Flere innvandringsbølger formet skandinavene
Tror du det er stor forskjell på folk i våre dagers Sverige og Norge? For 9500 år siden ville du hatt mer rett.
Rett etter siste istid var folk fra de vestlige delene av dagens Norge vesentlig genetisk ulike folk fra området som tilsvarer dagens Sverige.
– Vi ble overrasket over at resultatene viste så markant ulikhet, sier førsteamanuensis og arkeolog Birgitte Skar ved NTNU Vitenskapsmuseet. Skar er samlingsansvarlig for steinalder og bronsealder ved museet.
Magasinene på Dora i Trondheim inneholder mange beinfunn. Her PhD-stipendiat Anne-Marijn Snaaijer i arbeid. Foto: Åge Hojem, NTNU Vitenskapsmuseet
Skandinavia var blant de siste områdene i Europa som ble beboelige da isen trakk seg tilbake for mer enn 10.000 år siden. Men havets ressurser og skjærgården tiltrakk seg den tidens marine jeger-samlere.
Svenske og norske forskere har samarbeidet om å analysere DNA i mer enn 9500 år gamle beinprøver fra sørlands- og vestkysten av Norge og fra de svenske øyene Gotland og Stora Karlsö. Dette tilsvarer mesolittisk tid, som i nordisk arkeologi betegnes som eldre steinalder.
I alt syv individer ble undersøkt, og arvematerialet ble sammenlignet med prøver fra andre deler av Europa.
– Folk fra den norske sør- og vestkysten var genetisk mest like folk som den gang bodde øst for Østersjøen. De kom fra dagens Russland. Folk fra dagens Sverige var mer genetisk like folk som den gang bodde i dagens Sentral- og Vest-Europa, forteller populasjonsgenetiker Torsten Günther fra Uppsala universitet, som er en av hovedforfatterne.
- Les også: Steinaldertrosten i snøfonna
Norske resultater sentrale
Dette kan virke merkelig om du bare ser på geografien. Det kan skyldes at innvandringen til Skandinavia skjedde i flere omganger. For cirka 11.500 år siden kom folk sørfra, gjennom Tyskland og Danmark og deretter langs sjøen til Norge. Deretter, cirka 1000 år senere, kom folk fra nordøst mens de fulgte norskekysten nedover.
Fra Dora. Arkeologer jobber ikke alltid med fine instrumenter. Her Jenny Kalseth på trucken. I forgrunnen Terje Hellan. Begge arkeologer ved Vitenskapsmuseet. Foto: Åge Hojem, NTNU Vitenskapsmuseet
– For å forstå migrasjonsrutene var det helt nødvendig å skaffe data fra de norske individene, forteller Skar, som er medforfatter av studien. Det norske skjelettmaterialet fra Sørlandet er også det eldste av de undersøkte individene.
Naturlig nok ble det etter hvert utstrakt kontakt mellom folk fra de ulike innvandringsbølgene. Det vises også i det genetiske materialet.
Disse genetiske funnene sees i sammenheng med andre arkeologiske funn og ny innsikt fra klimamodeller for å forstå mer om folkevandring, bosetningsmønster og de første menneskene som bosatte seg i Skandinavia da isen trakk seg tilbake.
Arkeologiske gjenstander og såkalt isotopanalyse, som kan si noe om hva folkene spiste, utfyller bildet. De nye innvandrerne som kom fra nordøst, lærte seg bruk av båt og jakt på marine ressurser. Det utgjorde hoveddelen av føden.
Vi ser samtidig at de introduserer nye og nytenkende måter å produsere redskaper på, og helt nye redskapstyper. Dette skiftet i den materielle kulturen kan vi nå sette i sammenheng med en innvandring.
