Dunværene – en levende kultur
I århundrer, kanskje årtusener, har folk og fugl levd i et samspill med hverandre. Tradisjonen med å sanke inn dun fra ærfugl holdes fremdeles i hevd.
I tidligere tider var innsanking av egg og fjær fra reir svært vanlig i Norge. Ennå finnes kulturen i Norge, holdt levende av lokalbefolkning og andre entusiaster.
Et hus for ærfugl. Foto: Birgitta Berglund, NTNU
Birgitta Berglund har studert dunværene og den spesielle kulturen på Helgelandskysten siden 1970-årene. Hun er i dag professor ved Institutt for arkeologi og kulturhistorie ved NTNU Vitenskapsmuseet.
– Utværene var viktige i tidligere tider, sier professor Berglund, som fremdeles er fascinert av kulturen rundt dunværene og blant annet har brukt mye tid på Vegaøyan, blant annet Flovær som ligger ytterst mot eggakanten.
Disse utværene omfattet både eggvær, dunvær, selvær og fiskevær, men Berglund er mest opptatt av dunværene.
Professor Berglund har jobbet mye med boplasser fra jernalder og middelalder på Tjøtta og mange andre steder på Helgelandskysten, på Alstahaug og Sandnes, i nærheten av Sandnessjøen. Men dunværene på Vegaøyan er en av hennes største interesser. Hun leder Dunprosjektet der flere institusjoner i Norge og Sverige har bidratt.
- Les også: Steinaldertrosten i snøfonna
Gammel skikk
Tunet på Heimlandet på Flovær i 1991. Foto: Birgitta Berglund, NTNU
Dunprosjektet tar for seg dun og fjær i norske og svenske gravfunn fra yngre jernalder, det vil si fra rundt 570 til 1030 e. Kr. Ett mål er å finne ut hvilke fugler disse funnene stammer fra. Utgangspunktet er dunværene på Helgelandskysten, mens også midtnorske dunvær er med.
– Betydningen av utværene i vikingtid framgår av Egil Skallagrimssons saga, forteller Berglund.
Der heter det at lendmannen Torolv Kveldulvsson på Sandnes sendte ut sine folk på blant annet eggværene i slutten av 800-tallet. Dun fra fuglereirene ble sikkert samlet inn samtidig.
Sjøfareren og stormannen Ottar fra Hålogaland sa til kong Alfred av Wessex på slutten av 800-tallet at han bodde lenger nord enn noen annen. Han fortalte at han mottok ti sekker dun som del av skatten fra de fornemste samene i området. Ottars fortelling ble nedtegnet og den er bevart.
Saken fortsetter under bildet.
En ærfugl-hann. Foto: Einar Kongshaug
Verdensarv
Arvid Pedersen med dun som han nettopp har hentet fra et reir under bua. Foto: Birgitta Berglund, NTNU
Sikkert er det at tradisjonen er gammel og fremdeles del av kulturen flere steder i landet. På slutten av 1800-tallet ble det antakelig sanket inn rundt 1 million egg hvert år. I dag holdes tradisjonene nesten utelukkende i hevd nord i Norge, i kontrollerte og mye mindre former. Noe av det samme ser vi når det gjelder innsamling av dun.
– Ærfugldriften på dunværene og kvinnenes bidrag til det var en viktig årsak til at Vegaøyan havnet på UNESCOs liste over verdensarv, forklarer Berglund.
Det skjedde i 2004. Fraflytting og nye tider har ført til at det er blitt stadig færre dunvær. Men fuglevoktere og Nordland ærfugllag bidrar til at tradisjonene er levende på Helgeland. Kanskje bor ikke folk på værene hele året lenger, men de kommer innom på våren og sommeren.
Folk har bygget både hus og reir til fuglene, såkalte e-hus. De har passet på fugl og reir om våren og sett til at de voksne og ungene hadde det godt. Katter har vært bundet fast, og unger har blitt nektet å leke utendørs, fortalte Berglund selv i en artikkel i Spor i 1991. (Den kan du laste ned her. Se side 34 til 37.)
Til gjengjeld har fuglene lagt igjen det verdifulle dunet som folk sanket inn straks unger og voksenfugl var ute av redet på sommeren. Hunnene røyter dunet og skyver det ned fra brystet til reiret for å varme eggene.
En dunharpe brukes når duna skal renses. Foto: Birgitta Berglund, NTNU
Rensing
Folk har også sett til at jobben ble litt enklere for dem enn den ville ha blitt om de skulle sanke inn dun fra reir som ærfuglen lager selv.
– Blant annet har folk laget i stand reir av tang. Dun fra slike reir er enklere å rense, forklarer Berglund.
Ærfuglen lager nemlig egne reir av gress og kvist og kvas, og da er det mye verre å få dunet reint. Dunet renses blant annet gjennom en prosess kalt harping, etter først å ha håndplukket det for urenheter.
En dunharpe er en slags rist, en ramme med oppspente tråder der du plasserer dunet. Ved hjelp av en trepinne kan du få urenheter til å sprette ut. Du kan se dette i denne filmen. (Rundt 1:16 ut i den.)
Saken fortsetter under filmen.
I dag er det største været Lånan, som tidligere hørte til det mektige storgodset Tjøtta. Folk på været var leilendinger under godset inntil begynnelsen av 1900-tallet. Mye manuelt arbeid kreves fremdeles for å fremskaffe førsteklasses dun.
Rundt om på Heimlandet finnes mange ærfuglhus. Både i den hvelvede båten og i bua lager vertsfolket reir. Foto: Birgitta Berglund, NTNU
Forsker på kultur og fugl
Berglund ble interessert i kulturen rundt dunværene allerede i 1972, da hun som nyankommet student til Norge ble sendt opp til Helgelandskysten for å bidra til et forskningsprosjekt.
Siden har det vært litt av og på med forskningen, selv om det ikke har skortet på viljen.
– Noen ganger har jeg hatt folk, men ikke penger. Andre ganger har jeg hatt penger, men ikke folk, sier Berglund.
Norges forskningsråd, Miljødirektoratet, Fylkesmannen i Nord-Trøndelag og NTNU Vitenskapsmuseet har bidratt til finansieringen av Dunprosjektet.
For tida er en viktig del av arbeidet å finne en metode for sikker fjæridentifisering. I det siste har hun hatt et svært godt samarbeid med postdoktor Jørgen Rosvold, som egentlig er zoolog, men som også har utdanning innen arkeologi. Det kan du lese mer om her.
- Les også: Hva vikingen puttet i puta si
Lager fremdeles varer av dun
Birgitta Berglund. Foto: NTNU
Nå for tida er det ikke alltid god økonomi i å sanke inn dun, siden det krever såpass mye arbeid. Men tradisjonene er viktige, ikke minst for folks identitet. Fremdeles produseres dundyner av det som samles inn.
– Ett reir gir rundt 16-17 gram ferdig, tørket dun. Ei dyne krever 900 til 1000 gram dun. Vi regner derfor dun fra rundt 60 reir per ferdig dyne, forklarer Berglund.
Disse dynene koster naturlig nok en del. Rundt 40.000 til 50.000 kroner stykket kan du nok regne med for en dyne for voksne i dag, men de er populære likevel. De kan blant annet skreddersys på bestilling.
Selv har Berglund selvsagt en ekte dundyne. Hun fikk den for flere år siden av mannen sin som hadde vært på Vega, og er fremdeles glad i den.
Utsikten fra Flovær mot «De sju søstre» i Alstahaug og Dønnamannen i Dønna kommune. Foto: Birgitta Berglund
