for å kartlegge eventuelle konflikter mellom sjøfugl og menneskelig aktivitet.

Christensen-Dalsgaard har derfor tatt i bruk GPS-teknologi, som de siste årene har kommet for fullt. GPS-loggere har nå blitt så små at de kan festes til sjøfugl. Dermed har forskere mulighet for å registrere hvor fuglene drar når de forlater kolonien og dermed hva som er viktige matområder for fuglene.

Saken fortsetter under bildet.

For å kartlegge fuglenes bevegelser, festet Signe Christensen-Dalsgaard små GPS-loggere med stoffteip til rygg eller hale på omlag 250 hekkende toppskarv og samme antall krykkje. Foto: Signe Christensen-Dalsgaard

GPS på halen

For å kartlegge fuglenes bevegelser, festet Christensen-Dalsgaard små GPS-loggere med stoffteip til rygg eller hale på omlag 250 hekkende toppskarv og samme antall krykkjer, ved utvalgte kolonier langt norskekysten.

Eksempler på flygeruter fra fire krykkjer på Sør-Gjæslingan.

Etter noen dager fanget hun forsiktig fuglene inn og fjernet GPS-loggeren. Informasjonen fra GPS-en ble lastet ned på datamaskin.

Dette holdt hun på med i fire somre, for å ha nok data om fuglenes atferd.

– Fuglene kan gjøre forskjellige ting både i løpet av sesongen og i ulike år, så det er viktig å følge et visst antall fugl, og over en viss tid, forklarer hun.

Krykkja, som er en liten måkefugl og sterk truet på rødlista, studerte hun tre steder: på Sør-Gjæslingan i Nord-Trøndelag, Anda i Nordland og Hornøya i Finnmark. Toppskarven ble studert på Sklinna i Nord-Trøndelag og på Hornøya.

Hva styrer fuglenes valg?

Christensen-Dalsgaards tålmodighetsarbeid har gitt kunnskap om hvor krykkje og toppskarv henter mat. Og ikke minst, hvorfor de drar dit, hva som styrer disse valgene og hvilken betydning disse valgene har for ungenes overlevelse.

Konklusjonen i hennes doktorgradsarbeid er at man til en viss grad kan forutsi hvilke områder som er viktig for hekkende sjøfugl – og derfor viktig å verne for menneskelige inngrep, som for eksempel vindkraft til havs.

Hun så at artene hun studerte var fleksible til hvor de hentet mat, og de hadde evne til å veksle mellom ulike beiteområder når det var tilgjengelig.

Det er viktig å følge et visst antall fugler over en viss tid. Her ei krykkje. Foto: Signe Christensen-Dalsgaard

– Dette gjør dem brukbart robuste overfor endringer i marine miljøet, så lenge de har tilgang til alternative beiteområder.

Side om side er mulig

– Så, for de to sjøfuglartene jeg har studert, viser resultatene at man med en gjennomtenkt og vitenbasert forvaltning av de marine områdene, trolig kan etablere vindkraft til havs uten at det vil gjøre stor skade på bestandene.

Men forskeren understreker samtidig at man må tenke seg om, og undersøke, i hvert enkelt tilfelle hvor vindparkene plasseres, og påpeker at det vil være stor forskjell på konsekvensene av noen få turbiner eller et lite vindkraftverk, sammenliknet med et anlegg med flere hundre eller tusen vindturbiner.