– Vi ble overrasket over at resultatene viste så markant ulikhet, sier førsteamanuensis og arkeolog Birgitte Skar. Foto: Åge Hojem, NTNU Vitenskapsmuseet
– Vi må forvente at de kommer med hele sin kulturelle pakke av naturkunnskap, levemåter, håndverkstradisjoner, tro og tradisjoner. Vi kan nå med større styrke forske på hvordan relasjonen mellom den opprinnelige befolkningen og den nye befolkningsgruppen har utviklet seg. De opprinnelige innbyggerne var svært dyktige og dristige marine jegere. Den nye befolkningsgruppen var opprinnelig en innlandsbefolkning. Vi arkeologer kan spore endringprosessene i den materielle kulturen, sier Birgitte Skar.
- Les også: Arkeologisk funn avdekket på direkten
Lyse varianter kan ha vært fordel
Folk på den tida var i stor grad avhengige av å skaffe mat fra havet. De trosset krevende klimaforhold som på kort sikt krevde tilpasninger i oppførsel, og som på lengre sikt kunne føre til endringer i den genetiske sammensetningen av befolkningen.
– De to gruppene som vandret inn på den tida var genetisk ulike. De fra sør hadde antakelig blå øyne og mørk hud, mens de fra nordøst hadde flere øyefarger og lys hud, sier populasjonsgenetiker Mattias Jakobsson fra Uppsala universitet, en annen av hovedforfatterne.
Den genetiske variasjonen mellom individene fra Skandinavia er overraskende stor, og større enn hos folkegrupper som på den tida levde i Sentral-, Vest- og Mellom-Europa. Dette er i kontrast til dagens Europa, der det er størst genetisk variasjon i sør.
Men det kan se ut som om lysere varianter av hud- og øyefarge er mer vanlige i Skandinavia enn i andre deler av Europa også på denne tiden. Også i dag vil pigmentering i gjennomsnitt avta dess lengre vekk fra ekvator folkegrupper kommer fra. Dette kan vi anta er en indikasjon på klimatilpasning.
aDNA
- Navnet aDNA står for ancient DNA og handler om studiet av genetiske data som er innhentet fra fossile individer.
- Studiet av aDNA kan gi informasjon om menneskenes demografiske historie og relasjoner mellom ulike grupper av mennesker. Spesielt i Arktis, Amerika og Europa har aDNA-analyser avslørt demografiske mønstre på en måte vi ikke kunne ha oppnådd ved utelukkende å analysere genmateriale fra dagens befolkning.
- aDNA har også belyst det evolusjonære forløpet og seleksjonsprosesser som førte fram til utviklingen av de moderne menneskene tilbake til neandertalerne og videre bakover til tiden hvor de første mennesker kom ut fra Afrika.
- Denne type forskning vil i lang tid framover bidra til en dypere forståelse av menneskenes historie.
Gode resultater
Resultatene presenteres i en forskningsartikkel som nå er publisert i PLoS Biology. Kvaliteten på prøvene er svært god.
A-DNA-resultatene fra ett av individene har den beste dekning som er oppnådd for noe menneske fra førhistorisk tid. (Se faktaboks.)
Uppsala universitet, Stockholms universitet, NTNU Vitenskapsmuseet og NIKU deltok. Det norske materialet som er eldst kommer fra Kulturhistorisk Museum i Oslo, og ble opprinnelig funnet i Søgne i Vest-Agder på 90-tallet av Skar og forskere fra Norsk Maritimt museum. Studiens noe yngre materiale fra Steigen er utlånt fra Tromsø Museum – Universitetsmuseet. Studien er en del av Atlas-prosjektet som er finansiert av Sveriges forskningsråd, Riksbankens jubileumsfond og Alice Wallenbergs stiftelse. Dette tverrfaglige samarbeidet mellom genetikere, arkeologer og osteologer gir oss betydelig mer innsikt i europeisk og skandinavisk forhistorie.
Kilde:
Population genomics of Mesolithic Scandinavia – Investigating early post-glacial migration routes and high-latitude adaptation, PLOS Biology.
